Kapittel 3 Hold deg unna dårlige menn

Michaels ord gjorde Isabella målløs, men når foreldrene begynte å legge press på henne, fikk hun noen mørke tanker.

Michael så ut til å ha en idé og sa, "Hvis du føler deg fortapt, la meg ta deg med et sted."

"Hvor?" spurte Isabella, forvirret.

Uten å forklare, hoppet Michael inn i førersetet og dro Isabella med seg.

"Det er et sted som vil få deg ut av denne tåka," sa Michael med et glimt i øyet, og startet bilen.

Han følte en lettelse ved å holde rattet igjen, så lenge Isabella ikke kjørte.

Under kjøreturen ringte Isabellas telefon. Hun nølte, stirrende på nummeret som lyste opp skjermen.

"Hvis du ikke vil svare, bare legg på eller slå den av. Den ringetonen er irriterende. Liker du den egentlig?" Michael trakk på skuldrene, tydelig irritert.

Isabella ga ham et skarpt blikk og svarte på samtalen.

Johns sinte stemme dundret gjennom telefonen. "Isabella, din idiot! Når kommer du? Jeg har den beste legen klar for deg. Vil du i det hele tatt gifte deg? Bianca venter!"

Isabella klemte hardt rundt telefonen, knokene ble hvite. Hun var så sint at leppene skalv, men hun klarte ikke å få frem et ord.

Irritert, rev Michael telefonen fra henne og ropte, "La den forbanna kjerringa dø, så kan du gå med henne!"

Så kastet han telefonen ut av vinduet.

Isabella fikk panikk og grep armen hans. "Stopp bilen!"

Michael rynket pannen. "Er du fortsatt opptatt av den drittsekken som såret deg?"

"Jeg er opprørt over telefonen min! Du kastet bort den nye telefonen min!" snappet Isabella. Hvorfor kunne han ikke bare legge på? Brydde han seg ikke om noe som ikke var hans?

Følte seg ukomfortabel, stoppet Michael bilen og gikk for å finne telefonen hennes ved veikanten.

Telefonen var helt knust, umulig å reparere. Isabella holdt de ødelagte delene, følte seg urettferdig behandlet og på gråten.

Michael klødde seg på nesen, flau. "Jeg er virkelig lei meg. Jeg ble for sint på den drittsekken og mistet hodet. Jeg skal skaffe deg en ny."

Isabella svarte ikke, bare satte seg tilbake i bilen. I dag var bare ikke hennes dag; ingenting gikk som det skulle. Men hun ante ikke at ting skulle bli verre.

Michael kjørte henne til en forlatt fabrikk med en stor skorstein og ledet henne til toppen.

Isabella kikket ned i skorsteinen, så ingenting annet enn mørke. Hun tvilte ikke på at et fall ville være dødelig.

"Hvorfor tok du meg med hit? Dette stedet hjelper ikke på humøret mitt," sa Isabella, forvirret.

"Hvis du vil vite meningen med livet, hopp herfra. I det øyeblikket, vil adrenalinkicket og frykten for døden få deg til å innse at alle verdens vanskeligheter er ingenting sammenlignet med selve livet," sa Michael, og ga henne et bredt smil.

Isabella syntes han var sprø.

"Hvis du vil dø, så hopp i vei. La meg være utenfor dette," sa hun og snudde seg for å gå, men Michael grep tak i henne.

Det neste hun visste, var at Michael klemte henne hardt, og de begge falt ned i skorsteinen.

"Nei!" skrek Isabella da vektløsheten tok over. Hun følte dødsangsten.

Men rett før fortvilelsen kunne ta henne, kjente hun at de traff noe mykt. De spratt opp igjen som om de var på en trampoline.

Da hun så ned, oppdaget Isabella et stort elastisk nett som hang midt i skorsteinen og holdt dem trygge.

"Ser du? Hadde jeg ikke rett? Vil du fortsatt dø?" lo Michael, og Isabella svarte med et nytt skrik.

"Michael, du er gal!" Isabellas hår var i uorden, og hun stirret sint på ham, men han bare smilte.

"Greit, men du føler deg litt mer levende nå, ikke sant?" gliste Michael.

Andpusten følte Isabella seg lettere, men det betydde ikke at hun var fornøyd med det Michael hadde gjort.

"Så, herr Williams, hvordan kommer vi oss ned herfra nå?" spurte Isabella med et strengt ansikt.

Hun var sikker på at det ikke var noen andre i nærheten. Hvordan skulle de komme seg ut av denne gigantiske skorsteinen?

"Jeg glemte visst den delen," Michaels smil stivnet, og han klasket seg i pannen i anger.

Før Isabella kunne bli sint igjen, trakk Michael raskt frem telefonen sin.

"Vent litt, jeg skal ringe etter hjelp," sa han og tastet inn et nummer. Men han fikk beskjed om at de først kunne komme neste morgen.

Etter å ha lagt på, trakk Michael på skuldrene. "Ser ut som vi blir sittende fast her over natten. Men hei, det blir i det minste ikke for kaldt."

"Skal jeg alltid være så uheldig med menn?" Isabella la seg hjelpeløst ned og stirret opp på himmelen gjennom skorsteinen. Solen gikk ned, og skyene var farget røde av kveldens lys.

"Plagede prinsesser har som regel en tøff tid før de finner ekte kjærlighet," trakk Michael på skuldrene, men Isabella var ikke i humør til å prate.

Etter hvert som tiden gikk og natten falt på, tok tyngdekraften over, og Isabella duppet av, lent mot Michael, hvilende i armene hans.

Måneskinnet skinte inn og belyste huden hennes, og hun så nesten eterisk ut.

Michael så på ansiktet hennes, og i det øyeblikket virket hun virkelig som en fortvilet prinsesse.

Han kysset henne forsiktig på pannen, et smil lekte på leppene hans mens han lukket øynene og sovnet med henne.

I mellomtiden fortsatte John å ringe Isabella, men fikk ikke svar. Frustrert kastet han telefonen. "Isabella, din drittsekk! Hvordan våger du å ikke svare på mine anrop!"