214. «Med glede, mester.»

Abraham løfter blikket, så intenst, så fullt av en stille ømhet at brystet mitt føles for trangt til å romme alt jeg føler akkurat nå. Øynene mine fylles straks med tårer, og jeg sverger at hendene mine begynner å svette enda mer enn da han var inni meg for bare noen øyeblikk siden.

Den lille bokse...

Logg inn og fortsett å lese