232. «Si navnet mitt sånn igjen.»

Christopher trommer med fingrene på skrivebordet, øynene festet på et tilfeldig punkt på gulvet i minst en time, og jeg forstår hvorfor han er så urolig—til slutt er det i dag resultatet fra Stortinget kommer.

Jeg ser på ham fra lenestolen ved vinduet, bena krysset, en glemt kopp te hvilende i hende...

Logg inn og fortsett å lese