Kapittel 135

ISABELLA

Jeg hadde ikke sluttet å le siden jeg kom hjem i morgengryet. Ikke en eneste gang.

Og det var ikke den stille, verdige typen latter som avtar med tiden. Nei—dette var den ustyrlige typen. Den som bobler opp fra et sted dypt i magen, kaprer lungene dine, og rister kroppen til du ikke kan pu...

Logg inn og fortsett å lese