Kapittel 7
Violets POV:
Døra på førersiden ble slengt opp, og Daemon Blackwood steg ut. Han så ikke ut som en konsernsjef, og heller ikke som en sivilisert flokkleder. Under de skarpe gatelysene, med slipset løst og brystkassa som hevet og sank, lignet han mer på et rovdyr. Et rovdyr som nettopp hadde fått territoriet sitt krenket.
«Gå av sykkelen,» befalte han.
Jeg vippet visiret opp. «Du sperrer trafikken, Daemon. Eller er det å stenge offentlige veier bare enda et frynsegode ved å være alfaen til Frostflokken?»
Han overså sarkasmen min. Han marsjerte fram til han sto helt inntil forhjulet mitt. Så presset han mobilen opp i ansiktet mitt. Skjermen lyste skarpt i mørket. Det var en Snapchat-story. Siennas, selvfølgelig. Videoen var skjelven, høy og kaotisk. Den viste meg leende i en bås på Velvet Den, mens en skjorteløs danser gned seg altfor nær ansiktet mitt. Teksten, lagt på i skrikende neonbokstaver, sto som et stempel over bildet: Dronninga styrer fortsatt flokken.
«Forklar dette,» knurret Daemon. Øynene hans glitret i den uhyggelige karmosinrøde fargen.
Jeg dyttet hånda hans bort og himlet med øynene. «Det er en nattklubb, Daemon. Folk danser. Folk drikker. Sienna hadde det bare gøy.»
«Du er Lunaen til Frostflokken,» freste han og grep styret på sykkelen så jeg ikke kunne rygge. «Du lar ikke tilfeldige omegaer gni seg på deg på utesteder der hvem som helst med et kamera kan sende det ut til hele verden.»
«Du gikk med på dette,» skjøt jeg tilbake, spisst. «Jeg foreslo en åpen ordning. Du sa ikke nei. Du sa bare at jeg skulle være diskret. Og helt ærlig—sammenlignet med skandalene du har dratt oss gjennom opp gjennom årene, var kvelden min nærmest klosterliv.»
Jeg forsøkte å få opp støttefoten for å gi gass og forsvinne, men han tok tak i håndleddet mitt. Grepet hans var som en skrustikke. Det strammet til til jeg gispet av smerte.
«Du gjør meg vondt,» sa jeg og stirret demonstrativt på hånda hans. «Slipp.»
«Tror du dette er et spill?» spurte han, uten å bry seg om protesten min. Grepet var urokkelig. «Tror du at du kan provosere meg til å slippe ved å oppføre deg som en trassig tenåring?»
Jeg lente meg fram.
«Jeg vedder med deg, Daemon. Du klamrer deg til dette båndet nå. Du påstår at det handler om plikt og omdømme. Men det kommer en dag—veldig snart—da det ekte Maken-båndet klikker på plass for deg. Og den dagen kommer du ikke bare til å gå med på Avvisningsseremonien. Du kommer til å stå på knærne og trygle meg om å sette deg fri.»
Daemon stirret på meg. Uttrykket hans stivnet til en maske av vantro forakt. «Du er helt på villspor. Jeg trygler ikke.»
«Vi får se,» hvisket jeg.
Jeg prøvde å rive meg løs igjen. I stedet for å slippe dyttet Daemon meg bakover. Jeg snublet og var nær ved å miste balansen, men setet tok imot meg. Før jeg rakk å reagere, svingte han det lange beinet over motorsykkelen og satte seg foran meg.
«Hva er det du gjør?» skrek jeg og slo den brede ryggen hans. «Kom deg av sykkelen min!»
«Du er full,» sa han kort og tok styret. «Og du er utslitt. Jeg lar deg ikke kjøre i grøfta og skape enda en skandale jeg må rydde opp i.»
Han satte sykkelen i gir. Motoren brummet og dro til under oss.
«Hold deg fast,» beordret han.
«Dra til helvete,» mumlet jeg og krysset armene over brystet.
Daemon hektet en arm rundt livet mitt og løftet meg uten anstrengelse opp på tanken mellom lårene hans. Han lente seg fram og stengte meg inne, brystet hans presset mot ryggen min. Den ene hånda holdt gassen. Den andre strammet rundt magen min og dro meg tett inntil ham, så jeg ikke kunne rikke meg.
Det føltes meningsløst å kjempe. Jeg sank sammen og lot varmen fra kroppen hans trenge inn i den skjelvende kroppen min. Vi rev oss nedover motorveien, ut i den mørke, norske nattelufta. Armen hans holdt meg fast som et anker. Øyelokkene ble tunge. Jeg lot hodet falle mot skulderen hans, og mørket tok meg.
Morgensola var en nådeløs inntrenger. Den skar seg inn gjennom glippene i blendingsgardinene på gjesterommet og stakk rett inn i netthinna.
Jeg satte meg opp og blunket søvnig. Rommet var stille. Den digitale klokka på nattbordet viste 10:00. Daemon hadde sikkert vært borte siden seks. Av gårde til glasstårnet til Blackwood Dynamics for å styre bedriftsimperiet sitt.
Vann, tenkte jeg. Jeg trenger vann, ellers dør jeg.
Jeg sparket av meg sengetøyet. Jeg var naken – en vane fra årene der jeg hadde sovet alene i dette gravkammeret av et hus.
Jeg åpnet døra og subbet ut i gangen. Huset var dødsstille. Marmorgulvet var kjølig under bare føtter da jeg nådde toppen av den store trappa. Jeg begynte å gå ned. Den ene hånda gled langs rekkverket, øynene var halvt igjen.
Jeg var halvveis nede da latteren brøt ut fra stua under.
Det var ikke bare Daemon. Det var den dype, bråkete latteren til menn som var altfor komfortable i hverandres selskap.
Øynene mine spratt opp.
Nede i den senkede stua, henslengt i sofaer av italiensk skinn, satt Lucian Cross og Felix Hunt. Daemons innerste krets. Betaen og Gammaen hans. De vendte ansiktene mot trappa, kaffekrus i hendene, hodene dreide mot bevegelsen i trinnene.
Tida virket å gå saktere. Jeg frøs. Fingrene strammet seg rundt gelenderet, og en iskald bølge slo gjennom meg da jeg forsto at jeg sto helt blottet foran ledelsen i Frost-flokken.
Lucian mistet haka. Felix satte kaffen i vrangstrupen.
Men før blikkene deres rakk å fokusere, skar en uklar bevegelse gjennom lufta.
Dunk! Dunk!
To tunge fløyelsputer suste tvers over rommet som kanonkuler. Den ene smalt rett i ansiktet til Lucian og slo hodet hans bakover. Den andre traff Felix midt i brystet, så han skvatt og sølte varm kaffe utover skjorta.
«Hei!» ropte Lucian og veivet.
Jeg snudde på hælen. Ansiktet brant, varmere enn sola, og jeg spurtet opp trappa igjen og smalt igjen gjesteromsdøra bak meg.
Jeg ble stående med ryggen mot treverket. Hjertet hamret. Jeg trakk pusten i korte, harde drag.
«Psykopat,» hvisket jeg og gled ned på gulvet. «Og hvorfor er han i det hele tatt hjemme?»
Ti minutter senere, iført en høyhalset genser og jeans, våget jeg meg ut igjen. Jeg kikket over rekkverket. Stua var tom, men gjennom vinduene fra gulv til tak så jeg dem ute i hagen, i treningsringen.
Daemon hadde tatt av seg skjorta. Ryggen hans var et landskap av bevegelige muskler mens han sparret med Lucian. Slagene var brutale og nådeløse. Han kjempet som om han prøvde å jage ut en demon.
Jeg gikk bare til kjøkkenet, grep en flaske vann og gikk ut gjennom sidedøra.
Sykehuset luktet desinfeksjon og kunstig sitron. Jeg justerte stroppen på veska og gikk mot VIP-avdelingen. Jeg måtte se til Zane.
Da jeg svingte rundt hjørnet mot rommet hans, fikk jeg et glimt av en hvit frakk som forsvant inn på et kontor lenger nede i korridoren.
Evan Thorne. Betaen. Og Daemons venn også. I motsetning til Lucian og Felix, som målte livet i sprit og løse damer, var Evan en asket. Han var det rene, urørte avviket i Daemons krets. Likevel – i mitt forrige liv hadde selv denne helgen av en healer til slutt falt under Celestes trollbånd.
Jeg stanset utenfor rom 304. Gjennom glipa i persiennene så jeg dem.
Zane lo. Celeste satt på sengekanten og skrelte en appelsin. Hun brøt av en båt og matet ham. Fingrene hennes strøk leppene hans, og lufta mellom dem var tett av sødme.
Jeg banket hardt med knokene mot dørkarmen og dyttet døra opp.
Latteren døde momentant.
«Luna?» Zane blunket, oppriktig overrasket over å se meg.
Celeste strålte som om hun tok imot en gammel venn. Hun reiste seg og tørket sitrussaft av fingrene på en serviett. «Å! Hei, Luna! Så godt å se deg igjen. Kom du for å sjekke ham du også?»
Jeg smilte ikke tilbake. Jeg lot hånda bli på dørhåndtaket. Holdningen min var stiv.
«Celeste, bli med meg,» sa jeg, med en stemme som ikke ga rom for diskusjon.
«Hæ?» Celeste blunket. Smilet hennes vaklet.
«Nå,» sa jeg.
Jeg gikk frem, klemte hånda rundt håndleddet hennes og dro.
«Luna, vent!» gispet Celeste, snublet for å holde følge idet jeg dro henne ut i korridoren.
«Hei! Hvor tar du henne med?» ropte Zane. Han prøvde å sette seg opp, men jeg overså ham.
Jeg stoppet ikke. Jeg gikk raskt nedover gangen, med en forvirret Celeste på slep bak meg. Hun prøvde å grave hælene i gulvet og så seg tilbake mot rommet. «Luna, du skremmer meg! Hvor skal vi?»
