KAPITTEL 108

POV ISABELA

Stillheten i rommet var øredøvende.

Så snart Noah og Alex gikk, kjentes det som om all lufta ble sugd ut av rommet. Alt ble for stort. For kaldt. For tomt. Som en lang vinterkveld uten enden i sikte.

Kroppen min verker fortsatt.

Hvert eneste åndedrag føltes som en anstrengelse....

Logg inn og fortsett å lese