Kapittel 6 Et kyss
Miranda trakk de to signerte kjøpekontraktene til seg med et tilfreds smil.
Selv om faren hennes var suspendert mens saken ble etterforsket, hadde han styrt Lancaster i årevis. Hvem visste hvor mye penger han hadde gjemt unna.
Å gå i strupen på ham akkurat nå var ikke særlig klokt.
Hun måtte faktisk takke Ariana for å ha servert henne en så perfekt mulighet.
I morgen, når de to villaene var overført, kunne hun følge dette sporet. Hun kunne få noen til å undersøke kilden til farens mystiske formue.
Dominic stirret på de to avtalene som om noen hadde skåret kjøttstykker av ham. Han pirket knapt i maten før han trakk seg tilbake til rommet sitt med et mørkt uttrykk.
Miranda brydde seg ikke.
Neste morgen fikk hun en telefon fra et ukjent nummer.
I andre enden var det Clifton. Stemmen hans var dyp og distansert, som om han snakket fra et annet rom.
«Bestefaren min vil møte deg. Kom til Prescott-eiendommen til middag i dag.»
«Og med mindre noe uventet skjer, må du bo hos meg fra nå av.»
Med hundre millioner i kompensasjon i bakhodet nølte ikke Miranda.
«Greit.»
Etter at hun la på, tenkte hun at hun foreløpig ikke burde fortelle moren og broren om lynbryllupet med Clifton for pengenes skyld.
Ingen vits i å gjøre dem urolige.
Hun gikk inn til moren med en unnskyldning klar.
«Mamma, nå som jeg er skilt fra Harrison, trenger jeg litt ro for å få tankene på plass. Jeg skal bo i leiligheten i sentrum en stund.»
Arabella nikket med en gang.
«Det er helt greit. Å bo alene vil hjelpe deg å slappe av. Bedre enn å bli her og måtte se den partiske faren din og bli opprørt på nytt.»
Den ettermiddagen, på Prescott-eiendommen.
Den elegante eiendommen utstrålte dempet luksus overalt. Alt var gjennomført, uten å være prangende.
Miranda hadde så vidt kommet ut av taxien før hun fikk øye på Clifton. Han satt i rullestol og ventet ved hovedinngangen, der grusen lå lys og fin under de høye trærne.
De gikk inn etter hverandre. I stuen møtte de overhodet i Prescott-familien, Cliftons bestefar.
Herr Prescott virket skarp og vital, med et blikk som la merke til alt. Men da han så Miranda, myknet ansiktet hans.
«Så du er Miranda. Snill jente. Enda penere enn på bildene.»
Han nikket fornøyd, før han sendte Clifton et skarpt blikk.
«Hvis den gutten der noen gang gir deg problemer, sier du fra. Da skal jeg få ham på bedre tanker!»
Miranda smilte og svarte lavt, høflig.
«Bestefar, Clifton behandler meg veldig godt.»
Det var tydelig at bestefaren likte at hun var så medgjørlig. Han dro henne nærmere og bombarderte henne med spørsmål.
«Hvordan møttes dere to?»
«Miranda, du har virkelig ingenting imot å gifte deg med barnebarnet mitt, selv om han er… ufør?»
Miranda kastet et instinktivt blikk mot Clifton.
Ansiktet hans var umulig å lese bak masken. Han sa ingenting. Han gjorde heller ingen mine til å redde henne.
Hun hadde ikke noe valg. Hun måtte spille med.
Hun senket blikket og lot sjenansen farge stemmen.
«Bestefar, Clifton har alltid vært drømmeektemannen for alle jentene i kretsen vår. Jeg har faktisk likt ham lenge.»
Hun tok en liten pause, som om hun kjente på ordene.
«Så jeg angrer ikke på at jeg giftet meg med ham.»
Hun gjentok for seg selv at dette var for de hundre millionene. For å gjøre herr Prescott tilfreds.
Redd for at bestefaren ikke skulle tro henne, gikk hun enda lenger. Hun vendte seg litt til siden og lente seg fram. Rett foran bestefaren bøyde hun seg ned og la et forsiktig kyss på den kalde masken til Clifton.
«Jeg skal ta godt vare på ham.»
I rullestolen stivnet Clifton nesten. Han hadde tydeligvis ikke forventet det. Han senket blikket og skjulte uttrykket sitt.
Da bestefaren så det, ble smilet hans bredere. Han var gjennomført fornøyd.
«Bra, bra! Du er en fantastisk svigerdatter!»
Han ga straks tjeneren beskjed om å hente en mappe og rakte den til Miranda.
«Dette er en velkomstgave fra meg. En villa i sørdistriktet.»
Miranda avslo raskt.
«Bestefar, dette er altfor mye. Jeg kan ikke ta imot det.»
Men før hun rakk å si mer, brøt Clifton inn.
«Hvis bestefar gir det til deg, så tar du det.»
Blikket hans lå fast på Miranda.
Miranda lot være å nekte igjen.
Bestefaren så på dem, på den tilsynelatende ømheten mellom dem, og han strålte. Så tok han beslutningen sin.
«Siden dere to kommer så godt overens, drar dere ikke i kveld. Dere blir her på eiendommen!»
«Jeg har allerede fått tjenerne til å gjøre i stand et rom.»
Miranda og Clifton vekslet blikk. Ingen av dem sa imot.
...
Senere samme kveld, etter middagen.
Miranda kom ut fra badet, og den varme dampen lå fortsatt som et slør over huden hennes. Hun så opp og fikk øye på Clifton, som lente seg mot sengegavlen med noen papirer i hånden. Måneskinnet silte inn gjennom vinduet og la et blekt skjær over masken hans.
Miranda visste hva som var hennes plikt i dette kontraktsekteskapet: å ta seg av ham. Hun gikk bort mot sengen.
«Det er sent. Du burde hvile. Å sitte oppe er ikke bra for beinskaden din.»
Hun rakte hånden mot Clifton.
Men mannen dro raskt papirene til seg. Hånden hennes ble stanset av arkene, og hun kom til å støte borti masken hans.
Med et svakt klikk falt masken ned.
Kraftige bryn. Skarpe øyne. En høy neserygg.
Hjertet til Miranda hoppet over et slag. Han var ikke vansiret?
Og dette ansiktet … det var jo helt likt mannen som hadde reddet henne i det forlatte lagerbygget!
Men hun slo tanken fra seg med en gang.
Umulig.
Clifton var Prescott-arvingen. Han hadde nettopp vært i en bilulykke. Hvordan skulle han kunne ha vært på et sted som det?
Hun samlet seg og gikk nærmere.
«Ansiktet ditt er ikke vansiret?» Stemmen hennes bar et tydelig drag av overraskelse.
«Det angår ikke deg.» Clifton var iskald.
Miranda studerte mannen foran seg og undret på hvorfor han skjulte det egentlige utseendet sitt. Kunne det være fare involvert?
«Clifton, nå som jeg vet hemmeligheten din … er du ikke redd for at jeg forteller det til folk?»
«Truer du meg?» Stemmen hans fikk en farlig kant.
Miranda ville trekke seg unna, skape litt avstand. Noe trygt mellom dem.
Men før hun rakk å bevege seg, grep en varm hånd plutselig rundt håndleddet hennes.
Verden tippet. En rå kraft dro henne fram, og hun landet i det harde, trygge fanget hans.
«Du …»
Hun rakk knapt å få ut ordet før det kjekke ansiktet fylte synsfeltet hennes. De kjølige leppene hans presset seg brutalt mot hennes.
Kysset var kravstort. Det etterlot ingen plass til motstand.
Miranda vred seg instinktivt og presset hendene mot brystet hans.
«Mm … slipp …»
Plopp.
En knapp foran på nattkjolen spratt opp i kampen.
Mannen la merke til det. Han stanset et øyeblikk. Så kysset han henne enda hardere.
Tiden dro seg ut, så lenge at Miranda kjente det som om hun skulle kveles, før Clifton endelig slapp henne.
Blikket hans mørknet da det gled ned mot den lyse, blottede fylden ved brystet hennes. Adamseplet hans beveget seg.
Miranda fulgte blikket hans. Hun krysset armene foran seg, indignert.
«Det der var ikke en del av avtalen. Jeg selger ikke kroppen min!»
Da han så hvor satt ut hun var, fikk Clifton et lekent drag over seg.
«Hva da, tror du hundre millioner bare ramler i fanget på deg?»
Rødmen i ansiktet hennes dempet seg litt. «Men vi ble jo enige om …»
Clifton avbrøt henne. «Slapp av. Jeg er ikke interessert i kvinner som deg.»
Miranda rynket pannen. «Hvorfor kysset du meg da?»
Clifton lot blikket gli over henne.
Han måtte innrømme at hun var usedvanlig vakker.
Han lente seg inn mot øret hennes. Stemmen var mørk og ru.
«Bestefar sendte nettopp noen til døra. Jeg rakk ikke å si det til deg.»
Miranda forsto med én gang.
Det var et spill. Et skuespill.
Hun slappet av, lettet.
Bare et kyss. Hun hadde ikke mistet noe.
Hun måtte likevel innrømme at ansiktet til Clifton var feilfritt, som skåret ut av marmor. Og da hun hadde kjempet imot i stad, hadde hun kjent brystet og magen hans. Musklene var faste og sterke. Fornemmelsen hadde vært … ubehagelig behagelig.
Miranda klappet de varme kinnene sine, kravlet ut av fanget hans og skyndte seg over til den andre siden av sengen. Hun la seg og dro dynen over hodet.
Clifton så på den lille kulen under sengetøyet og presset ned varmen som steg i kroppen.
«Dette blir ikke siste gang. Enten det er ute blant folk eller her inne, kommer det til å bli mange flere anledninger der du må være nær meg. Vend deg til det.»
Under dynen kom det en dempet lyd som kunne tolkes som et «mm».
Et øyeblikk senere satte Clifton hendene mot armlenene på rullestolen og reiste seg rolig. Han gikk rett mot badet.
Miranda lå vendt bort med dynen over hodet og merket det naturligvis ikke.
Mannen bak henne hadde bein fulle av kraft. Han så ikke ut som en som var funksjonshemmet, ikke i det hele tatt.
