Kapittel 5 Argumentet
Utenfor offentlige kontoret tok Miranda en drosje hjem.
I det øyeblikket hun kom inn døra, før hun i det hele tatt rakk å sparke av seg skoene, traff lyden av et heftig krangelutbrudd henne som en vegg.
«Dominic! Har du blitt helt gal? Dette er Mirandas splitter nye klær som hun ikke engang har brukt ennå! Hva gir deg retten til å gi dem bort til den utakknemlige ungen!»
Moren hennes, Arabella, dirret av raseri.
Det strammet seg i brystet på Miranda. Hun skyndte seg inn i stua.
På sofaen satt Ariana, med armene fulle av merkeklær og vesker fra Mirandas garderobe. Ansiktet hennes var vått av fornærmede tårer. Faren, Dominic, sto foran Ariana som et skjold, vendt mot Arabella.
«Senk stemmen! Ariana har nettopp vært gjennom noe traumatisk. Ikke skrem henne!»
«Det er jeg som skremmer henne?» Arabella skalv av sinne og pekte Dominic rett i ansiktet. «Datteren din har nettopp mistet barnet og gått gjennom en skilsmisse! Og du, faren hennes, har ikke engang sjekket hvordan hun har det. I stedet drar du den som ødela livet hennes inn i hjemmet vårt, og står her og daller med henne? Dominic, har du ikke et snev av hjerte igjen!»
Dominic ble rød i ansiktet av utskjellingen, men han nektet å gi seg.
«Det der er tull! Ariana er den eneste datteren til søsteren din! Jeg tar meg bare av henne av respekt for deg!»
Da Ariana hørte det, grep hun sjansen med én gang. Hun hulket ynkelig og snakket med svak stemme til Arabella.
«Tante, vær så snill, ikke vær sint. Det er min feil, alt sammen.»
«Etter kidnappingen var jeg så redd. Jeg hadde ingen familie rundt meg, så jeg tenkte jeg skulle komme og finne deg. Jeg ville være nær deg.»
«Jeg skjønte ikke at du ikke ville ha meg her.»
Hun snufset, klemte klærne inntil seg og reiste seg.
«Hvis det er sånn, så burde jeg bare dra. Jeg har jo ikke familie igjen uansett. Det spiller ingen rolle hvor jeg går.»
Den manipulerende tiraden fikk Dominic til å koke over.
Han snudde seg og sendte Arabella et hardt blikk.
«Se på deg selv! En voksen kvinne som plager et barn! Er det sånn en eldre person skal oppføre seg!»
«Pappa, det der stemmer ikke helt. Hun er like gammel som meg. Hun er knapt noe barn.»
En kald stemme kom fra gangen ved ytterdøra.
Miranda gikk fram, skritt for skritt. Hun rakk akkurat å se at moren svaiet, ustø, med et ansikt så blekt som papir.
Miranda skyndte seg bort og tok tak i Arabella.
«Mamma, går det bra?»
Hun så opp. Blikket hennes var skarpt som en kniv, rettet rett på Ariana.
«Legg fra deg det du holder.»
«De klærne. De veskene. Jeg klipper dem heller i filler og gir dem til bikkja enn å la en som deg få dem.»
Bilder flimret gjennom hodet til Miranda.
Helt siden Ariana kom til dem, hadde moren hennes skjemt henne bort, fordi hun husket at hun var eneste barnet til lillesøsteren hennes.
Alt Miranda hadde, manglet aldri Ariana.
Merkeklær. Vesker i begrenset opplag. Hver gang Ariana spurte, sa moren aldri nei.
Og hvordan hadde Ariana betalt tilbake den godheten?
Ved å forføre mannen hennes. Og nå prøvde hun å gjøre moren så opprørt at hun skulle kollapse.
Ansiktet til Miranda ble kaldere for hvert sekund.
Hun kom aldri til å la Ariana ta én ting til fra dette huset.
Da Dominic så hvor urokkelig hun var, eksploderte han.
«Miranda! Er det sånn du snakker til kusinen din! Du er helt ute av deg!»
Han løftet hånda for å gi Miranda en ørefik.
Smell!
Et skarpt slag klang gjennom stua.
Men det var ikke Miranda som ble truffet.
Det var Arabella som, med en styrke ingen visste hvor hun fikk fra, slo Dominic hardt over kinnet.
«Dominic! Legg én hånd på datteren min til, så skal du få se!»
Øynene til Arabella var røde, som en løvinne som beskytter ungen sin.
«Dette er mitt hus! Mitt hjem! Nå tar du med deg den lille løsaktige jenta og kommer deg ut!»
Dominic holdt seg for kinnet og stirret på kona i sjokk. Etter en lang stund sendte han Arabella et ondt blikk.
«Greit. Bare greit! Dere kan hyle og bære så mye dere vil!»
Så grep han tak i Ariana, som fortsatt gråt, og stormet ut. Døra smalt igjen bak dem.
Stua falt endelig til ro.
Arabellas kropp ble slapp. Hun holdt på å synke sammen.
«Mamma!» Miranda skyndte seg bort og hjalp henne ned på sofaen.
Arabella klemte datterens hånd, og tårene fant endelig veien nedover kinnene.
«Det er min skyld. Alt sammen.»
«Jeg skulle aldri ha syntes synd på henne og tatt henne inn i huset vårt. Og se hva vi har oppdratt. Et utakknemlig pakk!»
Hun slo seg for brystet, tung av anger.
«Og faren din. Han er helt senil!»
Senil?
Miranda lo tørt for seg selv.
En slu forretningsmann som hadde bygd opp Lancaster fra ingenting til et børsnotert selskap, kunne umulig være senil.
Det måtte være en annen grunn.
Men utad strøk hun moren rolig over hånden og trøstet henne.
«Mamma, vi drar på legevakta. Jeg er bekymret for helsa di.»
«Det trengs ikke. Jeg har det bra,» viftet Arabella bort med hånden. «Jeg er bare opprørt. Litt hvile, så går det over.»
Etter å ha fulgt moren tilbake til rommet hennes og fått henne til å legge seg, gikk Miranda til sitt eget rom.
I det hun satte seg, vibrerte telefonen.
En melding fra Ariana.
Et bilde, med en spydig tekst.
«Kusine, onkel er så snill mot meg. Han har akkurat kjøpt en villa til meg og gitt meg så mange gaver. Ikke bli lei deg, ok?»
Bildet viste en overdådig innredet villastue. Salongbordet var dekket av poser fra dyre merkebutikker.
Men Mirandas blikk hektet seg fast i noe i bakgrunnen bak Ariana. En åpen kjøpekontrakt.
Hadde ikke faren hennes blitt suspendert og etterforsket for underslag?
Kontantstrømmen i selskapet var nesten knekt. Hvor i all verden hadde han fått penger til å kjøpe en villa til Ariana?
En dristig plan tok form i hodet hennes.
Miranda trakk pusten dypt og ringte Dominic. Stemmen hennes røpet ingenting.
«Pappa, kom hjem og spis middag i kveld. Christian kommer også.»
…
Rundt middagsbordet lå stemningen tung som våt ull.
Miranda la telefonen varsomt på snurrebrettet og skjøv den bort mot Dominic.
Arianas skrytete innlegg lå klart synlig for alle.
«Pappa, du er så snill mot kusine Ariana.»
Hun sa det langsomt, med et snev av hån i stemmen.
«Men du kan ikke favorisere sånn. Christian og jeg vil også ha villaer. Ikke noe prangende. Bare noen titalls millioner dyrere enn hennes.»
Dominics ansikt mørknet på et øyeblikk.
«Det er jo helt absurd! Hvor skulle jeg få så mye penger fra!»
«Å?» Miranda hevet et øyenbryn.
«Hvor kom pengene til hennes villa fra, da? Pappa, du vil vel ikke at folk skal gå rundt og snakke om at du behandler utenforstående bedre enn dine egne barn.»
Hun lot det henge et sekund før hun la til, lett i tonen:
«Folk kan jo til og med finne på å tro at Ariana er den uekte datteren din.»
«Slutt å si sånt tull!» Dominic reagerte som om noen hadde tråkket ham på tærne. «Jeg syntes bare synd på den stakkars jenta som var helt alene!»
«Vel, hvis det handler om å synes synd på henne, så bør jo vi som barna dine naturlig nok hjelpe deg med å bære den byrden.»
Miranda dro fram to dokumenter fra et sted og slo dem ned på bordet.
«Christian og jeg har allerede funnet to villaer. De ligger vegg i vegg. Da blir det lett for familien å passe på hverandre.»
«Pappa, signer.»
«Når du har signert, ordner vi papirene i morgen.»
Arabella og Christian skjønte tegninga med én gang og støttet henne fra hver sin side.
«Ja, signer! Vi kan ikke la folk tro at Lancaster-barna er mindre verdt enn en med et annet etternavn!»
«Pappa, Miranda har rett. Hvis dette kommer ut, blir det dårlig for Lancaster-familiens rykte.»
Presset fra alle tre fikk Dominic til å skifte farge, fra rød til kritthvit. Pennen hans hang over avtalen og nektet å gå ned.
Miranda så på ham, og smilet hennes ble litt bredere.
«Kom igjen, pappa. Skriv under. Du vil vel ikke at sladder skal ødelegge ryktet ditt.»
