KAPITTEL 109

POV ISABELA

Noah dro ikke.

Han ble værende.

Han satt i lenestolen ved siden av senga mi og holdt hånda mi hardt, som om det å slippe taket betydde å miste meg.

Lyset på rommet var dempet. Mykt. Nesten lunt, slik det blir når lampene står lavt og alt utenfor kjennes langt unna. Som om dette...

Logg inn og fortsett å lese