Kapittel 3

Lexie

Etter at jeg hadde håndhilst på Aiden, løp han nesten tilbake til vennene sine. Jeg tok med bestillingen deres og la igjen regningen. Plutselig oppførte de seg alle merkelig. De drakk kaffen sin i en slurk og forsvant som om de hadde ild i baken. Aiden ville ikke engang se på meg, ikke at jeg forventet det etter det som skjedde da jeg rørte ved hånden hans. Det var som ingenting jeg noen gang har følt før. Så snart jeg rørte ved hånden hans, følte jeg en varm, behagelig puls gå gjennom kroppen min. Og plutselig luktet alt rundt meg som furu og røyk fra et bål. Så var det følelsene jeg kjente. Lyst, komfort, forvirring, sinne, tvil, fornektelse og tiltrekning. Men hvem sine følelser de var, kunne jeg ikke være sikker på. Jeg vet ikke hvordan, men jeg tror jeg kunne føle Aidens følelser blandet med mine. Og fødselsmerket på venstre skulder begynte å brenne litt. Noe som gjorde en allerede rar situasjon enda rarere.

Jeg gjorde ferdig alt avslutningsarbeidet mitt, tok tingene mine og låste opp. Jeg sto ved døren og så meg rundt. Hvis det ikke var så kaldt, ville det vært en vakker scene. Alt var dekket av glitrende snø. Det meste var urørt bortsett fra veiene og fortauene. Så fint som det var å se på, hadde jeg ikke tenkt å stå der og fryse rumpa av meg. Jeg krysset raskt veien til parkeringsplassen og satte meg i trucken min. Jeg kastet vesken i setet og hoppet inn. Jeg er så klar for å dra hjem. Bare ett problem med det.

Da jeg prøvde å starte trucken, innså jeg at den var død. Ingen lys kom på. Den prøvde ikke engang å starte. Flott, et dødt batteri. Akkurat det jeg trengte. Jeg åpnet panseret og gikk ut. Etter å ha løftet panseret, ristet jeg på batterikablene for å forsikre meg om at de ikke var løse. Jeg hoppet tilbake i trucken og prøvde igjen. Ingenting. Jeg slo på rattet for å få ut frustrasjonen. Etter å ha fått ut alt, inkludert litt skriking, tok jeg frem telefonen og tenkte på hvem jeg kunne ringe. Og det førte til et annet problem. Jeg kjenner ingen andre enn Patsy.

Jeg la hodet tilbake og tenkte på hva jeg skulle gjøre. Å gå var uaktuelt. Jeg ville fått hypotermi før jeg noen gang kom hjem. Jeg ser på telefonen igjen og begynner å lete etter tauebiler. Jeg blar gjennom når noe fanger blikket mitt. Jeg ser ut av frontvinduet og ser en grå og brun ulv stå helt i enden av parkeringsplassen ved kanten av en bygning. Jeg vet at dette området har en liten ulvebestand, men å se en i byen er rart.

Jeg stirrer på den og tenker at den vil løpe av gårde når som helst. Men det gjør den ikke. Den blir stående som om den ser på meg. Jeg føler meg tiltrukket av ulven. Som om jeg må gå ut av trucken og gå til den. Men hvorfor det? Det er et vilt dyr, og jeg burde ikke ønske å gå noe sted nær den. Jeg burde være redd. Jeg burde ikke tenke på å gå ut og gå til den.

Siden jeg er fanget i en stirrekonkurranse med ulven, legger jeg ikke merke til omgivelsene mine. Så når det banker på vinduet mitt, skvetter jeg og skriker. Jeg snur meg for å se hvem det er. Til min overraskelse er det Aiden. Jeg åpner døren litt siden jeg ikke kan rulle ned vinduet. Noen ganger er det kjipt med elektriske vinduer og låser. Før jeg rekker å spørre hva han gjør her, spør han: "Bilproblemer?" Jeg nikker. "Ja. Dødt batteri. Jeg skulle til å ringe en tauebil," sier jeg og vifter med telefonen. "Det er ikke nødvendig. Jeg kan gi deg starthjelp," sier han. Jeg får en følelse av at det er en dobbel betydning i den setningen med måten han smiler på. Jeg rister på hodet. "Nei, det går bra. Jeg vil ikke bry deg." Jeg husker hvordan han oppførte seg tidligere. Som om han ikke kunne vente med å komme seg bort fra meg. Jeg har ikke tenkt å be om hans hjelp.

"Det er ingen bry. La meg bare kjøre trucken min bort og koble til noen kabler," sier han og går til trucken sin som jeg først nå legger merke til står parkert i hjørnet av plassen. Han kjører den opp foran min og går ut. Aiden åpner panseret og fester det, så går han til baksetet og henter kablene. Jeg åpner panseret mitt så han kan koble dem til. Når han løfter mitt panser, kan jeg ikke se ham lenger. Jeg føler behovet for å se om ulven fortsatt er der. Jeg blir litt skuffet over å se at den er borte.

Aiden banker på vinduet mitt igjen. Jeg åpner døren, og han prøver å gi meg en tykk jakke. "Ta denne. Du må være kald." Jeg skyver den tilbake til ham. "Nei. Jeg har allerede brydd deg nok." "Vær så snill. Jeg vet ikke hvor lenge du har sittet her, men det er lenge nok til at tennene dine klaprer. Dessuten ville det få meg til å føle meg bedre hvis jeg visste at du var varm." Jeg er motvillig, men jeg tar jakken og pakker den rundt meg. Jeg får en duft av furu og bållukt. Jeg trekker den tettere rundt meg og vil bare suge inn den lukten. Den varmer meg, roer meg og får meg til å føle meg trygg samtidig.

Merkelig. Jeg ser på Aiden som holder seg fast i døren og taket mitt. "Takk." Han gir et lite smil, men det er nok til å gi meg sommerfugler i magen. Så begynner fødselsmerket mitt å varme igjen.

Jeg får sommerfuglene. Aiden er utrolig kjekk. Høy, kanskje rundt en meter og nitti. Mørk sjokoladebrunt hår som henger til skuldrene. Gjennomtrengende lysebrune øyne. Sterk, meislet kjeve med et lett skjeggstubb. Da han var på kafeen, kunne jeg se at han var veltrent da han tok av seg jakken. Skjorten hans var stram mot brystet. Stram nok til at jeg kunne se de definerte brystmusklene og sixpacken. Brede skuldre. Jeansene hans så ut som de var malt på over de tykke, muskuløse lårene og stramme rumpa. Å ja, da han gikk tilbake til bordet sitt, fikk jeg et godt blikk og måtte bite meg i leppa for å ikke stønne. For å være ærlig, er Aiden den kjekkeste mannen jeg noen gang har sett. Og den eneste mannen jeg noen gang har hatt en fysisk reaksjon på. Enda en ting å legge til på den rare listen.

Men hvorfor skulle fødselsmerket mitt begynne å plage meg? Det er sannsynligvis ikke relatert til alt annet jeg følte. Timingen var bare en tilfeldighet. Jeg må ha strukket noe. Jeg er sikker på det. Ja, det er det som skjedde. Det er ikke relatert. Hele tiden jeg er i hodet mitt, står Aiden ved døren min og ser på meg. Jeg snur meg for å se bedre på ham og legger merke til et merkelig uttrykk i ansiktet hans. "Er alt ok?" spør jeg. "Jeg ser hva du mener med øynene dine. Mens du tenkte, endret de seg. De ble litt mørkere," sier han. Jeg bare nikker. Jeg vet det er rart når øynene mine endrer seg, men det er ingenting jeg kan gjøre med det. Dessverre skremmer det folk.