Kapittel 2

Aloras synsvinkel

"Hva har skjedd med deg, lille venn?" spurte en ung, men magnetisk stemme.

"Sønn, hva gjør du i gjørma? Kom hit." krevde en eldre stemme.

"Pappa, det er en liten jente her, hun er dekket av blod og gjørme og hun er gjennomvåt," sa den unge stemmen.

"HVA!" hørte jeg ropt, så var det løping, føttene stoppet på den andre siden av meg, så knelte han også i gjørma. "Hvorfor skulle en valp være her ute slik?" hørte jeg ham spørre med en stemme fylt av skrekk.

Jeg var knapt ved bevissthet mens de fortsatte å snakke om meg, og hørtes bekymret ut.

"Se på armen hennes, det er et mørkt blåmerke i form av fingre, se neglmerkene, hun har et annet håndformet blåmerke på det andre kinnet," påpekte den eldre stemmen. "Alle disse kuttene, hun må ha blitt kastet rundt og rundt, stakkars barn. Hvordan kom hun seg ut av elva?"

"Ble hun mishandlet?" Den unge stemmen, som sannsynligvis vitnet om en slik stygg ting for første gang, hadde et hint av vantro i tonen.

"Jeg er redd du har rett, sønn, og hun kunne ha dødd. Elva er oppsvulmet og farlig, beina hennes...." den eldre stemmen falmet bort.

"Så mange blåmerker...." den yngre stemmen falmet også bort.

"Hvor kom hun fra, pappa?" spurte den yngre stemmen.

"Det er en flokkpiknik i dag. Husk, det var dit vi var på vei, det ser ut som hun hadde på seg sin fineste kjole, til tross for hvordan den ser ut nå, hun må ha kommet derfra," sa den eldre stemmen.

"Pappa....det er fem mil oppover elva," påpekte den yngre stemmen.

"Jeg vet, gudinne...hun burde ha dødd, enhver annen valp ville ha dødd, hun er utrolig heldig som har overlevd," sa den eldre stemmen.

"Det ser ut til å være Frost- og Northmountain-familiene i nærheten. Kanskje hun er fra dem? Men hun lukter ikke som dem," bemerket den yngre stemmen.

"Frost- og Northmountain-familiene er imidlertid utelukkende bleke og blonde i noen generasjoner nå. Jenta har vakkert svart hår, hun kan ikke være en av dem," sa den eldre stemmen.

Han fortsatte, "den klanen har bevisst avlet mørke farger ut, de parer seg bare med andre som har blondt hår og blå øyne, sønn. Ethvert familiemedlem født med solbrun hud eller mørkt hår blir gjort til en outsider, eller giftet bort, fortsatt fjernet fra familiene. Hvis deres skjebnebestemte partner har mørke farger, avviser de dem."

"Det er dumt, hvorfor gjøre det?" spurte den yngre stemmen.

"Jeg vet ikke, sønn, men den klanens praksis er grunnen til at jeg alltid har vært i konflikt med den klanen." Plutselig tenkte den eldre mannen på noe og la til, "Men Heartsong-klanens forfar var solbrun, med svart hår og fiolette øyne. Det sies at Allister og Bettina hadde en datter som så ut som Heartsongs forfar, den første alfaen."

"Tror du denne jenta er henne, pappa?" spurte den yngre stemmen.

"Mishandlingen dette barnet åpenbart har lidd, var unødvendig. Vi vil finne ut om dette var hennes families gjerning," sa den eldre stemmen.

Jeg vet ikke hvor lang tid det tok, men bevisstheten min ble gradvis klarere. Jeg klarte endelig å åpne øynene og se på dem. Den unge mannen ved siden av meg gispet da han så øynene mine.

Han var den som fant meg. Lukten hans var så trøstende og så ut til å bære en slags kraft som kunne helbrede meg.

"Heter du Alora, lille valp?" spurte den eldre ulven. Jeg nikket ja, halsen min gjorde for vondt til å snakke.

"Hun har blåmerker på halsen også, pappa," sa den unge mannen. Stemmen hans var så behagelig at det brakte øynene mine tilbake til ham. Han hadde svart hår og midnattblå øyne, og blek hud. Skuldrene hans var brede.

Du kunne se at han kom til å bli en kjempe av en varulv når han var ferdig med å vokse, like stor som den eldre mannen ved siden av meg. Den eldre mannen så ut som den unge. Bare øynene hans var grønne og det var en stripe av sølv i håret ved tinningen hans. Det gjorde ham mer kjekk.

"Vet du hvem jeg er, barn?" spurte den eldre ulven.

Hvordan kunne jeg ikke? Jeg hadde bare sett ham én gang, men jeg hadde følt hans makt og status over meg.

"Alpha," klynket jeg.

"Ja, barn, og dette er min sønn Damien. Vi skal ta deg til Pack House og behandle deg før vi tar deg tilbake til familien din," sa Alpha.

"Pappa, skal vi virkelig la dem få henne tilbake?" spurte Damien.

"Vi har ikke noe valg, sønn. Hun trenger å være med familien sin, og jeg kan ikke bare ta barnet bort." Akkurat da de kranglet, sammen med den lokkende duften av gress, falt jeg i koma igjen.

Bankingen på soveromsdøren min bringer meg tilbake fra det minnet. Dessverre var det ikke det eneste forferdelige minnet jeg bar på. Det var ikke det eneste arret som var inngravert i sjelen min av familien min, det var mange, mange andre. Jeg visste hvem som hadde banket på døren, selv før jeg hørte stemmen hennes.

"Stå opp, du elendige!" skriker hun, hun skriker alltid til meg. Halvparten av tiden tror jeg hun har glemt navnet mitt, fordi hun alltid tiltaler meg som "du elendige." 'Hun' er min mor. Du skulle tro hun ville kalle meg ved navn. Men det var bortkastet tid å håpe på noe annet. Jeg har visst det en stund nå.

Tid for å kle på seg og gå på skolen, jeg gjør mitt beste for å ikke gi etter for trangen til å synge i dusjen. Hver gang jeg synger, går familien min amok. De sier at jeg må slutte å skrike som en døende katt, og at stemmen min får ørene deres til å blø. Det var en ting til de brukte for å såre meg.

Jeg har blitt mindre og mindre tolerant overfor den undertrykkende og voldelige måten de behandler meg på. Jeg har slitt med å holde tilbake, for å opprettholde bildet av en underdanig og lydig varulv. Det er bare to uker igjen av skolen. Det er det jeg må minne meg selv og Xena på.

'Bare to uker til, Xena, så er vi fri,' sier jeg til henne.

'Hvilke eksamener har vi i dag?' spør Xena.

'Jeg tror vi har våre treningsprøver i dag, både i menneske- og varulvkamp.' Jeg føler hennes enorme glede. Vi liker begge treningen, å kjenne hvor kraftfulle vi egentlig er.

Med min bevisste tildekning, vet ingen om min sanne styrke. Men Xena og jeg vet veldig godt hvor overlegen Luna Heartsongs slekt er for oss. Vår styrke er definitivt nok til å sjokkere alle. Men nå er ikke tiden inne for å vise det.

'Kommer du til å be meg om å holde tilbake,' spør hun, og jeg føler gleden hennes avta ved tanken.

Sukk, "Ja, vi må det, vi skal opp mot elitene i dag, men vi skal opp mot dem foran resten av seniorene." Jeg forteller henne.

'Det tar all moroa ut av det,' klager hun, og jeg føler halen hennes synke.

Sukk igjen, 'Ja, ja det gjør det,' svarer jeg fylt med min egen skuffelse.

Så stopper jeg opp for å tenke et øyeblikk. Det var ingen reell grunn til at jeg skulle holde tilbake på eksamenen min. 'Siden vi ikke skal opp mot Isprinsessen, og dette er den siste eksamenen, er det ingen reell grunn til å holde tilbake lenger.'

Jeg følte Xenas begeistring øke igjen, og så for meg halen hennes logre med tungen hengende ut, og ørene spisset av interesse. Min varulvs påfunn fikk meg til å le.

Jeg tar på meg en mørkelilla trådløs sports-BH som støtter og plasserer jentene der de skal være. Og jeg tar på meg en svart midriff-topp med lilla hodeskaller og et par svarte capri-leggings med sidelommer nedover lårene til telefonen min.

Jeg fletter håret mitt i en fransk flette til nakken, binder det med en mørkelilla hårstrikk, og deler resten av lengden i tre forskjellige fletter som jeg binder opp med tynnere mørkelilla hårstrikker. Jeg tar på meg et lilla omslagsskjørt over leggingsene og en skulderlang svart kortermet cardigan over toppen. Jeg bestemmer meg for å bruke sølvstifter i ørene så øredobbene mine ikke setter seg fast mens jeg slåss.

Jeg kommer sannsynligvis til å få kjeft for klærne mine. Men jeg bryr meg virkelig ikke lenger, jeg føler utålmodigheten til min varulv. Vi er lei av å skjule oss. Nå trenger vi ikke gjøre det.

Jeg vil få doktorgradene og lisensene mine så snart jeg består eksamenene og har uteksaminert meg. Denne kampen er den perfekte overgangsriten for meg. Jeg vil dukke opp foran familien min med et nytt utseende, og jeg vil blåse dem bort.