Kapittel 6 Du fortjener ikke å sitte

«Kanskje jeg gned det utover da jeg drakk vann.»

Sophia presset instinktivt leppene sammen til en tynn strek, så unngikk hun blikket hans. Hun rotet i veska etter speil og leppestift. «Jeg går og fikser det.»

Uansett hvor hardt hun prøvde å holde seg rolig, glapp et lite glimt av panikk i øynene hennes. Oliver fikk det med seg.

Blikket hans ble iskaldt. Det låste seg på munnviken hennes, og stemmen var så kontrollert at sinnet nesten dirret under ordene. «Ikke kom med det der vannpratet! Denne leppestiften er smurt utover altfor jevnt. Det er åpenbart at du har blitt kysset.»

Stemmen steg. I øynene hans kom det et ubestemmelig, vilt drag. «Si meg – hvem var det du møtte nå nettopp?»

«Oliver, hva er dette for noe, et forhør?» Sophia vred seg da grepet hans strammet seg rundt håndleddet hennes. Hun rynket pannen, rev hånden til seg med kraft, og da hun løftet blikket, var det iskaldt. «Tro det eller ei: det var av å drikke vann. Hvis du ikke tror meg, så gå og se på opptakene fra overvåkingen.»

En spydig smilekant spilte ved leppene hennes.

Folkene på denne auksjonen var enten styrtrike eller innflytelsesrike. Med Oliver sin posisjon ville han antakelig bli vist ut før han i det hele tatt rakk frem til vaktrommet.

Oliver skjønte det han også. I et øyeblikk fant han ingen ord.

Da Sophia så den dystre masken hans, klarte hun knapt å la være å himle med øynene.

«Hvis du er ferdig, så kom deg videre. Bestefar venter på at vi skal komme tilbake.»

Med det gikk Sophia rett frem og satte kursen mot utgangen.

Oliver stirret etter henne, og irritasjonen bygde seg opp til et brennende raseri.

Han tok et langt skritt etter, overså motstanden hennes og grep håndleddet hennes igjen. Denne gangen hardere, som om han ville knuse beinet.

«Tror du jeg kjøper det?»

Blikket hans gled over kroppen hennes og stanset ved kragen som sto litt åpen. «Du har ordnet kragen så pent. Er det fordi du skjuler noen… uuttalelige merker på kroppen som du ikke tør at jeg ser?»

Ordene hans fikk det til å vrenge seg i magen på henne. Hun kjempet imot med all kraft. «Oliver, slipp! Har du klikka?»

«Jeg sier deg, Sophia: Uansett hva du går og tenker, så lenge du fortsatt er kona mi, så oppfører du deg!»

Han lente seg nærmere. Stemmen sank til en truende hvisking. «Vi er gift. Det er et faktum du ikke kommer utenom. Hvis du våger å gjøre noe som svikter meg, skal jeg sørge for at du får betale dyrt.»

Før hånden hans rakk å ta i kragen hennes, knyttet Sophia neven og slo alt hun orket rett i ansiktet hans.

Et dovent dunk ga gjenlyd idet Oliver ble slått til siden. Kinnet hans svulmet opp med det samme.

Han hadde ikke ventet at Sophia skulle slå. Etter et kort øyeblikk av lamslått stillhet ble blikket hans stygt og rovdyraktig. «Våger du å slå meg?»

I det grepet hans løsnet, hadde Sophia allerede vridd håndleddet fri.

Hun ristet på den numne hånden og glodde på ham. «Nå husker du at vi er gift? Da du dro utenlands med elskerinna di på bryllupsdagen vår, hvorfor var du ikke så opptatt av ekteskapet da?»

Med det gned Sophia på det verkende håndleddet og snudde seg for å gå. Hun var for sliten til å fortsette å krangle med Oliver.

Hun gikk rett bort mot bilen som sto parkert langs fortauskanten. Idet hun skulle til å åpne døra, feide et vindkast forbi henne. I neste sekund var Oliver ved siden av henne. Han dyttet henne til side og klatret inn i baksetet selv.

Før Sophia rakk å reagere, smalt bildøra igjen.

«Kjør!» bjeffet Oliver til sjåføren.

Sophia snublet etter dyttet. Da hun fikk samlet seg, rynket hun pannen hardt. «Oliver, hva i all verden er meningen med dette?»

Hun hadde ikke ventet at Oliver kunne være så hensynsløs. På refleks banket hun på bilruta. «Er du i det hele tatt menneskelig? Det er jo langt herfra til Miller-godset – hvordan i all verden skal jeg komme meg tilbake?»

«Du fortjener ikke å sitte i denne bilen. Kjør hjem. Nå!» sa Oliver iskaldt.

Da han så at sjåføren nølte, ropte han igjen: «Kjør! Med én gang! Hvis du våger å stoppe, trenger du ikke å komme på jobb i morgen. Det gjør heller ikke nevøen din, han som jobber på Miller-familiens fabrikk.»

Ved de ordene rettet sjåføren seg opp i setet.

Han sveivet ned vinduet og ga den sjokkerte Sophia et beklagende blikk. «Fru Miller, jeg beklager.»

Så snart han hadde sagt det, satte bilen i gang og forsvant raskt ut av synet hennes.

Sophia så etter bilen mens den gled bort, og knyttet nevene så hardt at knokene ble hvite.

Kveldsvinden tok seg opp. Hun skalv.

Hvis hun ikke kom seg av gårde snart, kom hun til å bli forkjølet.

Med den tanken dro hun fram mobilen og åpnet en samkjøringsapp. Hun bladde og oppdaterte, side etter side.

Men området var fullt av private klubber og lå avsides til. Dekningen kom og gikk, og skjermen ble stående fast på «laster».

De fleste fra auksjonen hadde allerede dratt, og det kom ingen drosjer forbi her ute.

Etter fem minutter til med forsøk var det fortsatt ingen sjåfører som tok turen.

Motet sank i Sophia. Hun løftet blikket mot bygningene i det fjerne og kjente en tung hjelpeløshet.

Hadde hun visst at Oliver kom til å finne på dette, burde hun ha kjørt hit selv.

Nå sto hun midt ute i ingenmannsland, uten noen vei hjem.

Vinden ble enda skarpere, og hun dro instinktivt kåpa tettere rundt seg.

Akkurat idet Sophia skulle begynne å gå for å finne bedre dekning, ble hun truffet av et blendende lys bakfra.

Hun trådte til siden på refleks, og i neste øyeblikk stanset en svart Rolls-Royce sakte foran henne.

Vinduet gled ned, og Henrys profil kom til syne.

«Sett deg inn.»

Ordene var korte og kontante. Blikket hans falt på håndleddet hennes, rødt og ømt, og ble liggende et øyeblikk. «Det er vanskelig å få skyss her.»

Sophia ble stående som frosset. Hun så på den åpenbart kostbare bilen, så på Henry bak rattet, og spurte: «Er dette … bilen til den rike gutten?»

Da Henry ikke benektet det, ble hun enda mer forvirret. «Du har tatt bilen hans – vet han om det? Hvis han finner det ut, med det temperamentet han har … han blir vel rasende, ikke sant?»

Da Henry så det vaktsomme, bekymrede uttrykket hennes, glitret et snev av underholdning i øynene hans.

Men stemmen hans var fortsatt jevn. «Han blir ikke sint.»

Han forklarte ikke mer. I stedet nikket han mot passasjersetet, som om det var det mest naturlige i verden. «Kom igjen. Du kan ikke stå her ute i vinden.»

Sophia så på den selvsikre mine hans, så på ødemarken rundt dem. Kveldskulden krøp inn under klærne, og ankelen hennes begynte å verke.

Etter noen sekunders nøling åpnet hun endelig passasjerdøra.

«Takk for dette,» sa hun lavt.

Idet bildøra smalt igjen, virket stillheten inne i kupeen enda tettere, som om den fikk mer plass.

Bilen rullet av gårde igjen, og ingen av dem tok ordet først.

Sophia presset leppene sammen. Tankene hennes gikk av seg selv tilbake til kysset i lunden.

De hadde vært intime sengepartnere for bare noen dager siden. Likevel, nå som hun var alene med ham, føltes til og med det å puste anstrengt.

Det tok ikke lang tid før bilen stanset mykt foran Miller-godset.

Sophia slapp ut et lettelsens sukk og skulle til å løsne setebeltet da Henry plutselig snudde seg mot henne.

Før hun rakk å si takk, hørte hun ham spørre, i en nesten tilfeldig tone: «Vi er framme. Har du ikke tenkt å invitere meg opp på noe å drikke?»