Kapittel 5: Ilden
Zachary kom aldri hjem den natta.
Sophia fikk heller ikke sove. Hun satt oppreist i senga hele natta, som om hun holdt vakt over noe som allerede var tapt.
Det kjentes som om noen hadde stukket en kniv rett inn i hjertet hennes. Smerten vred seg gjennom brystet og gjorde det vanskelig å trekke pusten ordentlig.
Etter en søvnløs natt kom Sophia ned til frokost med mørke ringer under øynene. Dylan la merke til det med én gang, og han klarte ikke å la være å vise bekymring.
«Sophia, vær så snill, ta bedre vare på deg selv. Spis ordentlig, hvil mer. Zachary sa i går kveld at han hadde noe som hastet, og så lot han deg være alene hjemme. Når han kommer tilbake, skal jeg sannelig få sagt ham et par sannheter.»
Sophia visste at Dylan bare prøvde å dekke over for Zachary.
Et svakt smil strøk over leppene hennes idet hun forsøkte å berolige ham.
«Jobben kommer først. Ikke klandre ham for det.»
Etter frokosten, redd for å røpe mer enn hun burde foran Dylan, skyndte Sophia seg å si farvel. Hun dro tilbake til villaen hun delte med Zachary.
Den ferdigpakkede kofferten sto fortsatt ved inngangsdøra, akkurat slik de hadde forlatt den i går.
Han hadde tydeligvis ikke vært hjemme.
Sophia trengte ikke å tenke seg om to ganger. Instinktet hennes sa henne at Zachary hadde tilbrakt natta hos Paula.
Et nytt, bittert smil flakket over ansiktet hennes. Hun kastet et siste blikk på hjemmet hun hadde bodd i i årevis. Så grep hun kofferten og bestemte seg for å forlate Zachary for godt.
Idet hun åpnet ytterdøra, sto James Smith rett foran henne. Han var akkurat i ferd med å trykke på ringeklokka.
James var Zacharys assistent. De hadde møtt hverandre før og kjente igjen hverandre. Overraskelsen varte bare et øyeblikk før begge tok seg sammen og la maska på plass.
James nikket høflig til Sophia, med det innøvde, profesjonelle smilet sitt.
«Fru Spencer, det er en firmagalla i kveld. Både du og herr Spencer må møte. Herr Spencer sendte meg for å hente deg, så du kan få ordnet deg.»
Sophia ble stående et øyeblikk, litt satt ut. Vanligvis pleide Zachary å ta med Paula på slike arrangementer.
Hvorfor var det hennes tur nå?
Blikket til James falt ned på kofferten Sophia dro på.
«Fru Spencer, hvis du har reiseplaner, kan jeg kontakte flyselskapet og be dem utsette avreisen midlertidig.»
Sophia ristet rolig på hodet. «Jeg kan ikke i dag. Inviter Paula i stedet.»
Siden skilsmissen måtte holdes skjult enn så lenge, kunne Sophia bare komme med unnskyldninger.
Men uventet nok var James like pågående som Zachary.
«Herr Spencer sa at herr Dylan Spencer kanskje også kommer. Så følget hans kan bare være deg.»
En bølge av maktesløshet skylte gjennom Sophia.
Når Zachary dro Dylan inn i det, hva kunne hun egentlig si?
Etter et kort øyeblikks nøling hadde Sophia ikke noe valg. Hun satte fra seg kofferten og ble med James til stylingstudioet.
Det var et studio Sophia hadde sett på nettet. De tok vanligvis bare inn sosietetsfolk og A-kjendiser.
En enorm plakat av Paula hang godt synlig utenfor inngangen.
På bildet smilte Paula med en blendende glans. Det stakk svakt i øynene til Sophia.
Da de var ferdige, var det allerede blitt ettermiddag. Sophia stirret på speilbildet sitt, et øyeblikk helt fjern.
Den sarte, lilla havfruekjolen la seg i myke folder mot gulvet. Stylisten hadde bare gitt Sophia lette krøller, og håret falt ned over de fine skuldrene hennes som tang i stille fjære.
Antrekket fremhevet den milde, forfinede utstrålingen hennes.
Mens hun så på seg selv i speilet, tenkte Sophia uten å vite hvorfor på Paula.
Paula var som en rose med torner. Vakker og iøynefallende. Helt ulik Sophias egen stil.
Sophia skjerpet seg raskt og slo bort de meningsløse tankene.
Hvis hun bare kom seg gjennom i kveld, kunne hun endelig forlate Zachary. Hun kunne legge disse vonde minnene bak seg.
James fulgte Sophia til lokalet der firmagallaen skulle holdes. Uten invitasjon kunne han bare følge henne til inngangen, før han tok farvel.
Alt herfra måtte Sophia møte alene.
Hun stanset foran de svære dørene til ballsalen. Tok et dypt pust og forsøkte å gjøre seg hard.
To tjenere tok i samtidig og dro opp dørene. Et skarpt lys flommet ut og la seg over henne som et teppe.
Hun myset litt, lot øynene venne seg til glansen, og så inn.
De som sto nærmest inngangen, hørte at noen kom og snudde seg. Idet de fikk øye på Sophia, ble det stille. Som om noen hadde skrudd av lyden.
«Hvem sin datter er det der? Jeg har aldri sett henne før.»
«Så du kjolen? Skreddersydd haute couture fra en av de store. Den må koste hundretusenvis av dollar!»
«Og det smykket rundt halsen hennes er ikke billig heller. Sikkert enda hundre tusen!»
Det de andre beundret, var utgifter Zachary ikke engang ville hevet et øyebryn av.
Sophia lot de misunnelige blikkene gli av seg. Hun løftet haken og gikk inn med målrettede skritt.
Hun hadde vokst opp i Spencer-familien. Formelle selskaper var hun vant til lenge før hun giftet seg med Zachary.
Selv om det var en stund siden sist, satt holdningen der fortsatt. Hun var behersket og lett i bevegelsene, som om hun hadde en usynlig takt å gå etter.
Å finne Zachary var ikke vanskelig.
Han var høy, og tilstedeværelsen hans tok plass i rommet, uansett hvor han sto. Blikk dro dit av seg selv.
Sophia fikk raskt øye på ham, omringet av flere mennesker. Han lyttet til noen som snakket. Samtidig lot han et champagneglass snurre rolig mellom fingrene.
For å passe til stylingen hadde Sophia lyslilla hæler. Den tettsittende havfruekjolen holdt igjen stegene hennes. Hun måtte gå smått og forsiktig, som på blankt vinterføre.
Da hun først hadde sett Zachary, gjorde hun sitt beste for å komme seg fort bort til ham.
Hun var sen. Hadde Dylan allerede kommet? Hadde han merket spenningen mellom henne og Zachary?
Mens tankene kvernet, gled en skikkelse i mørkerød kjole inn i synsfeltet hennes. Slående, som en rose i full blomst.
Paula svevde bort til Zachary som en glad fugl. Hun lente seg tett inntil øret hans og sa noe med et smil.
Fra Sophias vinkel kunne hun tydelig se hvordan Zacharys lepper bøyde seg i et svakt smil.
For et bilde. En kjekk mann og en vakker kvinne. Som om de var laget for hverandre.
Sophia stoppet brått. Kroppen hennes frøs fast, som om gulvet hadde fått tak i henne.
Ingen rundt dem så ut til å reagere. Ingen hevet et øyenbryn over nærheten deres.
Var Paula daten hans i kveld?
Og hvis hun var det—hvorfor hadde Zachary bedt Sophia komme?
Da hun tenkte på alt hun hadde gjort for å ordne seg, kjente hun skammen brenne. Som om hun hadde stilt opp til feil adresse.
Humøret ble surt, som å bite i et syrlig, grønt eple. Sophia slapp ut en kort, selvironisk latter.
Kanskje hun stirret for hardt, for Zachary så plutselig i hennes retning.
Blikkene deres møttes. Smilet hans forsvant med én gang.
Sophias blikk flakket. Hun lot som hun ikke hadde sett ham, snudde seg og gikk for å forlate salen.
Hun ville ikke lage oppstyr med Zachary foran folk.
«Sophia, hva gjør du her?» Paulas klare stemme klang bak henne.
Den sprakk den fredelige fasaden Sophia hadde klamret seg til.
Hun tvang fram verdigheten, snudde seg langsomt. Men før hun rakk å forme et eneste høflig smil, brøt det ut uro i mengden rundt dem.
«Det brenner på kjøkkenet! Brann på kjøkkenet!»
Idet ordene traff rommet, begynte alle å speide etter nødutgangene. Så stormet de mot dem.
Sophia ble tatt på senga i trengselen. Hun ble dyttet til bakken og forsøkte gang på gang å komme seg opp.
I kaoset kjempet hun for å reise seg og for å få luft.
I øyekroken så hun Zachary. Han holdt Paula tett inntil seg, beskyttende, som om resten av verden ikke nådde dem.
Kontrasten til Sophias egen, forslåtte og uordnede tilstand var nådeløs.
