Kapittel 3
«Hvordan er det mulig?»
Evelyn så forvirret ut. Hun tok prøvesvaret fra meg, kastet et blikk på det og smilte.
«Legen som undersøkte deg, var nok litt uforsiktig et øyeblikk og glemte å slå på en bryter på apparatet. Derfor ble det feil.»
En feil?
Da jeg gikk ut fra sykehuset, snurret det i hodet. Tankene lå i en eneste floke.
For å være ærlig ville jeg ikke mistenke Robert.
Da jeg bodde på Smith-godset, behandlet han meg som en av sine egne yngre. Varmt, nesten som familie. Når jeg var syk, passet han på meg dag og natt.
Men med Roberts kvalifikasjoner og erfaring … ville han virkelig gjøre en så elementær feil som å glemme å slå på en bryter?
Pusten min ble gradvis raskere. Noe var det jeg ikke engang klarte å forklare for meg selv. Var det fordi jeg ikke skjønte det, eller fordi jeg ikke ville tenke på det? Akkurat da ringte Indigo.
«Sophia, kom hjem til lunsj.» Hun sa lunsj, men jeg hørte på tonen hennes at dette var alvor. Jeg svarte ja med en gang.
Jeg var egentlig et foreldreløst barn, oppvokst i en barnevernsinstitusjon. Da jeg var seksten, traff jeg Indigo helt tilfeldig på gata idet hun fikk et hjerteanfall. Jeg ringte 113 og ble med henne til sykehuset. Jeg satt der hele ettermiddagen og ventet.
Etter at hun ble utskrevet, tok hun meg med tilbake til Smith-godset.
James var bare tjueto den gangen. Han hadde nettopp fullført college og kommet hjem for å ta over firmaet.
Den tiden var han oppriktig snill mot meg. Sammen med Indigos varme var det en periode hvor jeg følte meg som det heldigste mennesket i verden.
Men alt ble knust den latterlige natten.
Da jeg gikk inn på Smith-godset, skjønte jeg at alle allerede var der. Alle, bortsett fra meg. Indigo vinket til meg og ga tegn til at jeg skulle sette meg ved siden av henne. Hun så iskaldt på Amelia, som sto foran henne uten å våge å si et ord.
«Foran Sophia sier jeg det en gang til. Fra nå av, uansett om det gjelder Isabella eller deg: Har dere problemer, kontakter dere Robert selv eller kommer til meg. Dere skal ikke gå og forstyrre livet til henne og James.»
Jeg hadde ikke trodd Indigo skulle få vite om gårsdagens hendelse så fort. Det stakk litt i meg; jeg følte meg klønete der jeg satt. James, som satt i nærheten, rynket pannen og snakket lavt. «Bestemor, Isabella er så liten. Som onkelen hennes … hvordan kan jeg la være å bry meg?»
«Du vet du bare er onkelen hennes,» sa Indigo stramt og stirret hardt på James. «Men da Isabella nektet å ta medisinen tidligere, hvorfor hørte jeg henne kalle deg pappa?»
Hun lot ordene henge et øyeblikk, som et trekk gjennom en kald gang.
«Alle der ute snakker om hvor dyktig du er, hvor godt du styrer selskapet. Hvis du er så klok, hvorfor skjønner du ikke at en onkel skal holde avstand til brorens kone og niese?»
James forklarte: «Broren min døde så tidlig. Isabella savner bare faren sin …»
«Hold munn!» Indigos ansikt ble rødt av raseri. Brystet hennes gikk tungt, som om hun måtte kjempe for hvert eneste åndedrag. «Du våger å nevne broren din? Har du glemt hvordan broren din døde?»
Da jeg først kom til Smith-godset, var Jasper Smith og Amelia fortsatt i utlandet, så jeg hadde aldri møtt dem.
Jeg visste bare at han var en svært mild mann. Da han fikk høre at Smith-familien hadde tatt meg inn, sørget han for å sende meg gaver hvert år.
Men et så godt menneske ble dratt med av Amelia på dypdykking og døde i en ulykke.
«Bestemor, unnskyld. Det er min skyld. Det var jeg som tok livet av Jasper!» Da Indigo dro fram fortiden, begynte Amelia å skjelve i hele kroppen og brast i gråt med en gang.
Jeg så tydelig et glimt av smerte i øynene til James. Så snudde han seg mot meg og sendte meg et blikk som var umulig å misforstå: Han ville at jeg skulle hjelpe ham å be for henne.
Han var alltid så beregnende omtanke. Han visste at hvis han selv tok henne i forsvar, ville Indigo bare avsky Amelia enda mer.
Før i tiden ville jeg ha kastet meg inn for å hjelpe til med å overbevise Indigo, akkurat slik James ville. Men denne gangen lot jeg som om jeg ikke la merke til det stille tegnet hans. Jeg ble sittende ved siden av Indigo og holdt munn.
Helt fra jeg kom inn og fram til nå hadde han knapt sett på meg. Det var bare for Amelias skyld.
Jeg klarte ikke la være å lure på om jeg, i øynene hans, var et menneske med egne tanker. Eller om jeg bare var et redskap han brukte for å skjerme Amelia.
«Nok nå. Å stå og gråte og lage oppstyr i stua – hva slags oppførsel er dette!» skjelte Indigo ut Amelia, stram i ansiktet og med en knallhard tone.
«Du har gjort en alvorlig feil. Og det gjelder ikke bare Jasper-saken. Nå går du og stiller deg med ansiktet mot veggen i to timer, og så tenker du deg godt om. Du kommer ikke ut før du faktisk har reflektert skikkelig over hva mer du har gjort!»
«Bestemor!» James reiste seg brått, ansiktet var mørkt og hardt. Men Indigo lot bare tjeneren Nolan føre den bleke Amelia bort. Så så Indigo på James og rynket pannen.
«Kom med meg på kontoret.»
Før hun gikk opp, klappet Indigo meg lett på håndryggen, som om hun mente noe mer enn hun sa. «James og jeg må snakke. Sophia, vent alene i stua en liten stund. Du bør også tenke deg godt om – for din egen families skyld.»
James hatet meg allerede. Etter det som hadde skjedd i dag, kom han til å hate meg enda mer. Hvilken «familie» var det egentlig å snakke om?
Jeg fulgte ryggen hans med blikket mens han gikk opp trappa, og lo av meg selv. Uten at jeg helt merket det, gjorde jeg meg mentalt klar til å møte raseriet hans i kveld.
Uansett hva som skjedde – så lenge jeg viste ham diagnosen senere, og med Indigo på min side, kunne han rett og slett ikke skille seg fra meg.
Og jeg kunne umulig la barnet mitt få samme skjebne som meg. Født uten foreldre.
Selv om dette ekteskapet bare fantes på papiret. Selv om James og jeg heretter bare kom til å være et bittert par som levde side om side.
Så lenge barnet mitt kunne få en hel familie, var det verdt alt.
Jeg strøk forsiktig over den lille, mørke skyggen på prøverapporten. Tanken på at dette barnet snart skulle vokse, sakte og stille, inne i magen min, fikk pulsen til å roe seg. Men så hørte jeg en barnestemme ved øret.
«Slemme dama. Mamma står i straff og må stå mot veggen, og pappa blir kjeftet på av oldemor på kontoret. Hvorfor får du sitte her helt fint!» Isabella, i søte pysjamaser med kaninører, stirret på meg med en arrogant mine. Det var ikke et fnugg igjen av å virke syk og svak.
Da Jasper døde, var Amelia gravid. Og når jeg tenkte på at Isabella, akkurat som meg, aldri hadde fått møte sin biologiske far, klarte jeg ikke å få meg til å kritisere henne. Jeg kunne bare prøve å gjøre stemmen mykere. «Isabella, James er onkelen din. Han er ikke faren din.»
«Nei! Han er pappaen min. Hvis du ikke hang deg på ham, hadde han flyttet inn hos meg og mamma for lenge siden!» Isabella skrek og stormet bort for å sparke meg. Med diagnoserapporten i hånda dukket jeg instinktivt til siden. Jeg hadde ikke trodd hun skulle være så slu. Mens jeg var distrahert, rev hun rapporten ut av hånda mi og dro til alt hun kunne.
«Slemme dama, jeg hater deg. Hvis du fortsetter å slåss med meg om pappa, river jeg i stykker alt du eier!»
På diagnoserapporten var det et bilde av barnet mitt. Det var det eneste beviset jeg hadde for å vise James at jeg var gravid.
Jeg spratt opp for å få den tilbake, men kroppen min vernet automatisk magen. Isabella var lett på foten. Triumferende stilte hun seg oppå stuebordet og rev rapporten i filler.
«Så sint. Så sint på deg!»
«Du …» Det svartnet et øyeblikk. Jeg ble svimmel, mistet kontrollen og satte meg hardt ned på gulvet. Synet var uklart. Jeg hørte bare at Isabella, som hadde vært så fornøyd for et sekund siden, plutselig brast i høylytt gråt.
«Pappa! Tante Sophia mobber meg!»
