4.
Det var litt over ei uke siden tvillingene hadde funnet Farryn, og tida hos Stormflokken hadde hjulpet den fremmede med å legge litt kjøtt på beina igjen. Hun var ikke lenger bare skinn og bein som ventet på å visne bort. Nå begynte hun å fylle ut den unge, voksne kroppen sin igjen.
Kroppen var slank etter alt arbeidet hun hadde lagt ned for å hjelpe der hun kunne. Hun hadde vært tydelig: Skulle hun bli, så skulle hun bidra. Ingen kalte henne noen gang en fange. De fleste i flokken var hyggelige med Farryn når de først snakket med henne. Andre foretrakk å holde avstand. Likevel visste alle at alfaen bare lot tida jobbe for seg.
Dagen etter at tvillingene hadde tatt henne med hjem, hadde Farryn funnet den første saksa hun kom over og klipt av seg håret som hang helt ned til ribbeina. Amelia måtte til slutt hjelpe til for å hindre at Farryn klipte seg skamklipt. Men da de tykke lengdene var borte, var det som om noe lettet. Nå stoppet håret like under kjeven. Det fikk hodet til å kjennes lettere også.
Emily ville aldri sagt det høyt, men til og med hun hadde begynt å få sansen for inntrengeren etter alt de hadde vært gjennom sammen. Det var nesten som en omvendt Stockholm-greie.
Farryn lot fingrene gli gjennom de korte hårtustene idet hun gikk ut av huset. Jo lenger hun ble, desto mer våknet stedet til liv rundt henne. Hun hadde skjønt det allerede etter noen få dager: Da de hørte at hun var funnet, hadde flertallet av flokken dratt ut på patrulje. Var det en bortkommen menneskejente, betydde det som regel at flere var ute og lette. Samtidig var mennesker sjelden å se i nærheten av territoriet deres. Det var enda en grunn til at det var så vanskelig for dem å forstå hva Farryn egentlig var.
«Du ser mye friskere ut enn den første dagen hos oss.»
Den milde stemmen som nådde ørene hennes, var en hun ikke hadde hørt siden nettopp den første dagen. Det var lett å få øye på den høye mannen som kom gående. Ansiktet var stivt, nesten uttrykksløst, da alfa Jason stanset foran henne. Farryn senket hodet instinktivt til hilsen før hun løftet blikket igjen.
Vanligvis ville en utenforstående aldri drømt om å holde blikket til en alfa slik Farryn gjorde, med tanke på avstanden mellom dem. Men Farryn hadde lite grunn til å bry seg. Hun tvilte dessuten på at han kom til å gå til angrep.
«Jeg føler meg mye friskere, takket være Amelia og Emily, selvsagt. Begge var vennlige nok til å hjelpe til med å ta vare på meg da feberen var som verst.»
Forklaringen hennes var stiv og formell. Det var stemmen faren hennes hadde lært henne å bruke når hun snakket til sin alfa. Øyenbrynene til alfa Jason rykket så vidt. Hun var et puslespill, det var hun virkelig.
«Godt å høre, selv om jeg ærlig talt tviler på at Emily var til mye hjelp.» Han anstrengte seg for å virke normal. Han ville få Farryn til å slappe mer av rundt ham. Kommentaren trakk så vidt i munnviken hennes, men ikke mer.
«Uansett. Grunnen til at jeg er her, er at jeg vil at du blir med meg i dag. Jeg skal ut i noen timer for å sikre grensa, og jeg hadde satt pris på selskap. Noen som ikke har hørt alle historiene mine. Eller som har historier jeg ikke har hørt ennå.»
Øynene til Farryn ble litt større. Hvorfor i all verden ville han ta henne med noe sted utenfor tettstedet, annet enn for å drepe henne? Men å ta livet av henne i fred og ro var uvanlig. Nesten uhørt for en alfa. Han hadde formulert det som om hun hadde et valg. Betød det at hun kunne si nei, og prøve å gjemme seg inne i huset resten av dagen?
Jason kremtet høyt. Farryn fór til som skremt. Hun hadde stått og stirret på ham med store øyne. Hun så sikkert helt fra seg ut.
«J-jeg ville være beæret.» Ordene spratt ut før hun rakk å tenke. Ansiktet hennes ble litt blekt. Et tilbud fra en alfa sa man ikke nei til, ikke hvis man ikke var villig til å ta følgene. Hun hadde ikke engang hatt tid til å vurdere hva det betydde å bli med.
Jason smilte, som om svaret gled ham. Han gjorde et kort tegn med hånden. Hun skulle følge. Så satte han kursen ut av den lille bygda, forbi de lave husene og den grusete veien som gled over i skogkanten.
Håndflatene til Farryn begynte å svette mens de gikk. Hun holdt seg et lite stykke bak alfahannen. Å gå ved siden av ham ville være å late som om hun var likestilt. Det var hun ikke. Han holdt seg i menneskeskikkelse av hensyn til henne. Det var merkelig hensynsfullt. Likevel—etter deres første møte visste hun bedre enn å tro at han var annerledes.
Hun hadde vært flink til å holde avstand. Dette var første gang de befant seg så nær hverandre i mer enn et øyeblikk.
«Hvorfor forteller du meg ikke om Clear Oak?» Farryn løftet blikket fra skoene og opp på ryggen hans. Han snudde seg ikke for å se på henne. Likevel visste han at hun så. En muskel i kjeven hennes rykket til mens hun forble taus. Flokken hennes var borte, så det var ingen egentlig grunn til å holde igjen. Men det gjorde vondt. Det dro frem minner hun ikke hadde rørt ved på det som kjentes som en evighet.
Til slutt trakk Farryn pusten stille gjennom nesen og rettet seg opp.
«Vi var en stor flokk før. Over tre hundre, medregnet valpene. Vi ble færre med årene, men selv mot slutten hadde vi fortsatt mer enn hundre krigere.» Hun nølte, som om ordene satte seg fast. «Menneskene som bodde i tettstedet dere har tatt over nå …» Hun lot setningen henge litt og kremtet. «Vi hadde en slags avtale. Vi holdt oss i skogen, og de holdt seg i bygda. Det var ingen god løsning, men det fungerte i årevis.»
Hun svelget.
«Så, en dag for fire år siden, ble to av dem drept av løsgjengere. De anklaget oss med én gang. Vi tilbød oss å spore opp og ta dem selv, for å holde freden. Vi prøvde. Men for dem var det ikke nok.»
«Så de utslettet flokken, altså?» Jason så over skulderen, og blikket hans målte henne mens hun snakket.
«Nei.» Han rynket pannen, tydelig forvirret, før hun fortsatte.
«De ga oss et valg først. Forlate hjemmet vi hadde kjent i generasjoner, ellers … Vår alfa, alfa Michael, visste at vi aldri ville dra fra hjemmet vårt. Han hadde rett. Alle var enige. Vi skulle slåss for retten til å overleve. Vi skulle ikke stikke av. Så kom menneskene om natta, mens alle – bortsett fra speiderne – sov.»
Jason nikket lavt, som om han tygde på ordene, før han snudde seg fram igjen og fulgte med på stien.
«Så hvordan er du den siste som lever? Hvis de kom om natta, som de feige jævlene de er, og slaktet ned alle … hvordan kom du deg unna?»
Det var et rimelig spørsmål. Likevel fikk det ikke Farryn sin mage til å roe seg. Den veltet ubehagelig inni henne.
«Søsteren min.» Ordene kom kvelt. Hun måtte kremte igjen. «Storesøsteren min, Rae, var fortsatt våken. Hun hadde sneket seg av gårde med en hann, og var på vei tilbake akkurat før menneskene gikk til angrep. Hun vekket oss. Foreldrene mine ble igjen. De sa vi måtte flykte, og finne et sted å holde oss i skjul til det hele var over.»
Hun svelget. Stemmen ble tynnere.
«Jeg var bare seksten. Søsteren min var tjue. Ingen av oss var dyktige nok til å gjøre annet enn å forsvare oss. Vi ville bare ha vært en belastning for foreldrene våre. Så vi gjemte oss, akkurat som de sa. Det var bare oss to. Vi var de eneste som kom oss ut.»
Hun dro pusten gjennom nesen, som om hun prøvde å holde seg samlet.
«Vi holdt oss i territoriet vårt. Vi kjente skogen, myrene, kollene – hver stein og hver bekk. Vi prøvde å lete gjennom hele området etter overlevende på egen hånd. Men menneskene dro ikke engang. De ble værende. Vi var sammen i ett år før …» Ordene brast. «… før jeg var alene.»
Hun klarte ikke å si det høyt. At familien hennes var død. Hun visste det. Hun hadde sett det med egne øyne. Men munnen nektet å forme setningen.
«Jeg kondolerer,» sa Jason.
Den vennligheten, fra en alfa som knapt kjente henne, var så fremmed at det nesten gjorde henne svimmel.
«Jeg har sett hvordan du oppfører deg med flokken min. Jeg tror ikke du lyver om hvem du er. Jeg ser smerten i øynene dine når du snakker om flokken din og familien din.» Han holdt blikket hennes. «Men du skjuler noe.»
De låste øynene i hverandre idet Jason stanset og snudde seg for å møte henne.
«Hva er det du snakker om?» Farryn sin forvirring måtte være synlig, for Jasons lepper rykket til i en stram grimase.
«Du sa at du ikke kjente noen duftmarkeringer for territoriet vårt. Ikke engang nå har du merket at vi har forlatt det.» Han la hodet litt på skakke. «Du skjønner ikke engang hvor vi er ennå, gjør du?»
Han gjorde en kort bevegelse med høyre hånd og dro oppmerksomheten hennes bort fra seg.
Den synkende følelsen hun hadde kjent tidligere, ble tyngre. Mye tyngre.
Farryn så seg rundt. Granstammene sto tett. Lufta var rå og kald, sånn den kunne være under trekronene selv når dagen var lys. Hun visste hvor hun var nå.
Men han hadde rett. Hun hadde vært så langt inne i sine egne tanker at hun ikke hadde forstått hvor han ledet henne.
Hun rakk ikke å stoppe seg selv før hun snudde seg bort og kastet opp frokosten. Mellom trærne, bak et slør av kvister og mose, kunne hun skimte restene av bygninger.
Jason hadde tatt henne med hjem.
Alfaen ventet tålmodig mens hun fikk igjen pusten. Tårer dryppet fra nesetippen idet hun støttet seg med hendene på knærne.
«Hvorfor tok du meg hit?» hvisket hun hest.
Halsen brant av gallen. Hun hadde ikke vært her siden søsteren døde. Hun ville ikke se det som en gang hadde vært deres, og det skogen nå tok tilbake. Gran og furu sto tett, og myrdragene luktet surt under den kjølige lufta.
«For å se om du snakket sant.» Han svarte før han dro en stor hånd gjennom håret og vendte blikket bort fra henne, som om synet av henne var for mye. «Jeg mente det jeg sa den første dagen du ble brakt til oss. Du lukter menneske. Du oppfører deg som et menneske. Men nå ser jeg at dette var ekte. Jeg ser at du snakker sant. Så hvorfor, Farryn?» Farryn la hodet på skakke og så på ham med bare en flik av hat i blikket.
«Fordi alt er sant.» Hun spyttet i mosen før hun tvang seg opp. Øynene holdt hun senket, som om hun kunne slippe å se det som lå bak ham. «Familien min ble slaktet. Flokken min ble slaktet. Og jeg la skylda på selve Månegudinnen for alt sammen.»
En uhyggelig stillhet la seg mellom dem da hun sa det.
«I to år ønsket jeg med hver eneste fiber i meg at Månegudinnen skulle vise seg for meg, bare så jeg kunne drepe henne for det hun hadde tatt fra meg.» Stemmen hennes dirret, men ble hardere. «Vi er barna hennes. Det er hun som skal verne oss. Og likevel lot hun så mange av oss dø!»
Jason strammet skuldrene, som om ordene slo ham. Å si slikt høyt, å i det hele tatt ønske noe så forferdelig, var ren blasfemi. Han så seg rundt, som om skogen kunne ha hørt dem.
«Hun forlot oss alle. Så jeg vendte henne ryggen og gjorde ulven min taus.» Skuldrene hennes ristet da hun slapp ut et lydløst hikst. Hun hadde ingen å vende seg til. I mesteparten av livet hadde sjelen hennes vært delt mellom to vesener.
Jason tok et halvt skritt bakover, som om hun var smitte. Som om nærheten til henne kunne få hans egen ulv til å forsvinne. Han hadde aldri hørt om noe slikt før. Men han hadde heller aldri hørt noen legge livets sorg på Månegudinnen. Han svelget tungt mens han tenkte på ordene hennes. Sto hun på randen av å kollapse? Var hun farligere enn han hadde trodd?
«Du vet at det ikke er sant. Hun har ikke skylda for det som skjedde her. Hun forlater oss ikke.» Han visste ikke om han skulle trøste den gråtende hunnen eller bare la henne bli stående her.
«Jo, hun har det, og du vet det!» Hun nærmest freste, men det var tydelig at det ikke lå kraft bak lyden. «Ellers hadde du ikke forlatt hjemmet ditt! På grunn av henne er jeg menneske!»
Jason bleknet. Da han forsto. Da hun gjorde ulven taus og vendte seg bort fra Månegudinnen, mistet hun forbindelsen. Derfor hadde ingenting gått opp den siste uka. Derfor hadde hun virket så menneskelig. Hun var det faktisk.
