Kapittel 7 Bursdagsbanketten
Sophias bevegelse stivnet idet hun hørte ordene til Henry.
Hånden hennes ble liggende på dørhåndtaket. Hun nølte et øyeblikk, som om hun veide mulighetene.
«Nei.» Hun snudde seg og så på Henry. Det vakre ansiktet hennes røpet ikke så mye som en skygge av følelse. «Det er mye som skjer i Miller-familien akkurat nå. Det passer ikke.»
Hun avfeide ham med en unnskyldning.
Når hun først hadde sagt at det var slutt, måtte det også avsluttes ordentlig.
Hun og Henry hadde alltid hatt et forhold som handlet om gjensidig nytte. Nå som avtalen deres var utløpt, var det bare naturlig at de skiltes på en verdig måte.
«Å, såpass?»
Før hun rakk å reagere, lente Henry seg plutselig nærmere. Duften av sedertre, blandet med et svakt snev av tobakk, slo mot henne. «Hva med nå?»
Så bøyde han seg ned og kysset henne.
Ulikt kysset ute i skogen var dette hardt. Det bar med seg en uforklarlig bitterhet.
Sophia trakk pusten brått. Hjertet hamret mot ribbeina, og en plutselig varme skjøt opp i kinnene.
Noen sekunder senere slapp Henry henne. «Hva da?» spurte han, hes i stemmen. «Fortsatt upraktisk?»
Sophia vendte brått ansiktet bort. Øretuppene hennes var røde, som om de nesten skulle begynne å blø.
Hun ristet hånden hans av seg med kraft og rev opp bildøren. «Slutt å tulle.»
Denne gangen stanset han henne ikke.
Sophia nærmest flyktet fra bilen og gikk raskt mot hovedporten til Miller-godset.
Først da porten smalt igjen bak henne, stoppet hun. Hun løftet hånden og presset den mot de brennende kinnene.
Den uforklarlige flakken i brystet ble raskt presset ned.
Det var bare uvant. To år med selskap, og så—brått slutt.
Mellom henne og Henry kunne det ikke bli mer enn dette.
…
En uke senere: Gavins bursdagsbankett.
Gårdsplassen på Miller-godset var pyntet med lykter og girlandere overalt. Luksusbiler sto på rekke og rad langs innkjørselen helt frem til inngangen.
De som fikk invitasjon til bursdagsbanketten, var alle folk med navn og tyngde. Til og med flere forretningsmagnater som sjelden viste seg offentlig, hadde sørget for gjennomtenkte gaver for å kunne komme.
Sophia sto ved inngangen i en månehvit kjole og tok imot gjestene.
Kjolen satt perfekt. Den fremhevet den slanke, elegante silhuetten hennes.
Da hun fikk øye på noen kjente eldre som nærmet seg, gikk hun imøtekommende frem. «Zack, endelig kom du. Bestefar spurte nettopp etter deg.»
Det stive, nesten mekaniske preget hun hadde hatt da hun først kom, var borte. Nå var stemmen hennes rolig og naturlig, og holdningen samlet. Hver bevegelse satt som den skulle.
Det var noe hun hadde lært i løpet av de to årene hos Miller-familien.
Plutselig oppsto det uro ved inngangen.
Sophia løftet blikket og så Oliver komme inn, hånd i hånd med Clara.
Hun lo kort og kaldt.
På en kveld som dette hadde Oliver frekkhetens nådegave til å dra med seg Clara. Det var som å slepe Miller-familiens verdighet gjennom grusen.
Oliver så sur ut.
Etter å ha gått tomhendt fra auksjonen den dagen hadde han vært nødt til å skrape sammen et par jadeutsmykninger fra antikkstrøket i sentrum som en gave i siste liten.
De var fine nok, sammenlignet med det vanlige som lå i utstillingsvinduer der. Men mot gjenstandene fra auksjonen kom de til kort—og det med god margin.
Inne i storsalen var Gavin opptatt med å snakke med flere av sine gamle våpenbrødre.
Da han fikk øye på Oliver som sto bak dem, trakk Gavin brynene svakt sammen. «Siden du først er her, sett deg ordentlig og ikke lag bråk.»
Den åpne forakten gjorde Oliver synlig brydd.
Men han våget ikke å svare Gavin. Han kunne bare dra Clara med seg og sette seg i en krok.
I mellomtiden var Sophia opptatt like ved. Hun hjalp Gavin med å ta imot og underholde gjestene.
Sollyset fanget seg i håret hennes. Midt i det summende, travle selskapet var den klare, beherskede elegansen hennes umulig å overse.
Da de fleste gjestene hadde kommet og satt seg på plassene sine, dempet krystallkronen lyset.
Gavin, skarp i en skreddersydd dress, gikk rolig opp på scenen.
«Takk til dere alle for at dere kom. Uten mer om og men vil jeg starte med en skål for dere alle.»
Applausen brøt løs fra salen.
Idet stemningen nådde toppen, oppsto det plutselig litt uro ved inngangen til selskapslokalet.
Gjestene snudde seg én etter én, og Oliver fulgte blikkene deres.
Men i det han fikk øye på den nyankomne, rynket han pannen med én gang.
Hvordan kunne det være ham?
Mannen som gikk først, hadde på seg en mørkegrå dress. Det var den samme rike gutten som flere ganger hadde bydd ham over på auksjonen!
Sophia så også mot inngangen. Da hun fikk øye på personen ved siden av den rike gutten, sperret hun øynene opp av sjokk.
Hvordan hadde Henry også kommet?
De to mennene ble stående ved døra. De utstrålte en tyngde som gjorde at selv vekterne instinktivt rettet seg opp.
De mest observante blant gjestene kjente dem igjen med én gang.
«Er ikke det Declan, arvingen til Smith-familien? Hva gjør han her?»
«Smith-familien slukte det energiprosjektet nede i sør i forrige måned. De har jobbet tett med Windsor-familien de siste årene. Nå går det så det suser for dem. De er faktisk i ferd med å matche selv Windsor.»
Det var ingen overdrivelse.
Smith-familien var ekte storbyadel, med røtter som stakk tre generasjoner dypere enn Miller-familiens. De satt på ressurser Miller-familien ikke kunne drømme om å nå, selv om de strakk seg til bristepunktet.
De to familiene spilte ikke engang i samme divisjon. Hvorfor skulle Declan Smith dukke opp i Miller-familiens bursdagsselskap?
Da Oliver hørte hviskingen rundt seg, snørte det seg i halsen. Panikken skylte inn.
Var det Declan som bød meg over den dagen?
Gavin kjente også en uro krype inn under huden.
Smith-familien tilhørte øverste sjikt. Likevel beveget de seg i helt andre miljøer. De hadde heller ikke overlappende bransjer, og hadde nærmest ikke hatt noe med hverandre å gjøre på flere tiår.
Hvorfor skulle Declan plutselig komme på besøk?
Men Gavin var en mann som hadde stått i storm før. Overraskelsen forsvant fra ansiktet hans på et øyeblikk, og ble erstattet av et varmt, innøvd vertssmil.
«Declan, det er en ære at du kommer. Hvordan står det til med faren din for tiden?»
Declan gikk bort til Gavin med rolig verdighet. «Pappa har det strålende. Han sier du burde stikke innom oftere, så dere får tatt et parti sjakk.»
Mens han snakket, tok han en eske fra livvakten bak seg og rakte den til Gavin. «I dag er jeg her for å levere en gave på vegne av en venn. Jeg ønsker deg god helse.»
Declans svar var feilfritt. Han ga ingen forklaring på hvorfor han var kommet, og han brukte heller ikke gaven som et påskudd til å bli stående. På elegant vis ledet han bort alle forsøk på å fiske etter mer.
Gavin tok imot esken. Den var tung i hånda, og han fikk straks en anelse om hva det kunne være.
Men han hadde ingen planer om å grave i Declans egentlige motiv for å komme akkurat i dag. Smith-familiens posisjon var uangripelig. Bare det at Declan var til stede, var en sjelden mulighet.
Smith-familien hadde nære bånd til Windsor-familien. Hvis han kunne bruke Smith som bro, kunne han kanskje få møte den sagnomsuste arvingen i Windsor.
Hvis bare Windsor-familien ville gi etter og levere tilbake kontrakten de hadde nappet til seg, kunne Miller-familiens forretning reddes.
Med den tanken lot Gavin blikket falle på Oliver. «Gå bort og skål med Mr. Smith. Slå av en prat.»
Oliver strittet imot inni seg. Men under Gavins strenge blikk hadde han ikke noe valg. Han samlet seg, tok opp vinglasset og gikk.
Han kom bort til hovedbordet og tvang fram et smil. «Mr. Smith, jeg kan ha vært litt pågående på auksjonen. La meg få skåle med deg.»
Declan løftet ikke glasset med en gang. I stedet kastet han et sideblikk på Henry, med et drag av underholdning i øynene.
Olivers hånd stivnet. Smilet hans frøs fast.
Oliver trakk pusten dypt og skulle til å si noe mer, da Henry brått avbrøt.
«Du er Oliver?» Henrys stemme var ikke høy, men den bar en medfødt, knusende autoritet.
Han så opp på Oliver, øynene fulle av undring. «Jeg synes jeg har hørt navnet før. Er ikke det han som stakk av med ei dame i to år og gjorde Miller-familien til latteren i hele byen?»
