Kapittel 4
«Hva er det som skjer?» James’ dype stemme drønnet fra trappegangen. Jeg så opp og fikk øye på ham idet han kom raskt ned trappen, med det kjekke ansiktet stramt av misnøye.
«Pappa!»
Isabella ble løftet rett inn i armene hans. Hun krøp tett inntil ham og pekte på meg, med øyne som fløt over av tårer og såret stolthet.
«Tante Sophia dyttet meg nettopp og kalte meg en bastardunge uten pappa!»
Da jeg hørte det, gikk det en skjelving gjennom hele kroppen. Jeg kunne knapt fatte at et barn på fem år kunne finne på en så ondskapsfull løgn.
«Det er ikke sant, James. Jeg gjorde ikke det. Hun rev til seg legepapirene mine og rev dem i stykker!»
Jeg strevde med å komme meg opp fra gulvet. En dump smerte strammet seg i magen. Jeg prøvde febrilsk å sette sammen arket igjen for å vise ham barnet vårt. Men uansett hva jeg gjorde, lot det seg ikke få helt på plass.
James sendte meg et iskaldt blikk. Kulden i øynene hans fikk det til å føles som om jeg sto i en rå vintergrotte av is. «Sophia, Isabella har akkurat kalt meg pappa én eneste gang, og du tåler ikke engang det?»
Stemmen hans var tydelig irritert, som om hvert ord til meg var bortkastet.
Det kjentes som om noe strammet seg rundt hjertet mitt. Smerten var så skarp at jeg knapt fikk puste. Tårene rant og rant, helt uten at jeg klarte å stoppe dem.
Jeg trodde jeg hadde stått i nok uvær til å bli hardhudet. Men da James slengte disse grunnløse anklagene etter meg, sprakk alt det påtatte rolige i meg i tusen biter.
«Er det sånn du ser på meg?» Jeg trakk pusten og så stille på ham, med en tung, bitter stemme. «Uansett hvor langt ned jeg er, ville jeg aldri gjort det mot et barn …»
«Nok!» James avbrøt meg brått, med øyne fulle av avsky og hån. «Gravid? Hvor lenge har du tenkt å fortsette å lyve for meg med dette? Robert har allerede bevist at du ikke er gravid i det hele tatt!»
«Han tok feil. Jeg var på sykehuset igjen i dag, til en ny kontroll. Legen sa helt tydelig at jeg er tre uker på vei.» Jeg huket meg ned igjen, desperat, og prøvde å plukke opp bitene fra gulvet for å bevise at jeg snakket sant.
«Se, her er legeerklæringen. Selv om den er revet, kan du fortsatt se det når den settes sammen …»
«Isabella, hvis det skjer deg noe, vil jeg heller ikke leve!» I det samme stormet Amelia ut, fortsatt med tårer i ansiktet og et ynkelig uttrykk.
James utstrålte en tung, isende spenning. Men idet hun dukket opp, begynte den kaldeste kjernen i den tause stormen å tine.
«Amelia, Isabella har det bra.»
Stemmen hans var litt ru, holdt tilbake, og hånden hans klemte skulderen hennes så hardt at knokene hvitnet.
Sorgen i øynene til James fylte meg med en ubeskrivelig sjalusi.
Alle sa at han var kald og uten følelser, at han nesten aldri smilte. Men bare jeg visste at all mykheten hans var forbeholdt Amelia og Isabella.
«Unnskyld. Isabella savner Jasper så mye at hun gjorde Sophia sint. Det er helt min skyld. Sophia, hvis du er sint, så ta det ut på meg. Isabella er bare så stakkarslig!»
Jeg hadde ikke engang rukket å åpne munnen, og hun hadde allerede avsagt dommen over meg.
Sånne ekle, barnslige triks. Og likevel klarte ikke James, som hadde møtt alle slags mennesker, å se tvers gjennom dem.
Kanskje var det ikke at han ikke klarte—kanskje han ikke ville.
«Tante Sophia sa at jeg er en bastard og at jeg ikke fortjener å kalle deg pappa …»
Da jeg så dette, veltet kvalmen opp i meg.
Amelia og Isabella sang nærmest i kor. De leverte den hyklerske forestillingen sin feilfritt.
«Be Isabella om unnskyldning.» James stirret på meg med følelsesløse øyne og befalte med dyp stemme. Avskyen i blikket hans truet med å sluke meg hel.
Jeg ristet sta på hodet og klemte de revne bitene hardt i hånden. «Jeg har ikke gjort noe galt. Hvorfor skal jeg be om unnskyldning?»
«Hvorfor kan du ikke bare oppføre deg? Hvorfor må du gjøre hele familien ulykkelig?» James tok et skritt fram og grep rundt håndleddet mitt, så hardt at det kjentes som han holdt på å knuse beina.
Smerten fikk meg nesten til å miste balansen, men jeg løftet likevel hodet, sta som en fjellknaus. «Hvem er det som egentlig lager bråk? James, åpne øynene og se. Fra start til slutt er det de som har provosert!»
«James, ikke gjør dette …» Amelia lot som hun prøvde å stoppe ham, mens hun i hemmelighet helte mer bensin på bålet.
«Sophia bryr seg så mye om deg at hun er fiendtlig mot meg og Isabella. Hvis noen skal få skylden, så legg den på meg. Jeg burde aldri ha latt Isabella kalle deg pappa …»
«Selvsagt skulle du ikke det!» Jeg snudde meg brått og stirret på Amelia, og slapp ut alt jeg hadde presset ned i brystet.
«Han er broren til mannen din, ikke mannen din! Amelia, jeg skjønner at du har vært alene i årevis etter at du mistet mannen din. Men få dette inn i hodet—James er min mann!»
«Sophia!» brølte James og dyttet meg brutalt unna.
Jeg sjanglet flere skritt bakover. Hoftebeinet traff kanten på salongbordet med et smell. En skarp smerte skjøt gjennom magen, og med ett sto jeg klam av kaldsvette.
Jeg hadde så lyst til å spørre hva James sitt hjerte var laget av—hvorfor jeg ikke klarte å varme det, uansett hvor mye jeg prøvde.
«Nok!»
Plutselig kom Indigos myndige stemme fra trappa.
Hun gikk raskt ned, rød i ansiktet av raseri.
«James, du klarer virkelig ikke å skille rett fra galt!» Indigo glodde på ham og slo stokken hardt mot brystet hans. «Sophia er kona di!»
James’ blikk var mørkt, med en urokkelig besluttsomhet. «Bestemor, du er partisk.»
Han hadde alltid vist Indigo respekt, men for Amelias skyld var han villig til å snu seg mot henne.
Indigo skalv av sinne. Stokken dunket tungt i gulvet, men traff aldri hjertet hans.
«Jeg er partisk mot henne? James, har du glemt hvordan Jasper døde? Hvis hun ikke hadde insistert på å dra med Jasper på dykketur, hvordan kunne Jasper ha …»
«Bestemor!» Amelia falt ned på knærne med et dunk, og gråt så det rev i henne.
«Det som skjedde den gangen, var min feil. Alle disse årene har jeg levd i smerte. Hvis det ikke var for Isabella, hadde jeg fulgt Jasper i døden for lenge siden!» Hun løftet det tårevåte ansiktet og så meningsbærende på Indigo, før hun brått reiste seg og stormet mot bordhjørnet. «Jasper, denne familien har ikke plass til meg. Jeg kommer til deg!»
Isabella brast i høy gråt og skrek: «Mamma, ikke gå!»
James rakk henne raskt. Han holdt henne som om hun var det mest skjøre og verdifulle han eide. «Amelia, ikke gjør noe dumt.»
Han bøyde hodet. Blikket hans var som den mykeste fjær, og strøk lett over de tårevåte kinnene hennes.
James hadde aldri sett på meg med et slikt hengivent blikk. Ikke et eneste øyeblikk.
Mellom James og meg hadde hjertet hans reist høye murer. Jeg hadde kastet meg mot dem til jeg var blodig og blå. Amelia trengte bare å rynke pannen, så ga han opp hele festningen uten å nøle.
«Du …»
Da jeg så dem holde rundt hverandre som om de var uløselig bundet sammen, pekte Indigo på Amelia. Brystet hennes hevet og sank voldsomt, og ansiktet ble brått helt blekt.
Jeg kjente at noe var galt. Jeg tvang meg gjennom magesmertene og støttet Indigo. «Bestemor, hva er det?»
Indigo gispet etter luft. Små svettedråper la seg i panna hennes. Hun klarte ikke å få fram et ord.
«Bestemor!» James fikk panikk han også og kom raskt bort for å støtte henne.
Indigos pust ble raskere og raskere. Hun grep seg til brystet og lukket øynene i smerte.
Jeg bet tenna sammen mot smerten i magen og tastet nødnummeret med skjelvende hender.
Stua var i kaos. Isabella var vettskremt og begynte å hylegråte.
