Kapittel 2
I det øyeblikket jeg fikk presset fram ordene gjennom tårene, kjente jeg helt tydelig at lufta rundt meg plutselig ble tyngre. Som om noe sank. James slapp meg med et ansikt kaldt som is og lo hånlig.
– Først dopet du meg for å få meg til å ligge med deg, og nå bruker du en graviditet til å lyve for meg. Sophia, finnes det noe du ikke er villig til å gjøre?
– Jeg lyver ikke for deg. Jeg var på sykehuset til kontroll i dag! prøvde jeg å forklare, stresset og hes. Men James var åpenbart opptatt av noe annet.
– Du var på sykehuset?
Hvis jeg ikke hadde vært på sykehuset, hvordan skulle jeg da ha sett deg stå så tett med Amelia? Og hørt Isabella kalle deg «pappa» med mine egne ører?
Jeg trakk på munnen i en bitter, selvutleverende grimase og nikket svakt. James så på meg lenge med et uttrykk jeg ikke klarte å lese. Så ble stemmen hans enda kaldere.
– Jeg har brukt beskyttelse hver eneste gang. Du kan ikke være gravid. Sophia, mens jeg fortsatt er villig til å la deg beholde litt verdighet, gjør du klokt i å si sannheten. Nå.
– Jeg lyver ikke. Hvis du ikke tror meg, kan du se selv.
Med skjelvende hender dro jeg fram journalutskriften fra sykehuset og rakte den til James. Han kastet bare et likegyldig blikk på den før han tok opp telefonen.
– Robert. Ta med utstyret for graviditetstest og kom hit med en gang.
Robert som James snakket om, var Robert Davis – privatlegen Smith-familien hadde på lønningslista. Han var dyktig. Han hadde hovedansvaret for å følge opp James’ bestemor, Indigo Smith. James stolte på ham.
Etter flere år som kona hans forsto jeg med én gang hva James mente.
– James… er jeg virkelig så forferdelig i dine øyne? Selv når jeg viser deg utskriften, tror du meg ikke. Du må få Robert til å sjekke selv?
– Hva ellers? fnyste James. Forakten og avskyen i blikket hans skar som kniver.
– Sophia, alt har en pris. Den dagen du brukte skitne knep for å gifte deg med meg, burde du ha vært forberedt på å ta konsekvensene.
I hjertet sitt hadde han allerede dømt meg. Uansett hva jeg sa, kom han aldri til å tro meg.
I det øyeblikket følte jeg meg som verdens mest patetiske klovn. Jeg lo for meg selv, men det sved bak øynene. Jeg tørket tårene og la hånden forsiktig over magen, som fortsatt var helt flat, og prøvde å trøste meg.
Det gikk bra. Når Robert kom og undersøkte meg, kom James til å forstå at jeg ikke løy. Han kom til å bli like glad som jeg var. Vi skulle glede oss sammen, og vente på at dette barnet skulle komme.
Men …
– Herr Smith. Fru Smith er ikke gravid. Dette er prøvesvaret. Vær så god.
– Hvordan er det mulig? Robert, har du gjort en feil?
Kroppen min stivnet. Jeg kom meg raskt ned fra senga, og stemmen skalv.
– Da jeg ble undersøkt på sykehuset i dag, sa legen helt klart at jeg var tre uker på vei. Hvis du ikke tror meg, se på rapporten!
Jeg presset journalutskriften inn i hendene på Robert, så desperat at tårene var i ferd med å renne over. Men han ga den bare et raskt, avvisende blikk. Stemmen hans hadde en undertone jeg ikke likte.
– Fru Smith, jeg vet ikke hvordan du har fått tak i denne rapporten. Men jeg kan bare si deg én ting: Du er ikke gravid. Hvis du ikke tror meg, kan du se selv.
Han rakte meg ultralydutskriften, fortsatt varm fra skriveren. Der det skulle ha vært et bittelite foster, var det ingenting. Helt tomt.
Jeg ble stående som lamslått, med øynene vidåpne, og stirret på arket som om det måtte være en misforståelse.
«Det kan ikke stemme. Jeg er gravid. Hvordan kan barnet mitt være borte? Robert, har du gjort en feil?»
«Fru Smith, jeg har jobbet for Smith-familien i over ti år. Jeg tok meg til og med av herr Hayden Smith i hans siste dager. Når du sier dette, tviler du på meg – eller på Smith-familien?»
«Det var ikke det jeg mente, det er bare …»
«Nok!» James avbrøt meg rasende. Selv Robert skvatt.
Han gikk rett bort til meg med et ansikt kaldt som en vintermorgen. Øynene hans var skremmende isblå. «Sophia, bevisene ligger foran deg, og likevel prøver du å krangle deg unna. Har du ingen skam i kroppen?»
«Jeg løy ikke for deg, James. Vær så snill, tro meg!» Jeg ristet hjelpeløst på hodet, livredd.
Dette barnet – da jeg ble undersøkt, kunne jeg tydelig se ham der. Og de fysiske tegnene de siste ukene var ikke noe jeg kunne ha innbilt meg.
Men hvorfor skulle Robert si at jeg ikke var gravid?
Kunne det være noe galt med babyen som hadde gjort at diagnosen ble feil?
Jo mer jeg tenkte, desto reddere ble jeg. Jeg skalv da jeg grep tak i ermet til James. «Kan du la Robert sjekke en gang til? Jeg er bekymret for babyen …»
Han grep meg brått rundt halsen. Smerten kvelte stemmen min, og jeg klarte knapt å få luft.
På så nært hold så jeg at øynene til James var fulle av vold, som om han ville drepe meg. «Sophia, hvis du fortsatt vil bli i Smith-familien, så slutt med disse knepene. Ellers skal jeg sørge for at du angrer!»
«James, babyen …» Jeg klarte ikke å tenke på annet enn at barnet måtte være trygt. Jeg klamret meg til ermet hans, tvang fram noen tryglende ord.
Nesten i samme øyeblikk ringte mobilen til James.
«James, kom fort! Isabella har feber igjen!»
«Ikke vær redd, jeg kommer med en gang!»
Da han hørte Amelias gråtkvalte stemme, ble ansiktet hans mørkt. Til slutt slapp han taket. Så hastet han av gårde sammen med Robert, uten å se seg tilbake.
Han hadde kastet meg ned på gulvet som en ødelagt filledukke. Jeg gispet etter luft, og først etter lang tid fikk jeg samlet meg nok til å fiske opp mobilen.
Det var ikke bare-bare å få time hos Evelyn Thomas, byens fremste fødselslege, særlig så sent på kvelden.
Jeg måtte slenge sammen litt kode i all hast og klarte til slutt å skaffe meg en avtale. Jeg la hånden forsiktig på magen.
Uansett hva Robert hadde sagt, klamret jeg meg til troen på at det faktisk vokste et lite liv i meg.
Dette var tross alt barnet mitt. Hvordan kunne jeg, som mor, ikke kjenne at barnet fantes?
På gynekologisk poliklinikk.
«Gratulerer, frøken Brown. Du er tre uker på vei.» Den milde stemmen til Evelyn sa nøyaktig det samme som diagnosen fra sykehuset i går. Jeg spurte nervøst:
«Hvordan har babyen det?»
«Ikke bekymre deg. Fosteret utvikler seg fint. Men kroppen din er litt svak. Du må få i deg ordentlig med næring og hvile.»
Barnet mitt hadde det bra.
Nyheten fikk meg til å trekke pusten dypt, som om en tung stein lettet fra brystet. Det mørke som hadde lagt seg i meg, løsnet litt. Jeg nølte, før jeg tok fram ultralydrapporten Robert hadde gitt meg i går kveld, fra vesken.
«Kan du være snill å se på denne? Hvorfor står det her at jeg ikke er gravid?»
