Kapittel 1
Fra Sophia Browns perspektiv:
- august var en dag jeg aldri kom til å glemme.
For denne dagen var det ikke bare slik at jeg fikk bekreftet at jeg var tre uker på vei. Jeg fikk også se med mine egne øyne hvem mannen min, James Smith, hadde et forhold til: Amelia Martinez, enken etter hans avdøde bror.
«Det stakk så vondt, jeg vil at pappa skal kysse det så det blir bra!»
Fra plassen min i et hjørne, flere titalls meter fra barnepoliklinikken, hadde jeg fri sikt til en liten jente i rosa prinsessekjole. Hun satt i armene til James.
Hun spilte skuespill, med en søt, barnslig stemme. Det var Isabella Smith, den fem år gamle datteren til James’ avdøde bror og Amelia.
Og mannen min tok imot tittelen uten å blunke. Han kysset Isabella på kinnet med et mildt smil.
«Gjør det fortsatt vondt?» spurte James lavt.
«Bare litt. Hvis pappa kysser mamma én gang, blir jeg helt bra!»
«Isabella, slutt med det tullet der.» Amelia nappet henne lekent i kinnet. Så smilte hun, reiste seg opp på tå og la armene rundt halsen til James.
Akkurat idet de skulle til å kysse, ringte jeg James.
Han må ha hatet at jeg ødela øyeblikket deres. Det «lykkelige trekløveret» deres. Jeg så det tydelig i ansiktet hans, hvor irritert han ble. Og da han svarte, var stemmen kald.
«Hva er det?»
«James, hvor er du? Kan du komme hjem?» Jeg klemte mobilen hardt, prøvde å holde meg rolig. Men det eneste jeg fikk tilbake, var et iskaldt avslag.
«Jeg er opptatt.»
«Men James, jeg må si deg noe veldig viktig. Det tar ikke lang tid.»
«Hvis du trenger penger, får sekretæren min overføre.»
«Nei, jeg…»
«Sophia.» Han sa navnet mitt kort. Blikket var hardt, nesten kvalmt.
«Småkloke folk burde skjønne når det er nok.»
Jeg var den lovlige kona hans. Og jeg bar barnet hans i magen. Jeg ville bare dele gleden. Si til James at han skulle bli far.
For ham hadde jeg blitt til en grisk kvinne. En som aldri visste når hun skulle gi seg.
Opptattsignalet kom idet han la på. Så pep det i telefonen.
«Fem millioner dollar mottatt.»
Jeg ble stående stiv. Jeg så Amelia dra forsiktig i ermet hans, med et ømt uttrykk. Stemmen hennes var myk, nesten omsorgsfull.
«James, hva om Sophia faktisk har noe som haster? Kanskje du burde dra og sjekke?»
James bare fnyste.
«Hun driver alltid med de ekle små triksene sine. Jeg har allerede sendt penger. Ingen grunn til å bry seg med henne.»
«Du kan ikke si det sånn. Sophia er jo foreldreløs. Hun vokste opp uten kjærlighet. Kanskje hun bare elsker deg for mye og prøver å holde fast i deg, så hun…»
«Hvis hun virkelig elsket meg, hadde hun ikke brukt så skitne knep. Dopet meg og fanget meg. Alt hun vil ha, er pengene og makten min.»
Nei, James. Jeg var et offer den natta jeg også! Jeg skjønte ikke hvorfor jeg våknet ved siden av deg, jeg heller!
Jeg skalv i hele kroppen. Jeg ville storme bort og forklare. Men James merket ikke at jeg var der i det hele tatt. Med Isabella på den ene armen og Amelia hengende i den andre, trakk han på munnen.
«Greit. La oss ikke snakke om ubehagelige ting. Jeg lovet Isabella at vi skulle i fornøyelsesparken i dag.»
«Pappa er best! Jeg elsker pappa mest!» Isabella jublet og klemte halsen hans hardt.
De gikk ut av sykehuset så tett sammen at hvem som helst ville trodd de var en liten, lykkelig familie.
Og jeg, den faktiske kona til James, sto som en tyv og gjemte meg i et mørkt hjørne.
Egentlig—selv om jeg hadde konfrontert dem, hva ville det endret? På de to årene vi hadde vært gift, var dette langt fra første gang jeg prøvde å forklare James. Alt jeg noen gang fikk tilbake, var hån.
Han må forakte meg totalt. For hvis det ikke hadde vært for det som skjedde den natta, og hvis ikke bestemor hadde stått på sitt, hadde han sikkert giftet seg med Amelia for lengst.
James kom hjem altfor sent. Da han så meg, viste ansiktet hans ikke en mine. Han gikk rett inn på badet.
Mens vannet rant, plukket jeg sammen klærne han hadde slengt fra seg.
James var nøye med utseendet sitt, alltid plettfritt antrukket i dress. Men nå hadde den dyre, skreddersydde dressen ikke bare klistremerker med tegneseriefigurer på seg. Den var også flekket med is. Det var helt tydelig Isabellas verk.
Han var så varm, til og med mot niesa si, Isabella. Ville han elske vårt eget barn enda mer? Kunne det være en sjanse for at det kunne bli bedre mellom oss?
Da tanken slo meg, syntes jeg selv den var litt latterlig. Likevel klarte jeg ikke å la være å kjenne et lite håp. Men så kom James’ likegyldige stemme bak meg. «Hvorfor tok du ikke pengene jeg sendte?»
«Jeg sa jo at jeg ikke vil ha penger.»
Da jeg fikk overføringen, sendte jeg beløpet tilbake til samme konto. James stirret på meg et øyeblikk. Så dro han munnen opp i et hånlig smil. «Jeg skjønner.»
Hva mente han med det?
Før jeg rakk å reagere, gled den kalde, fuktige hånda hans plutselig inn ved kragen min. Jeg rykket til av berøringen og prøvde å holde ham tilbake. «James, vi kan ikke, jeg…!»
James ga meg ikke sjansen til å snakke ferdig. Han grep meg i haka og kysset meg hardt. De lange fingrene hans løste rutinert opp knuten på badekåpa hans idet han lente seg over meg.
«Du ringer meg, og så nekter du å ta pengene. Er ikke dette akkurat det du har villet hele tiden?»
«Nei, James, jeg gjorde ikke det!» Jeg ristet desperat på hodet, vred meg unna det kalde kysset hans og skalv i hele kroppen.
«James, ikke i dag, jeg er allerede…»
Plutselig veltet kvalmen opp i meg. Jeg klarte ikke holde det tilbake og brekte meg tørt et par ganger. Hele kroppen kjentes elendig. Men James bare så på meg, og så lo han kort og iskaldt. «Spiller du igjen? Du var ganske ivrig den gangen du krabbet opp i senga mi. Og nå later du som du er dydig? Sophia, du er kvalm.»
Han var mannen min. Faren til barnet i magen min. Og likevel kalte han meg «kvalm».
Jeg så på James og skalv ukontrollert. Det pene ansiktet hans var helt uten uttrykk, bortsett fra avskyen som lå der som et mørkt merke. Hodet mitt ble tomt, og et panisk, fortvilet skrik brøt ut av meg.
«Hvem er mest kvalm, om ikke du? James, jeg har vært ordentlig og skikkelig siden vi giftet oss. Jeg har aldri gjort noe upassende. Men du? Du har følelser for din døde brors kone, og du lar niesa di kalle deg pappa. James, hva gir deg rett…»
«Sophia!» Ansiktet hans mørknet brått. Han dyttet meg ned på senga. De rødsprengte øynene hans var som et desperat, innesperret dyr, og en iskald bølge gikk gjennom ryggraden min. «Prøv å si ett ord til?»
Jeg visste at jeg ikke burde provosere ham mer. Men jeg tenkte på det jeg hadde sett på sykehuset tidligere i dag. Jeg tenkte på barnet i magen. Følelsene løp løpsk. «Hvis du kan gjøre det, så ikke vær redd for at jeg sier det. James, din jævel, du skal ikke røre meg igjen. Jeg hater deg…»
James rev opp kjolen min og bandt hendene mine med remser av stoff. Øynene hans var fylt av en vold jeg aldri hadde sett før. «Sophia, dette ba du om!»
Kyssene hans traff meg brutalt. Det var mindre ømhet og mer et rasende utløp.
Jeg gråt av smerten. Da jeg kjente at han var i ferd med å ha sex med meg, ble alt hvitt i hodet. Jeg skrek, helt desperat. «James, du kan ikke røre meg, jeg… jeg er gravid!»
