Kapittel 1 Vi mistet barnet vårt
«Nei!»
Et skarpt skrik skar gjennom den dødstille stillheten på sykehusrommet.
Miranda rykket brått opp i senga. Kaldsvetten hadde trengt gjennom den tynne pasientskjorta og klamret seg til huden. Rundt henne var alt blendende hvitt. Den stikkende lukten av desinfeksjonsmiddel satte seg i nesen og la seg som en hinne i halsen.
En sykepleier hastet inn. Lettelsen flommet over ansiktet hennes da hun så Miranda våken.
«Du er våken? Hvordan føler du deg?»
Miranda svarte ikke. Hun bare satt der og dro etter pusten, som om rommet var blitt for lite. Blikket var tomt, festet et sted langt bortenfor veggen.
Sykepleieren senket stemmen, mykere nå, som om hun prøvde å pakke ordene inn.
«Prøv å ikke bli altfor fortvilet. Vi klarte ikke å redde barnet.»
Hun tok en kort pause.
«Men du er i orden. Når kroppen din får hentet seg inn, kommer det nye sjanser.»
Barnet … borte …
Ordene traff Miranda som stein. Som om noen la vekter på brystet hennes, én etter én, til hun nesten ikke fikk puste.
Hun så langsomt ned. Hendene hennes skalv idet hun førte dem til magen, som fortsatt var flat. Det hadde vært et lite liv der. Stille, nesten umerkelig, i to hele måneder.
Minnet slo tilbake som et kaldt blaff. Det fuktige, forlatte lagerbygget. Den vridde, forvrengte maska av et ansikt. Den blanke kniven i hånda hans. Alt var så skarpt at det føltes som det skjedde nå.
«Harrison Whitmore, velg én.»
«Kona di, Miranda. Eller din første kjærlighet, Ariana Dalton?»
Kidnapperens stemme var ru og nådeløs. Som om selve døden sto og avsa dom.
Miranda låste blikket på mannen et lite stykke unna. Mannen hun hadde elsket i fem år. Mannen hun hadde giftet seg med.
Hun så hvordan Harrison lot blikket gå mellom henne og kusinen Ariana. Nølingen hans var som en sløv kniv som langsomt skar seg inn i hjertet hennes.
Så så hun ham peke. Uten å nøle.
Mot Ariana, som huket seg bak ham og skalv.
«La Ariana gå.»
I det øyeblikket raste Mirandas verden sammen.
Et bilde blinket forbi i hodet hennes. Prøvesvarene hun hadde fått samme morgen.
Gravid, 8 uker.
Legens gratulerende smil satt fortsatt friskt i henne. Hun hadde planlagt å fortelle det i kveld. På bryllupsdagen deres. Det skulle være en overraskelse.
«Ser ut som mannen din har tatt valget sitt.»
Kidnapperen presset kniven mot halsen hennes. Det kalde stålet fikk hele kroppen til å skjelve.
«Noen siste ord til din elskede ektemann?»
Miranda så forbi eggen, forbi metallet, og rett på Harrison. Hun samlet det siste hun hadde av krefter og tvang stemmen til å være klar.
«Harrison, jeg er gravid.»
«To måneder.»
I det ordene forlot munnen hennes, kom det et lavt, forskrekket gisp bak Harrison.
«Harrison … jeg er så redd.»
Arianas stemme var ikke høy. Den trengte likevel gjennom alt og knuste den siste lille fliken av håp Miranda hadde klamret seg til.
Kidnapperen lo. Han koste seg, det var ikke til å ta feil av.
«Harrison, hørte du det? Kona di har en i ovnen. Jeg gir deg én siste sjanse. Hvem blir det?»
Mirandas hjerte hoppet opp i halsen. Hun så på ham, og et glimt av håp tente i blikket hennes.
Det var barnet deres.
Kidnapperen så at Harrison slet med å bestemme seg, og bestemte seg for å hjelpe ham litt på vei.
Han gjorde et kort tegn til de to mennene sine. Harrison så hjelpeløst på mens to bøller stilte seg tett inntil Miranda og Ariana. Hendene deres strakte seg mot kvinnenes klær.
Kidnapperen dro til og med opp mobilen og filmet ydmykelsen.
Lyden av stoff som revnet, skar gjennom lufta.
Harrisons øyne ble blodsprengte idet han stirret på kidnapperen.
«Ikke rør dem!» Stemmen hans dirret av raseri.
Kidnapperen overså ham. Blikket hans gled sleipt over den vakre kvinnen. «Dama di har jammen glatt hud.»
«Vet du hva? Jeg har ombestemt meg. Jeg gidder ikke at du skal velge lenger. Jeg beholder begge. Jeg har nok av brødre som trenger litt underholdning de også. Når vi er ferdige, river vi av dem alt og slenger dem ut på gata. La de som ligger ute i kulda få kose seg.»
Kidnapperen lo av sine egne ord.
Miranda så hånden hans nærme seg brystet hennes. Tårene rant mens hun rygget, desperat, som om hun kunne rygge seg ut av selve marerittet.
Hun så på Harrison med bønn i øynene.
«Harrison, redd meg! Redd babyen vår!»
Miranda orket ikke tanken på hva som ville skje med barnet om disse mennene tok seg til rette med henne.
Ariana nektet å bli stående i skyggen. Hun så på Harrison og tenkte at hvis Miranda døde for kidnappernes hender, måtte Harrison redde henne.
Med den tanken flyttet Ariana med vilje på kroppen og støtet inn i Miranda.
Rett foran henne var kidnapperens kniv.
Miranda ble dyttet hardt framover. En tynn blodstripe tegnet seg på halsen hennes.
Kidnapperen ved siden av henne så Miranda snuble mot ham og bannet. «Din dumme kjerring, tror du du kan løpe inn i meg?»
Han slo Miranda hardt over ansiktet.
Blod sivet fra munnviken hennes idet hun så fortvilet på Harrison.
Men det eneste hun hørte, var Harrisons stemme, fortsatt hard og hastende.
«Jeg velger Ariana! Slipp henne, så får du hva du vil!»
En brennhet tåre trillet ned kinnet til Miranda.
I det øyeblikket døde noe inni henne.
Hun lukket øynene og ventet på at døden skulle komme.
Det kalde stålet presset tungt ned.
Bang!
Et øredøvende skudd smalt.
Den smerten hun ventet, kom aldri. Armen til kidnapperen, den som holdt kniven, ble slapp og sank ned.
I kaoset kjente Miranda at kroppen ble lett, idet noen dro henne inn i en varm, skjelvende omfavnelse.
Rett før hun mistet bevisstheten helt, syntes hun å se et ansikt fylt av desperat uro.
