Kapittel 6

Lexi

Jeg svinger til høyre inn på Hovedgata hvor det er rekker med butikker og forretninger på begge sider av veien. Jeg elsker å gå ned denne gaten. Da jeg først flyttet hit, må jeg ha gått opp og ned disse gatene et dusin ganger eller mer bare for å bli kjent med mitt nye hjem. Mitt første stopp er å få en varmere jakke, så jeg går inn i Lucy's Dameklær. Døren plinger når jeg går inn. Varmen slår imot meg med en gang. Jeg ser meg rundt og ser en glassdisk til venstre med utstillinger av halskjeder, øredobber og armbånd fra lokale kunstnere. Til høyre er det utstillinger uten disk med skjørt, skjorter, bukser, kjoler og tilbehør.

En kvinne i midten av trettiårene står bak glassdisken og setter ut en utstilling av ringer. Hun hilser på meg med et smil. "Hei, frøken. Kan jeg hjelpe deg med å finne noe?" "Ja, kan du vise meg hvor dere har tykke jakker?" Jeg drar i jakken min. "Noe som holder meg varmere enn denne her." Hun kommer rundt disken. "Selvfølgelig. La meg vise deg hva vi har på lager. Vi har nettopp fått inn noen nye. Vi skal nok finne en du liker," sier hun mens hun leder meg til et hjørne av butikken. Veggen er dekket med tykke jakker i forskjellige farger, stiler og størrelser. "Alle disse vil holde deg varm når været blir verre. Jeg lar deg se deg rundt. Prøv gjerne noen. Husk at du vil ha den litt stor så du kan ha flere lag under uten at det blir for trangt."

Jeg takker henne for rådet og ser meg rundt for å se hva som fanger blikket mitt. Etter å ha bestemt meg for en tykk marineblå jakke med ullfôr, bestemmer jeg meg for å se litt mer rundt. Man vet aldri hva man kan finne. Etter å ha sett gjennom stativene, oppdager jeg en lyseblå genser jeg bare må ha. På vei tilbake til disken ser jeg et marineblått skjerf og tar det også.

Jeg legger varene mine på disken, og damen spør: "Trenger du noe mer?" Jeg rister på hodet. "Nei, takk. Bare disse, takk." Etter at hun har slått inn varene og gitt meg posen min, går jeg ut og tenker på hvor jeg skal stoppe neste gang. Jeg ser kafeen noen dører ned og går den veien. Jeg kunne trenge litt sukker og koffein. Jeg går inn og bestiller en stor vaniljelatte med krem til å ta med. Mens den unge mannen lager kaffen min, ser jeg meg rundt.

Det er lysebrune paneler som minner meg om tre. Det er kaffebilder på veggene. Små trebord er spredt rundt uten noe bestemt mønster, med to jernstoler ved hvert bord. Bak disken er det poser med kaffe, siruper, krus, blendere og krom kaffemaskiner. På kort tid gir mannen meg drikken min, og jeg går ut uten noe bestemt mål. Jeg bare nyter kaffen og denne fine dagen. Det er kaldt, men været er klart for nå. Midt i gaten er det et stort samlingsområde med en paviljong og lekeplass. Selv om bakken er dekket med en meter snø, stopper det ikke noen barn fra å løpe rundt og leke.

Det pågår en snøballkrig på ett sted. Noen barn prøver å huske, og lyden av latter fyller luften. Det er folk som går på begge sider av gaten, snakker, ler, og noen par holder hender. Og jeg, jeg er alene. Jeg har vært det siden bestemoren min døde. Hun var min siste levende slektning. Jeg rister av meg tankene og fortsetter å gå. Mens jeg passerer butikkene, titter jeg inn i vinduene og følger ikke med på hvor jeg går.

Det er da jeg støter på en vegg og mister kaffen min. Og veggen er ikke av murstein, den er av solide muskler. "Jeg er så lei meg," sier jeg mens jeg bøyer meg ned for å plukke opp koppen min og hjelpe til med å plukke opp tingene deres. "Jeg burde ha fulgt med på hvor jeg gikk." "Det går bra. Uhell skjer," sier en stemme jeg umiddelbart kjenner igjen. Den sender frysninger nedover ryggen min og får pulsen til å øke, men ikke av frykt. Aiden. Når vi reiser oss opp igjen, sier han "Hei, Lexi." Jeg ser på den tomme kaffekoppen i hånden min for å hindre ham i å se at jeg rødmer. Jeg ser opp og spør "Jeg sølte ikke noe på deg, gjorde jeg?"

Han smiler. Det smilet kunne få en nonne til å smelte. "Nei, det gjorde du ikke. Jeg tror bakken fikk mesteparten av det. Kan jeg kjøpe en ny til deg?" spør han. "Nei, jeg var nesten ferdig. Og det var jeg som løp inn i deg, så du skylder meg ingenting." Jeg husker hvordan han ikke kunne komme seg unna meg raskt nok i går, selv om han hjalp meg. Jeg må respektere det, selv om det av en eller annen grunn plager meg. Jeg beveger meg for å gå rundt ham og sier "Beklager at jeg støtet på deg. Jeg skal være mer forsiktig neste gang." For et øyeblikk ser Aiden trist ut. Som om jeg såret følelsene hans. Jeg forstår det ikke. Men uttrykket er borte før jeg rekker å tenke mer på det.

"Vi sees," sier Aiden idet jeg går. Jeg snur hodet. "Kanskje." Ikke hvis jeg kan unngå det. Han kan ikke komme seg unna meg raskt nok og løper nedover gaten. Reaksjonen hans får meg til å ville gråte. Jeg forstår det ikke. Hvorfor føler jeg meg slik? Jeg skal holde meg så langt unna som mulig. Sjansen for at vi støter på hverandre igjen er heldigvis liten. Jeg har vært i byen i flere måneder, og i går var første gang vi noen gang har hatt kontakt. Så det burde være lett å unngå Aiden. Da vil denne rare følelsen forsvinne.