216. Jeg kan ikke miste ham.

Grants private kontor er rent, organisert og overraskende innbydende—ingenting som de kalde, sterile hvite rommene på sykehuset som lukter av antiseptisk middel og gir en metallisk smak i munnen med en gang du går inn.

De sandfargede veggene myker opp ettermiddagssolen som strømmer gjennom de brede...

Logg inn og fortsett å lese