5.
Jason og Farryn stirret på hverandre i taushet. Brystkassa til Farryn hevet og senket seg raskt med den jagende pusten, mens tårene rant nedover kinnene. Jason sto rett som en påle, spent i hele kroppen, klar for hva enn som kunne komme mot ham. Farryn var den første som brøt blikket. Med et skarpt utpust snudde hun hele kroppen bort og klemte hardt over neseroten.
«Jeg vet ikke hvem jeg er lenger, men jeg vet hvem jeg ikke er. Jeg kan ha mistet ulven min, men jeg kommer aldri til å slå meg sammen med dem.»
Kjeven til Jason strammet seg da han krysset armene over brystet. Han klødde etter å begynne å gå fram og tilbake, men han våget ikke å ta øynene fra henne.
Å miste ulven sin burde ha gjort henne gal. Kanskje var hun det også. Kanskje hun bare tonet det ned. En bit av sjelen hennes manglet. Det kunne forklart hvorfor hun hadde vært så merkelig rolig med å sulte i hjel.
«Hvem var hun?»
Spørsmålet tok Farryn på senga. Hodet hennes rykket tilbake mot Jason, øynene store. Han trodde på henne.
«Namia. Hun var vakker. Så smart, og så sterk. Pelsen hennes var rødbrun, nesten som rust i høstlyset. Øynene hennes var grønnere enn mine.»
Farryn hørtes så vemodig ut når hun snakket om ulven sin. Det var ikke ofte noen visste navnet på ulven sin. Vanligvis var det bare de med blodslinjer høyt oppe i hierarkiet som hadde en så sterk forbindelse. Jason fulgte med mens Farryn langsomt fikk pusten tilbake. Tankene om den andre halvdelen hennes hjalp.
«La oss dra hjem.» Stemmen hans var lav, nesten bare et pust.
Han snudde på hælen og gikk raskt tilbake mellom granstammene. Farryn blunket en gang. Tørket bort tårene. Blunket igjen, og begynte sakte å følge etter.
Var det riktig av henne å kalle flokken for hjem? Hjertet verket ved tanken. Likevel var det en liten del av henne som kjente at ordet satt. At det ikke fantes noe annet sted hun heller ville være.
Hun kastet et siste blikk over skulderen, klar til å sende et mentalt farvel. Da fikk hun øye på en skikkelse gjennom trærne, stående blant ruinene. Hun dro pusten brått, sjokkert. Hun blunket og dreide kroppen, klar til å løpe mot den. Men da hun åpnet øynene igjen, var skikkelsen borte.
«Farryn?» Stemmen til Jason hørtes langt unna.
Sakte snudde hun seg tilbake mot ham. Bekymringen lå åpent i blikket hans.
«Beklager. Bare… sa ha det.»
Han nikket alvorlig, som om han forsto. Hun kom ikke til å fortelle ham hva hun hadde sett. Hun var ikke engang sikker på hva det hadde vært. Og hun visste at han allerede tvilte på hvor stødig hun egentlig var.
Farryn fant steget ved siden av ham. Han trakk seg ikke unna. Han ga ingen tegn til misnøye. Hun lot blikket gli langs kroppen hans, med et tydelig spørsmål i øynene. Men han ville ikke se på henne. Som om han visste at hun ville begynne å mase hvis han gjorde det.
«Jeg kan vel ikke være den eneste som føler meg… helt åpen og sårbar akkurat nå. Kan du ikke fortelle meg noe om deg selv?» Hun prøvde seg på en svak latter for å skjule uroen.
Det var ikke akkurat en hemmelighet hun måtte vokte med livet at hun var menneske. Men man kunne aldri vite hvordan enkelte i flokken hans ville reagere om de fikk høre det.
«Det er ingenting å fortelle om meg.» Han svarte kort.
Den lille varmen han hadde vist henne, forsvant etter hvert som de nærmet seg flokken. Farryn bet seg i underleppa. Fingerputene trommet mot låret mens de gikk.
«Kan du slutte med det?!»
Farryn rykket til ved det brå knurret fra Jason. Øynene hans låste seg i hennes, men med jevne mellomrom gled blikket hans ned til leppa som satt fast mellom tennene hennes. Farryn rynket brynene og grep tak i albuen hans.
«Unnskyld meg? Hvem tror du at du er?» freste hun.
Alfahanner var så forbanna hårsåre. Han rynket pannen og dro hånda gjennom håret. Bevegelsen tvang Farryn til å slippe taket.
«Unnskyld. Jeg… jeg vet ikke hva som gikk av meg.» Stemmen hans var lav og tam, som en unge tatt på fersken med lørdagsgodt før middag.
Overleppa til Farryn rykket svakt, som starten på et snerr. Men det kjentes ikke riktig. Ikke nå.
«Jeg skjønner at noen typer synes hele greia med ‘hjelpeløs, gråtende jente’ er tiltrekkende, men det der er patetisk.» Hun spyttet ordene ut, øynene smale, før hun marsjerte forbi ham.
Hun kunne nesten høre ham svelge av forskrekkelse bak seg.
«Nei, Farryn, det var ikke det som skjedde. Jeg er ikke sånn.» Han lo kort, som om han kunne spøke det bort og late som alt var i orden. «Hold kjeft!» befalte hun skarpt. Til sin egen overraskelse fór hodet hans bakover, som om hun hadde slått ham. Han ble stille.
Blikket hans mørknet. Et knurr vibrerte dypt i brystet hans. «Hva var det der?» krevde han, men hun hadde ikke noe svar. Han reagerte som en hvilken som helst lavere ulv ville gjort overfor en alfa. Eller som en hann når makkerens skam treffer, hardt og nådeløst. Men hun var ingen alfa. Ingen ulv. Og definitivt ikke makker hans. Hun var i ferd med å riste på hodet da lyden av raske steg kom nærmere, og en ung hann kom til syne.
«Alfa! Alfa!» peset han lavt, øynene store av uro. Han åpnet munnen for å rapportere, men så fikk han øye på Farryn. Hun snudde seg bort idet Jason sendte ham et fiendtlig blikk.
«Hva?» knurret Jason. Den unge hannen rykket til og senket straks blikket. «Beklager, Alfa, men det står mennesker ved den nordlige grensa, og de sier de ikke drar …» Han flyttet vekten urolig fra fot til fot før han låste blikket på Farryn. «Før de får snakke med henne.» Farryn og Jason stirret på ham med store øyne. Hadde han virkelig sagt det?
«Hvorfor?» spurte hun Jason. Forvirringen i både stemmen og ansiktet gjorde det tydelig at hun ikke ante hvem disse menneskene var, eller hvorfor de ville snakke med henne. Det hindret ikke Jason i å snu seg mot henne. De store hendene hans grep hardt rundt overarmene hennes. Irisene hans snurret, og det himmelblå fra ulveøynene begynte å sive inn i det sjokoladebrune.
«Du holdt nesten på å lure meg,» freste han, med hjørnetennene strukket fram som en trussel. Den korte, sinte holdningen hun hadde hatt, ble vasket bort av ny, iskald frykt. Kroppen hennes begynte å skjelve, og hun ristet febrilsk på hodet.
«Nei, nei, nei, Jason, nei! J-jeg løy ikke!» Den unge hannen rygget ukomfortabelt. Jasons grep strammet seg.
«Det er Alfa Jason for deg. Og du skal være glad om du i det hele tatt får se de dyrebare menneskene dine igjen.» Øynene hans blusset blått idet han blottet tennene. Hendene strammet til enda en gang. Farryn skrek av smerte idet overarmsbeinet knakk i begge armene. Synet hennes slo hvitt ut. Alt som fantes, var den brennende smerten som skar gjennom henne. Øynene hennes rullet bakover. Hun ville bare besvime, bare få et kort øyeblikk uten å kjenne. Men hun kunne ikke tillate seg det. Ikke når hun visste at han var klar til å drepe henne her og nå.
«Jeg kommer aldri til å kalle meg selv et menneske. Jeg er ikke en av dem!» Farryn peset tungt mens hun tvang blikket til å fokusere. «Slipp meg. La meg gå.» Øynene hans snurret igjen. Det brune blødde over i blått, som en kamp mellom mann og dyr. «Slipp meg med en gang! Du har ingen rett til å røre meg, og du skal slippe meg … nå!» Akkurat som første gang hun snappet til ham, falmet blikket hans tilbake til brunt. Denne gangen slapp han henne med en gang. Hun kjempet mot trangen til å slå ham, selv om armene hennes nå var knust.
Begge hannene sto tause. Jason stirret på henne, og den unge hannen stirret på alfaen sin. Kinnene til Jason ble røde, men i øynene hans lå det ren redsel. Den unge hannen strammet raskt opp ansiktet da alfaen snudde seg mot ham. Han kom til å late som han ikke hadde sett noe, om det betydde at han fikk beholde livet.
«Si til dem at hun kommer snart,» knurret Jason. Til hans irritasjon kastet den unge hannen et raskt blikk mot Farryn, bare et lite rykk i øynene. Haken hennes sank så vidt. Men Jason så den minimale bevegelsen. Den unge ulven snudde seg og sprang av gårde, fort, og lot dem stå igjen alene. Jason tok et par skritt bort før han brått snudde tilbake mot henne.
«Jeg vil ha deg ut av territoriet mitt. Du skal snakke med menneskene, få dem til å dra, og så holder du deg langt unna flokken min for alltid etter i dag.»
Han så henne ikke i øynene mens han snakket. Som om han ikke klarte. Som om han var redd for å møte blikket hennes. Farryn trakk pusten i et skjelvende drag. Hun måtte holde hodet klart, selv med den brennende smerten og skrekken som slo i brystet, idet hun begynte å gå mot den nordlige grensa for å møte menneskene.
