Kapittel 6
«Ikke våg!»
En kald latter rev seg løs fra halsen min uten forvarsel, seig av bitter hån. Jeg visste ikke om jeg lo av blindheten hans, eller av min egen dumskap. Jeg hadde fløyet rett inn i flammene som en møll mot lyset. Øynene mine brant og hovnet opp, men ikke en eneste tåre ville falle.
Det kjentes som om noe inni brystet mitt ble revet i stykker, centimeter for centimeter. Det sprakk til taggete skår som skar gjennom meg for hvert åndedrag. Synet mitt fyltes av bilder av ham, stående som et skjold foran Amelia.
Var det slik bunnløs skuffelse føltes? Jeg fikk knapt puste.
Jeg pekte på Amelia. Hun gjemte seg bak James, dekket ansiktet og hulket. Stemmen min skalv voldsomt, men bar likevel, ubehagelig klart gjennom korridoren.
«Hvis hun ikke med vilje hadde grått og vridd på sannheten foran bestemor, hvordan skulle bestemor ha endt opp sånn her?»
Ved navnet Indigo var det som om ansiktet til James rykket til.
«James, si meg. Fortjente hun den ørefiken, eller ikke?» Spørsmålet mitt skar gjennom lufta som en kniv. Det skar tvers gjennom tåka av forskjellsbehandling som lå over dømmekraften hans.
Amelia merket tydelig skiftet i humøret hans. Kroppen hennes ristet enda mer. Hun dro i ermet hans med fingre strøket av tårer og hvisket lavt: «James, ikke skyld på Sophia. Jeg fortjente det. Hvis Jasper hadde vært her, hadde han slått meg også, ikke sant?»
Den milde stemmen hennes hørtes skjør ut, men ordene traff James hardt.
«Hva gir deg rett til å nevne Jasper?» Jeg klarte ikke å la være å bite tilbake.
James svarte ved å løfte hånden sakte.
Det gikk et langt øyeblikk. Hånden hans kom aldri ned. I stedet feide blikket hans over meg som en isende vind, en slik som kan blåse ned fra fjellet og fryse alt den møter—til og med heten i krangelen vår.
«Nok.»
Da først rant tårene. Den voldsomme stormen av følelser, blandet med den kvelende lukten i sykehuskorridoren, tok over sansene mine.
En tung bølge av kvalme skjøt opp fra magen uten forvarsel. Før jeg rakk å si et ord til, la jeg hånden over munnen, snudde meg og sjanglet mot enden av gangen.
Jeg kastet meg inn på et toalett, låste døra og bøyde meg over doen idet brekningene tok tak.
Magen min var helt tom. Likevel presset bitter galle seg opp, brant i halsen og nedover spiserøret.
Kaldsvetten la seg ved tinningene. Det snurret for meg. Utmattelsen gjorde det nesten umulig å stå.
Så banket det på døra.
En velkjent stemme kom etter.
«Sophia.»
Jeg tørket vekk sølet i munnviken. Hjertet mitt rørte på seg, mot min vilje. Stemmen hans hadde alltid vært som en hånd på skulderen.
Jeg husket første gang jeg gikk inn i Smith-herskapshuset. Han hadde tatt hånden min og fulgt meg opp til rommet mitt.
Han hadde sagt navnet mitt akkurat slik—mykt, beroligende.
«Fra nå av er dette hjemmet ditt.»
Den dagen var lyset utenfor spesielt vakkert, blekt og gyllent, som når sola ligger lavt over en klar vinterhimmel. Det la seg over skuldrene hans som en kappe.
Den gangen, da jeg aldri hadde kjent familiens varme, trodde jeg virkelig han var en engel.
«Slutt å spille.»
Samme stemme. Bare at han aldri kom til å si de ordene til meg igjen.
Jeg tvang meg til å trykke ned spyleknappen og brukte all kraft jeg hadde til å åpne døra.
James sto rett ved inngangen. Den høye skikkelsen hans sperret veien. Han så ned på det bleke, elendige ansiktet mitt, med et hånlig smil i munnviken. «Hvorfor slutte å spille? Klarer du ikke å spy mer?»
Jeg løftet hodet. Gjennom tårer som gjorde alt uklart, så jeg på ham. Han lignet litt på den dagen. Men nå var det bare kulde rundt ham.
En dump ubehagsfølelse strammet i nedre del av magen. Den minnet meg på barnet som vokste inni meg.
Jeg tenkte på den diagnostiske rapporten Isabella hadde revet i fillebiter, på Roberts mistenkelige «feildiagnose», på Indigo som fortsatt lå i senga med livet hengende i en tynn tråd …
En knusende følelse av hjelpeløshet og utmattelse skylte over meg som en flo.
I det øyeblikket mistet hvert argument, hver forklaring, all mening.
Han kom ikke til å tro meg.
Han hadde allerede dømt meg i hjertet sitt.
For ham var det bare det han så med egne øyne den kvelden, og Amelias falske forklaring, som betydde noe.
Og sannheten min var ikke mer enn en forbryters haltende bortforklaringer i hans øyne.
Jeg løftet hånda og tørket brutalt bort tårer og søl i ansiktet med ermet. Stemmen min var hes etter oppkastet, men bar en dødelig ro.
Jeg så på ham, blikket mitt var avslappet, til og med med et svakt smil i munnviken.
Kanskje roen min virket for unormal. Kanskje tomheten i øynene mine gjorde ham litt urolig.
James stivnet et øyeblikk. Han rynket brynene hardt, og øynene hans målte meg med et sammensatt uttrykk.
Mest av alt var det sinne.
Det virket som om han ble fullstendig rasende av holdningen min, at jeg bare ga opp kampen.
«Ingenting å si?» Han gikk nærmere. Det tunge presset fikk meg instinktivt til å rygge, helt til ryggen traff den kalde flisveggen.
«Sophia, du lager bråk, slår folk, og tror du kan bare gå fra det uten et ord? Hvem tror du at du er? En som kan gjøre som hun vil uten å møte konsekvenser?»
Tonen hans var hard og uten rom for protest.
«Dra hjem og tenk over hva du gjorde galt!»
Jeg trodde han kom til å la meg betale dyrt for Amelias skyld, men overraskende nok ba han meg dra hjem.
Hvis stemmen hans ikke hadde vært så skarp, kunne jeg nesten naivt ha trodd at han var bekymret for meg.
«Jeg går ingen steder!» protesterte jeg. «Jeg må være her med bestemor!»
«Du har ikke noe valg!» Han mistet tålmodigheten helt, grep håndleddet mitt og ga meg ikke en sjanse til å rive meg løs.
Han sluttet å se på meg og bjeffet ordre til livvaktene og sjåføren som sto og ventet i andre enden av korridoren.
«Ta henne med hjem. Uten min tillatelse får hun ikke forlate Smith-villaen.»
«James, det kan du ikke! Slipp meg!»
Jeg kjempet desperat, mens frykt og sinne veltet opp igjen.
Han skulle låse meg inne?
Akkurat etter at jeg hadde funnet ut at jeg var gravid, mens Indigo lå bevisstløs?
Men styrken min var ingenting mot hans.
To livvakter kom bort uten et ansiktsuttrykk, én på hver side. De nærmest tvang meg vekk fra baderomsinngangen, vekk fra sykehuskorridoren.
Idet de presset meg inn i bilen, så jeg meg tilbake.
James sto i skjæringen mellom lys og skygge ved sykehusinngangen, rak i ryggen, men iskald. Han så ikke på meg. I stedet snudde han og gikk tilbake, mot Amelia, som fortsatt gråt.
Hjertet mitt sank, i samme øyeblikk, helt til bunns.
Bilen rullet bort fra sykehuset. Jeg lente meg mot vinduet og så gateløpet gli bakover i fart, som om byen trakk seg unna meg. Kulda satte seg i hele kroppen.
Han trodde han hatet meg. Han trodde han straffet meg for umodenheten min.
Tilbake i den kalde, tomme Smith-villaen klarte jeg ikke å sitte i ro.
Jeg tenkte på at Indigo kanskje trengte noen av de personlige tingene hun var vant til. Og at jeg hadde rast til sykehuset i stad, uten å få med meg noe.
Jeg tvang meg selv til å roe meg ned. Jeg pakket sammen noen av Indigos myke favorittputer, tepper og det hun trengte til hverdags, og gjorde meg klar til å dra tilbake til sykehuset.
Uansett hva som skjedde, kunne jeg ikke la Indigo bli liggende der alene.
Det var nettopp denne beslutningen om å dra tilbake som gjorde at jeg overhørte den samtalen som skulle dytte meg helt utfor stupet.
