Kapittel 2 Gravid
Sophia ble stående som forsteinet og se den dyre sedanen forsvinne ned grusgangen og ut av tunet.
Hjertet hennes veltet rundt som et krydderstativ som har gått i gulvet. Bitre, sure og brennende smaker i en eneste urolig blanding. Kontrasten mellom måten Zachary behandlet henne på og måten han var mot Paula, var som natt og dag.
Rundt Paula virket han aldri å gå tom for tålmodighet. Overfor Sophia hadde han ikke engang tid til å høre henne ferdig.
Hun lukket øynene. Utmattelsen lå som bly over hvert åndedrag.
Måneden som fulgte, kom Zachary ikke hjem én eneste gang.
Som kona hans kunne Sophia bare følge sporene hans gjennom paparazzibilder som sirkulerte på sosiale medier. Shopping med Paula den ene dagen. Champagne og fest på en luksusyacht i Oslofjorden den neste.
Etter hvert ble hjertet hennes nummen av denne endeløse ventingen og den stille, usynlige bitterheten. Hun hadde allerede funnet en advokat og signert skilsmissepapirene.
Nå trengte hun bare at Zachary kom tilbake, så de kunne få alt stadfestet i tingretten.
Hun holdt seg inne i huset, mens husholdersken kom hver dag og laget mat.
Men denne kvelden, i det husholdersken satte en bolle med kyllingsuppe på bordet, skylte kvalmen over Sophia. Hun brekte tørt og kastet seg mot badet.
Hun kastet opp voldsomt, som om kroppen prøvde å få ut alt som var igjen i magen.
Da Sophia kom ut igjen, var hun klam av kaldsvette.
Idet hun løftet blikket, stod Zachary rett foran henne—mannen som hadde vært borte så lenge. Zachary rynket pannen da han så hvor blek hun var, og spurte, forvirret: «Hva feiler det deg?»
Sophia ristet langsomt på hodet og støttet seg mens hun gikk fremover, som om beina hennes ikke helt ville. «Har vel spist noe jeg ikke tålte. Magen har vært helt ute av seg.»
Med én gang hun sa det, traff lukten av kyllingsuppe henne igjen. Ansiktet ble enda hvitere, og hun snudde og løp tilbake til badet.
Zachary kastet instinktivt et blikk på maten på bordet.
Husholdersken tok ordet: «Fru Spencer har hatt dårlig matlyst i det siste og spist veldig lett. Men hun blir spesielt kvalm av lukten av kyllingsuppe. Kan det være… at fru Spencer er gravid?»
Blikket til Zachary ble isende på et øyeblikk.
Han hadde jo aldri engang rørt Sophia!
Hvordan kunne hun i det hele tatt være gravid?
Sophia ante ingenting om det som ble sagt utenfor. Da hun snublet ut igjen, fullstendig tappet, grep Zachary håndleddet hennes og dro henne bestemt mot døra.
Sophia klarte ikke å rive seg løs. Hun ble bare halt med i stegene hans.
«Zachary, hvor tar du meg? Slipp meg.»
Zachary rev opp bildøra og skjøv Sophia inn.
Øynene hans var kalde da han stirret på henne. «Til sykehuset.»
Sophia så på ham, forvirret, og rynket pannen. «Hvorfor det? Jeg er helt utslitt. Jeg vil hjem og hvile.»
Zachary svarte ikke. Han startet bare motoren.
Sophia ble sittende uten å forstå noe.
Hun skjønte ikke hva som hadde gått av Zachary, eller hvorfor han plutselig var tilbake.
Gjennom hele bilturen holdt Sophia øynene lukket. Hun hadde vært uvanlig trøtt i det siste. Det meste av tiden sov hun eller lå og hvilte.
Hun hadde tenkt at hun bare var sliten og nedkjørt.
Men da legen la prøvesvaret foran henne—positivt—ble ansiktet hennes hvitt som papir. Hendene skalv rundt arket.
«Jeg er gravid?»
Ordene var så vidt hun fikk fram. Det ble helt tomt i hodet hennes.
Kunne det være fra den natta?
Frykten fra å bli krenket krøp opp i henne igjen. Som en usynlig hånd som strammet seg rundt halsen hennes.
Hun var så overveldet at hun ikke la merke til raseriet i blikket til Zachary.
Etter at de forlot sykehuset, gikk Sophia rundt i en tåke.
Zachary grep henne hardt i håndleddet. Øynene hans var skarpe som knivblad, og stemmen var presset, som om den så vidt holdt raseriet tilbake. «Du gikk med på skilsmisse fordi du har vært utro, og nå går du til og med rundt og bærer barnet hans!»
Han hadde aldri forestilt seg at Sophia kunne svikte ham.
Ikke rart hun hadde sagt ja så lett da han tok opp skilsmissen. Hun hadde allerede en annen mann.
«Tenkte du i det hele tatt på Dylan? Hva tror du han ville sagt om han visste dette?»
Den anklagende tonen fikk Sophia endelig tilbake i virkeligheten.
Ansiktet hennes var gråblekt, og ytterst i øyekroken var det rødt, som om hun hadde holdt tårene inne altfor lenge.
«Det er du som ba om skilsmisse. Jeg ga deg det du ville ha, og nå er det min feil?»
Zachary strammet grepet, stemmen ble hard og ru. «Du skulle ikke ha forrådt meg! Selv om dette var et arrangert ekteskap, kunne du vel i det minste klart å være tro?»
Et øyeblikk kjentes det som om han faktisk kunne knekke håndleddet hennes.
Armen verket, men smerten i brystet var verre. Den skar som vintervind over et åpent fjell. Hun var nær ved å le.
«Hvilken rett har du til å være sint? Har du glemt hva du selv har gjort? Du har vært innviklet med Paula hele denne tiden.
Tror du virkelig at du har vært tro mot meg, og så står du her og anklager meg?»
Da fant hun styrke et sted langt inne i seg. Hun rev håndleddet til seg.
Hun tok et par skritt bakover og så på Zachary med et vaktsomt blikk.
Dette barnet var et bevis på overgrepet hun hadde blitt utsatt for. Det var ikke noe hun hadde valgt. Hun var offeret, ikke den skyldige.
Smerten hun bar på var usigelig, noe ingen kunne forstå. Likevel måtte hun stå der og tåle Zacharys mistenksomme blikk mens han beskyldte henne for utroskap.
I det øyeblikket sprakk alt Sophia hadde holdt nede.
«Zachary, tro hva du vil. Jeg har allerede signert skilsmissepapirene. Vi kan gjøre alt endelig når du er klar.»
Raseriet i øynene hans blusset enda hetere da han svarte med sarkasme.
«Jeg visste ikke at du var så egoistisk. At du bare tenker på deg selv, og aldri på dem rundt deg.»
«Skal du skille deg fra meg så du kan stikke av med elsker’n din?»
Sophia knyttet nevene så hardt at knokene hvitnet. «Ikke få det til å høres så brutalt ut. Blir det ikke lettere for deg å gifte deg med Paula hvis du skiller deg fra meg? Må jeg virkelig ramse opp hver eneste skandale du har dratt i gang med henne gjennom årene?»
Hun var nærmest skrikende da hun var ferdig.
Etter utbruddet var det bare en dyp utmattelse igjen. Og en hjelpeløs tomhet.
«Dylan kommer ikke til å få vite om skilsmissen. Akkurat nå er det det beste valget for oss begge,» sa Sophia flatt.
«Aldri. Jeg kommer ikke til å gi deg det du vil.»
Zacharys kalde blikk gled langsomt ned og stanset ved magen hennes.
«Hvem enn denne elskeren din er, skal jeg sørge for at han betaler for dette.»
«Gjør som du vil,» sa hun, helt tappet.
Hun klarte ikke å få seg til å si at hun hadde blitt overfalt. Ikke når hun ikke engang visste hvem som var faren til barnet.
Og selv om hun forklarte det, ville Zachary aldri tro henne.
Den holdningen gjorde ham bare enda mer rasende.
Uten å nøle rev han opp bildøra, satte seg inn og kjørte av gårde.
Igjen ble Sophia stående alene.
Hun så ned på magen, med øyne fulle av fortvilelse.
At dette barnet fantes, var enda en påminnelse om den natten da hun ble skadet.
