Kapittel 6
Violets POV:
«Jeg kan ikke tro det,» hvisket Celeste andpustent, blikket hennes flakket mellom meg og Zane. «Dere… dere kjenner hverandre?»
«Det var Luna som hjalp meg,» brøt Zane inn. «Ulykken… hun ordnet alt. VIP-rommet, spesialistene, til og med oppgjøret.»
Jeg ventet anklager. Jeg var tross alt rovdyret som hadde iscenesatt at han brakk beinet. Selv om jeg hadde lagt skylda på et autopilotsystem som «sviktet». Men i stedet snudde Celeste seg mot meg med et blikk av ren, uforfalsket tillit.
«Å, herregud,» pustet hun ut og gikk nærmere. «Jeg trodde… da Zane sendte melding, var jeg så redd det var en påkjørsel og at noen bare stakk av. Tusen takk for at du ikke lot ham bli liggende.»
«Det var det minste jeg kunne gjøre,» sa jeg. «Jeg må gå. Ta vare på ham.»
Jeg ventet ikke på svar. Jeg snudde på hælen og gikk ut. Da jeg nådde heisen, så jeg tilbake én siste gang. Gjennom glassruten inn til rommet så jeg Celeste bøye seg over senga. Hun kysset Zane på panna mens han lo av noe hun sa.
Nyt det så lenge du kan, Zane, tenkte jeg idet heisdørene gled igjen og stengte utsikten. For Daemon Blackwood er et beist som ikke deler. Og når han først får ferten av henne på universitetsgallaen, kommer den lille kjærlighetshistorien deres til å gå opp i flammer.
En time senere var lukten av desinfeksjon borte. I stedet fylte salt sjøluft lungene mine, rå og frigjørende.
Jeg hadde kjørt rett til en privat kyststripe som tilhørte Wildfire-flokken. Havet her var urolig. Bølgene slo inn mot taggete klipper med en voldsomhet som speilet uværet i brystet mitt.
På innskytelse hadde jeg leid inn en surfinstruktør. En kraftig Delta-ulv med solbleket hår.
«Du er et naturtalent, Luna!» ropte han over brølet fra brenningene mens han padlet ved siden av meg.
Jeg holdt blikket festet på horisonten. En dønning løftet seg under meg. Jeg padlet hardt, kjente skuldrene brenne med en deilig, skarp verk.
Jeg spratt opp på brettet. Krøp lavt idet bølgen tok tak. I noen få, strålende sekunder fantes det bare fart. Saltvannsprøyten som stakk i øynene. Og den totale kontrollen, kroppen min i takt med havet. Jeg red bølgen helt inn. Skar en skarp linje gjennom skummet og rullet rundt i det grunne med en latter som kjentes fremmed i halsen.
Da jeg til slutt dro meg opp på sanden, utslitt og dryppende, begynte sola å sige ned. Den malte himmelen i blåmerker av lilla og oransje. Jeg dusjet i den private cabanaen og skiftet til et løstsittende silkeklede. Så bestilte jeg en iskald tonic i strandbaren.
Jeg var halvveis i drinken, og så på at instruktøren pakket sammen utstyret, da temperaturen på terrassen virket å falle ti grader.
Jeg trengte ikke snu meg for å vite hvem det var.
«Koser du deg?»
Daemons stemme var lav. Farlig. Trukket gjennom av en kald, kontrollert vrede.
«Veldig,» svarte jeg og tok en langsom slurk. Jeg løftet hånda og vinket muntert til Deltaen. «Takk for timen, Tyler! Samme tid neste uke?»
Daemon tok et skritt fram og sperret utsikten min.
«Hvem er han?» krevde Daemon.
«En surfinstruktør. Jeg betaler ham for å lære meg å ikke drukne,» sa jeg, møtte blikket hans med likegyldig kjedsomhet. «Hvorfor? Vil du ha en time?»
«Ikke prøv deg, Violet,» snøftet han og grep tak i ryggen på jernstolen på andre siden av bordet til metallet knirket.
Jeg satte glasset ned med et skarpt klirr. «Jeg ber ikke om opprop over kvinnene du underholder.»
Daemon slapp ut en kort, hard latter.
«Tror du jeg ikke vet?» mumlet han. «Alle de kvinnene som prøvde å klatre opp i senga mi gjennom årene. De som plutselig mistet modellkontraktene sine. Eller hvis fedre ble forflyttet utenlands. Eller som i stillhet ble svartelistet fra de fine kretsene. Tror du jeg ikke skjønte at det var deg?»
Hånda mi frøs rundt glasset. Han hadde ikke vært uvitende. Han hadde fulgt med.
«Jeg kuraterte virkeligheten din,» rettet jeg ham, med et tørt, sarkastisk smil. «Du fikk leke deg og likevel se ut som en respektabel alfa, fordi jeg var opptatt med å ta ut søpla. Du nøt all stabiliteten uten å løfte en finger. Bare hyggelig, forresten.»
Daemon lente seg tilbake og studerte meg med et uttrykk av kalkulerende fornøyelse.
«Greit nok,» innrømmet han. «Så, hva er planen med Petra?»
«Jeg kommer ikke til å gjøre noe,» sa jeg lavt.
«Hva?»
«Petra er ikke den første, og hun blir ikke den siste. Jeg kan ikke bruke livet mitt på å jage vekk fluer mens du lar døra stå på vid gap,» sa jeg, reiste meg og gikk forbi ham.
Stemningen på Wildfire-flokkens gods var mindre «søndagsmiddag med familien» og mer «kriserom på rådhuset».
Da jeg gikk inn i den store stua, gikk far fram og tilbake foran en enorm holografisk skjerm. Den var fylt med sladresider, kornete bilder av Daemon og Petra, og spekulative artikler om tilstanden til Frost–Wildfire-alliansen.
«Den respektløse, arrogante sønnen til en—» brølte Marcus. «Jeg utfordrer ham! Jeg skal banke litt respekt inn i ham!»
«Pappa, vær så snill,» sukket jeg. «Du kommer til å gi deg selv et hjerteinfarkt, og Daemon er ikke verdt det blodtrykksrushet.»
«Han ydmyker deg offentlig!» ropte Marcus og snudde seg mot meg. Øynene hans glødet gull av alfa-raseri.
Jeg gikk bort til ham og la hendene på de skjelvende skuldrene hans.
«Det er ordnet,» løy jeg, glatt som smør. «Vi snakket. Han kuttet båndene til kvinnen. Og helt ærlig, pappa? Tenk på anleggene. Frost-flokken sitter på kontraktene for de nye treningsområdene og forsyningslinjene i vest. Utfordrer du ham nå, taper vi millioner. Er egoet hans verdt stabiliteten til flokken vår?»
Marcus fnyste. Gullet i øynene bleknet, og den praktiske alfa-hjernen tok over.
«Han er en elendig ektemann, men en nyttig alliert. Vi bruker ham så lenge han er nyttig. Til vi ikke trenger ham lenger,» sa jeg og geleidet ham mot spisestua. «Dessuten er jeg skrubbsulten.»
«Da fyrer jeg opp grillen.»
Ved titiden var den sunne familiedynamikken byttet ut med dunkende bass fra The Velvet Den, den mest eksklusive varulvklubben i byen.
Sienna hadde nærmest kidnappet meg etter middagen. Hun insisterte på at jeg trengte å «rense ganen».
«Se deg rundt, Vi!» ropte Sienna over musikken og gjorde en storslått gest mot scenen. «Importert fra sørflokkene. Førsteklasses gener.»
Jeg snurret martiniglasset, mens jeg fulgte gruppa med mannlige dansere på podiet. De var utvilsomt vakre. Utskårne magemuskler. Hud som skinte under lysene. De beveget seg med en smidig, ulveaktig eleganse. Én av dem, en blond fyr med et djevelsk smil, låste blikket i meg og blunket. Så begynte han å smyge seg mot båsen vår.
Han lente seg over rekkverket, så nær at jeg kjente lukta av parfymen hans. «Kan jeg skaffe de skjønne damene en ny runde?» malte han, og stemmen sank et hakk.
Jeg lot blikket gli over ham. Han var perfekt. Feilfri. Og fullstendig uinteressant.
Den forræderske hjernen min flashet et bilde av Daemon.
«Ikke interessert,» sa jeg og viftet ham bort.
«Å, kom igjen, Vi!» lo Sienna og dyttet borti meg. «Se på de leppene!»
Jeg blunket. Rommet snurret svakt mens jeg pekte med en ustø finger på mannens perfekte lepper. «Har han H. pylori?» spurte jeg med dødelig alvor. «Jeg kan ikke kysse ham hvis han har magebakterier. Det er jo kjempesmittsomt.»
Sienna hylte av latter og slo så hardt i bordet at drinkene hoppet. «Jeg har sjekket dem, Vi! Han er H. pylori-negativ! Jeg så journalene selv! Bare nyt utsikten!»
Jeg lo med henne og lot en tjener fylle opp glasset mitt. Men da den tredje martini-en traff tom mage, tippet rommet farlig.
«Jeg tror… jeg tror jeg er ferdig,» mumlet jeg, reiste meg og svaide. «Kommer jeg hjem dritings, holder mamma foredrag helt til sola står opp.»
Jeg snublet ut bakutgangen. Den kjølige nattlufta slo mot det varme ansiktet mitt. Den tunge motorsykkelen min sto og ventet i bakgården, mørk og solid. Jeg slengte beinet over setet. Motoren brølte til liv under meg, et mekanisk beist som hørte bedre etter enn noen ulv.
Jeg rev meg gjennom bygatene. Farten strøk lysene ut i neonstreker. Jeg la meg ned i svingene og presset sykkelen fortere.
Plutselig løsnet en skygge fra mørket.
En svær, svart SUV brølte ut fra en sidegate og skar rett over kursen min.
Jeg hogg inn bremsene. Dekka skrek mot asfalten. Lukta av svidd gummi fylte lufta idet bakhjulet slo ut. Jeg kjempet for kontroll, tvang den tunge sykkelen inn i en skjelvende stopp, bare centimetere fra passasjerdøra på SUV-en.
