164

Huset var stille.

Ikke den fredelige typen stillhet, ikke den typen som kommer etter latter, etter musikk, etter kjærlighet, men den hule sorten. Den typen som setter seg i bein og vegger som støv. Den typen som blir værende lenge etter at ekkoene har falmet.

Ingen ropte navnet hennes. Ingen fottr...

Logg inn og fortsett å lese