121

Yalda hadde begynt å finne en rytme.

Villaen, som en gang var stor og skremmende i sin stillhet, hadde sakte begynt å føles som hjemme. Ikke bare et sted å komme seg, men noe mildere, mer stabilt. Velkjent.

Morgenene satte tonen; stille, varme, fylt med den søvnige roen av daggryets lys som snek s...

Logg inn og fortsett å lese