Kapittel 4 Ikke et eneste salg
Sophia blunket og forsøkte å få synet i fokus, så hun kunne se tydeligere.
Henry. Det var virkelig ham!
Neglene hennes gravde seg ubevisst inn i håndflatene.
Hvordan i all verden kunne han være her?
På en slik auksjon kunne selv Miller-familien bare skaffe seg plasser midt i salen. Hvordan kunne en modell fra en bar i det hele tatt …
Med mindre han faktisk var arving til en formuende familie, ute for å «oppleve livet»?
Tanken rakk knapt å ta form før hun avfeide den selv.
Hvis han virkelig hadde den typen bakgrunn, hvorfor skulle han frivillig ha vært sugarboyen hennes i to år?
Auksjonarius’ oppglødde stemme ljomet igjen. «Budgiver nummer én byr tretti millioner dollar! Noen som byr høyere?»
Hele lokalet ble stille.
Mens Sophia stirret på Henrys skikkelse og ble borte i tankene, kom en annen person raskt bort og satte seg i den ledige plassen ved siden av ham.
Nykommeren krysset straks bena. Bevegelsene var nonchalante, og han utstrålte den typiske holdningen til en bortskjemt rikmannsgutt. En av de gutta som aldri var redde for noe, fordi familien alltid ryddet opp.
Da Sophia så Henry og rikmannsgutten utveksle noen ord, smuldret de tidligere mistankene hennes opp på et øyeblikk.
Det fantes ingen skjult arvingsønn som jobbet som modell. Henry måtte ha fått seg en ny jobb. Sannsynligvis jobbet han som livvakt nå.
Hun så hvordan rikmannsgutten lente seg inn mot Henry og sa noe, mens han likegyldig la hånden over ryggen på stolen hans. Gesten virket både intim og på en eller annen måte beordrende.
Scenen var altfor kjent. Hun hadde sett mer enn nok unge, velstående herrer med sine personlige livvakter.
Sophia rynket pannen uten å merke det.
Så hun hadde hatt rett likevel. For noen dager siden, da hun hadde tilbudt ham det svarte kortet, hadde Henry kastet det rett i søpla. Den gangen hadde hun trodd det vitnet om stolthet.
Nå virket det heller som om Henry, etter at han forlot henne, hadde mistet den stabile inntekten. Og så hadde han endt opp som livvakt.
Tanken fikk det til å stikke i brystet.
Hun visste at det ikke var et lett yrke. Særlig ikke når man måtte henge etter en type som tydeligvis hadde et heftig temperament, sånn bortskjemt valp. Hvem visste hvor mye dritt Henry kom til å måtte tåle?
Selv om Henry virket avmålt, visste hun etter to år sammen at han var en som svarte på vennlighet, ikke press. Og at stoltheten satt dypt, som en hard kjerne i ham.
Å tvinge ham til denne typen jobb, hele tiden lese ansikter og stemninger, måtte være enda mer uutholdelig enn å gå tilbake bak bardisken.
Ved den tanken fikk Sophias blikk et uttrykk som var vanskelig å tyde.
Uansett alt annet hadde han vært med henne i to hele år.
I de to årene hadde han vært hennes eneste pustehull i alle de kvelende og irriterende affærene i Miller-familien.
Selv om det bare hadde vært en avtale, måtte det etter så lang tid ha vært noe følelser i bildet.
Likevel hadde Henry ikke sett i hennes retning en eneste gang, fra start til slutt.
Selv da Sophias blikk ble dristigere og dristigere, mens hun studerte ham, virket han fullstendig uvitende.
Akkurat da la rikmannsgutten ved siden av ham budskiltet sitt likegyldig på kanten av bordet.
Den enkle bevegelsen gjorde skiltet synlig for alle, med «Nr. 1» trykket tydelig på.
«Han er faktisk budgiver nummer én!»
Noen på bakerste rad utbrøt det lavt, og alles oppmerksomhet vendte tilbake mot antikviteten på scenen.
Det astronomiske budet hadde vært hans.
Med den avsløringen endret blikkene i mengden seg totalt.
«Rike folk er virkelig annerledes når de bruker penger. Tretti millioner dollar, som om det er småpenger.»
«Du sier noe. Jeg syntes ti millioner var dyrt, og så blir det tredoblet. Rike folk kan virkelig gjøre som de vil …»
Summingen rundt henne drev inn i Sophias ører og fikk hjertet hennes til å knyte seg.
Hvis rike folk virkelig kunne gjøre som de vil, ville ikke Henry få det enda tøffere i tjeneste hos ham?
Akkurat da nådde stemmer fra de bakerste radene henne.
«Så du det? Mannen i svart dress ved siden av plass nummer én er helt vanvittig pen! Mer fotogen enn de mannlige modellene i sånne finansblader, og for en utstråling!»
«Ikke bare pen. Han gjorde jo ingenting, men i det han dukket opp, hoppet hjertet mitt over et slag.»
Kommentarene var ikke høye, men de fløt rett bort til Sophia likevel.
Hun kastet et nytt blikk på Henry og så at han satt og så ned i auksjonskatalogen.
Fra den vinkelen kunne hun se profilen hans helt klart.
Det var virkelig et ansikt som var vakkert nok til å ta pusten fra hvem som helst.
Sophia strammet leppene. Mannen hun hadde valgt den gangen, måtte jo naturlig nok ha en viss tiltrekningskraft.
Mens hun lyttet til summingen rundt seg, ble uttrykket til Oliver mørkere og mørkere.
Akkurat idet han skulle til å by, hadde den andre parten slengt på tre ganger summen hans. Hvis det ikke var å gå etter ham helt bevisst, hva var det da?
«Tretti millioner dollar, en gang—»
Auksjonariusens stemme klang gjennom salen, og det som nettopp hadde vært et bråkete auksjonshus, ble på et øyeblikk stille.
Oliver bet tennene sammen. Han stirret med et dødelig blikk på budskiltet, og motviljen i øynene var nær ved å renne over.
Femten millioner dollar var allerede alt han hadde tilgjengelig. Økonomien hans var stram fra før. Tretti millioner var helt uaktuelt. Han måtte ha ringt inn hver eneste tjeneste han hadde til gode bare for å skrape sammen enda én million.
Assistenten ved siden av ham dro forsiktig i ermet hans og hvisket: «Herr Miller, budsjettet… dette klarer vi ikke.»
Adams-eplet til Oliver hoppet. Til slutt løsnet han grepet om budskiltet.
Han rettet seg opp. Stemmen var stiv. «Denne antikviteten er altfor prangende. Bestefar liker den sikkert ikke uansett. La det være.»
Samtidig hadde auksjonarius allerede begynt å kunngjøre salget. «Gratulerer til budgiver nummer 1, som vinner denne antikviteten for tretti millioner dollar!»
Auksjonen gikk videre, og neste gjenstand ble båret opp på podiet.
Oliver trakk pusten dypt og tvang blikket tilbake mot scenen.
Det var ikke bare én antikvitet han måtte få tak i her. Han måtte sikre seg noe som bursdagsgave til Gavin.
Snart ble sceneteppet trukket til side, og et berømt maleri kom til syne, plassert midt i lyset.
Oliver studerte bildet nøye. Øynene hans lyste opp.
Dette var et verk av Gavins favorittkunstner!
«Startbud: tre millioner dollar!»
Mens de andre nølte, løftet Oliver skiltet. «Fem millioner dollar.»
Åpningsbudet hans lå allerede over den reelle markedsverdien.
Han ville få det unna raskt. Ikke gi andre rom til å snuse seg inn.
Salen ble stille i noen sekunder. Akkurat idet auksjonarius skulle til å slå i klubba, kom en lav, lett latter fra siden av Henry.
«Ti millioner dollar.»
Stemmen var ikke høy, men den fikk hele lokalet til å summe igjen.
Oliver snudde seg brått og stirret rett mot sete nummer 1.
«Han har jo klikka!» freste Oliver, og ansiktet hans ble momentant rødt.
Han var nær ved å eksplodere.
Den derre playboyen gjorde dette med vilje. Bare for å gå ham imot!
Auksjonarius på scenen slo klubba ned. «Ti millioner dollar— gratulerer til budgiver nummer 1!»
Resten av auksjonen ble et stille, knusende nederlag.
Hver gang Oliver viste interesse for noe og forsiktig la inn et bud, kom playboyen på sete nummer 1 umiddelbart med dobbelt pris.
Til slutt hadde Oliver ikke engang krefter til å løfte skiltet.
Han sank sammen i stolen. Ansiktet var hardt, og en knute av frustrasjon vokste i brystet hans. Han så fullstendig slått ut.
Lysene i auksjonshuset ble gradvis skrudd opp, og snart var også den siste gjenstanden solgt.
Da det gikk opp for ham at han kom til å gå tomhendt derfra, klarte ikke Oliver å skjule flauheten.
Gaven var én ting. Men viktigere var det at han hadde mislyktes med oppgaven Gavin hadde gitt ham.
Og i kveld— glem å finne Windsor-familien for å løse problemene deres. Han hadde ikke engang fått et glimt av arvingen til Windsor-familien.
Det gikk rykter om at Windsor-arvingen var ekstremt hemmelighetsfull. Å få en ny mulighet til å spore ham opp ville være nærmest umulig.
Jo mer Oliver tenkte på det, desto mer motløs ble han. Han reiste seg ustøtt, og stemmen var dempet. «Vi går.»
Sophia fulgte etter, men klarte ikke å la være å kaste et nytt blikk i Henrys retning.
Hun så ham snakke med playboyen ved siden av seg. Den kjekke profilen hans trådte ekstra tydelig fram under de varme lampene, som i et skarpt scenelys.
Det blikket skrapte i hjertet til Sophia. Og plutselig fikk hun en idé.
Ved inngangen til bankettsalen sto Oliver irritert og tastet på mobilen.
Da hun så at han var i ferd med å klage til Clara, nappet Sophia i ermet hans. «Jeg skal på toalettet. Vent her på meg.»
Oliver viftet avvisende uten å se seg tilbake. «Skynd deg.»
Sophia snudde straks og gikk motsatt vei, nærmere og nærmere Henry.
Akkurat idet hun rundet en søyle i bankettsalen, stivnet hun i steget. I neste sekund grep en stor hånd plutselig håndleddet hennes.
Før Sophia rakk å rope, ble hun dratt mot en liten treklynge like ved.
