138

Havet hilste henne hver morgen som en gammel venn; stille, konstant, og litt melankolsk.

Yalda sto barbent på terrassen, en dampende kopp kamillete mellom hendene. Solen hadde akkurat begynt sin oppstigning, og spredte lys over himmelen i bølger. Villaen var stille og varm, akkurat slik hun husket ...

Logg inn og fortsett å lese