Kapittel 6 Babyen er borte
Zachary fikk også øye på Sophia.
Paula, som lå trygt og beskyttende i armkroken hans, merket at han var borte et øyeblikk.
Hun strammet grepet rundt den markerte midjen hans og presset ansiktet inn mot brystet hans.
«Zachary, jeg er så redd!»
Stemmen til Paula skalv tydelig. Hun var åpenbart rystet av kaoset rundt dem.
Zachary ble revet tilbake til virkeligheten og geleidet henne raskt bort fra selskapslokalet.
Da de endelig hadde klemt seg ut og kunne trekke inn kald, frisk luft utenfor, sto folk rundt dem og holdt seg til brystet mens de gispet om hvor skremmende det hele hadde vært.
Paula klamret seg til Zachary og sa, med et snev av tilfredshet: «Zachary, vi er så heldige. Vi holdt på å bli stengt inne der.»
Men Zachary hørte knapt etter. Inni hodet hans gikk blikket til Sophia i reprise.
Øynene hennes hadde vært fulle av skuffelse og kulde. Helt annerledes enn det milde, varme uttrykket han husket.
Etter en kort pause løsnet Zachary grepet om Paula og satte kursen rett tilbake.
Paula grep armen hans igjen. «Zachary, er du helt sprø? Det brenner der inne! Kjøkkenet kan eksplodere når som helst, og med alle de folkene blir du bare trampet ned om du går mot strømmen!»
Jo mer Paula snakket, jo kaldere ble det i Zachary.
Han skjøv henne til side. «Vent her!»
Uten å si mer gikk Zachary inn igjen, uten å nøle.
De fleste hadde allerede kommet seg ut. Men ved inngangen var det fortsatt fullt. Jo mer paniske de ble, desto mer proppet det seg til.
Zachary klarte så vidt å presse seg innover. Hvit røyk fra kjøkkenet hadde begynt å fylle rommet og tok nesten hele sikten hans.
Han kunne ikke bry seg om stolthet nå. Han ropte navnet til Sophia av full hals.
På veien støtte han på flere kjente, men Zachary hadde ikke tid til høflighetsfraser.
Hvert sekund han nølte, var et sekund til Sophia var i fare.
Og akkurat nå kunne det være forskjellen på liv og død.
«Sophia, hvor er du?» I den hvite røyken mistet Zachary retningen. Det føltes som om han bare gikk i ring.
«Jeg er her.»
Etter tre–fire minutters leting hørte Zachary endelig stemmen hennes.
Den var svak, som om den ble presset fram fra en tørr hals.
«Fortsett å snakke, jeg kommer til deg!»
Han fulgte den svake lyden og fant henne til slutt knelende på gulvet.
Pannen hennes var fuktig av svette. Den oppsatte frisyren hang nå i striper ned i ansiktet. Hun var helt rufsete.
«Reis deg!» Zachary strakte seg etter henne for å dra henne opp, men hun dyttet hånden hans svakt bort.
«Skal du virkelig stå på ditt nå? Når det er sånn her?» Zachary rynket pannen. Stemmen hans var skarp av uro.
Sophia ristet forsiktig på hodet. Hun hadde ikke krefter til å si et ord.
En skarp smerte i nedre del av magen fikk henne til å føle at hun skulle besvime.
Hun hadde nesten klart å komme seg opp tidligere. Så ble hun slått ned igjen av folkemengden som presset seg ut.
To harde sammenstøt på rappen hadde vridd ankelen hennes. Samtidig banket en dump, pulserende smerte i magen, som om noen hadde slått henne igjen og igjen.
Først da skjønte Zachary at noe var galt. Han fulgte blikket hennes nedover.
Den bleklilla kjolen var dekket av fotavtrykk, og under Sophia hadde det samlet seg en liten dam av knallrødt blod.
Zachary stivnet. Pupillene utvidet seg i sjokk.
Sophia var gravid!
Da det gikk opp for ham, skjøt panikken gjennom ham igjen.
Men etter et øyeblikk kom en annen tanke snikende.
Faren til barnet var ukjent, og Sophia nektet å si hvem det var.
Symptomene hennes nå så ut som en spontanabort.
Hvis dette barnet gikk tapt i denne ulykken, ville Sophia fortsatt insistere på å forlate ham?
Sophia ble helt slapp i armene hans. Øynene rullet bakover, og så forsvant hun inn i bevisstløsheten.
Etter et kort øyeblikks ettertanke reiste Zachary seg.
…
Den tunge lukten av desinfeksjonsmiddel fortalte Sophia nøyaktig hvor hun var.
Hun kjempet for å åpne øynene. Hun ble møtt av ingenting annet enn et hardt, hvitt lys.
Halsen kjentes ut som om den var skrapt opp med sandpapir. Selv det minste forsøk på å få fram en lyd sendte skarpe støt av smerte gjennom stemmebåndene.
Ved siden av sykehussengen trakk en sykepleier opp medisin i en sprøyte.
Sophia prøvde å presse seg opp mot sengekanten.
Sykepleieren satte raskt fra seg sprøyta og skyndte seg bort for å hjelpe henne opp i sittende stilling.
«Hva skjedde med meg?» Hodet banket fortsatt. Det eneste Sophia husket, var at den siste hun hadde sett før hun svartnet, var Zachary.
Sykepleieren rakte henne et glass vann og hjalp henne med å ta en slurk. «Du pustet inn for mye giftig røyk på stedet. Og du ble også tatt av folkemengden da det ble trengsel og kaos.»
Sophia samlet seg, la instinktivt en hånd over nedre del av magen.
«Hva med barnet mitt?»
Hun husket fortsatt den skarpe, synkende smerten i magen før hun besvimte.
Det kunne ikke bare ha vært innbilning.
Sykepleierens ansikt ble unnvikende. «Barnet er borte. Du må prøve å tenke positivt. Du er fortsatt ung, og du får mange muligheter til å få barn senere.»
Den milde trøsten føltes som å rive opp et sår som så vidt hadde begynt å skorpe seg. Det blottla kjøttet under, rått og blødende.
Blikket til Sophia flakket.
«Hvilken sprøyte var det du skulle gi meg?»
Sykepleieren kastet et nervøst blikk bakover, stemmen dirret litt. «Å, den? Det er forberedelse til utskrapning. Siden du hadde en spontanabort, kom ikke alt ut av seg selv, så …»
«Jeg var bare én måned på vei. Ville det allerede være morkakerester?» spurte Sophia, med en klarhet som overrasket henne selv.
Sykepleierens mistenkelige oppførsel gjorde henne bare mer og mer urolig.
Hvis barnet allerede var borte, hvorfor hadde de ikke gjort inngrepet mens hun var bevisstløs?
Ville ikke sykehuset bekymre seg for komplikasjoner når de lot det gå tid?
Sykepleieren ble helt satt ut av spørsmålet.
Sophia tvang fram et smil.
«Dere er fagfolk. Bare følg vanlig prosedyre.»
«Jeg har litt vondt i hodet. Kan du være så snill å ringe en lege som kan sjekke hva som er galt med meg?»
Det var en ung sykepleier, og Sophia grep hånden hennes, nesten som i desperasjon. «Jeg har så vondt nå at jeg knapt klarer å holde ut.»
For å understreke poenget hostet Sophia med vilje et par ganger og spilte på lidelsen.
Den unge sykepleieren hadde aldri vært borti noe slikt før. Hun fikk panikk med én gang og løp ut for å finne ansvarlig lege.
Men da hun kom tilbake, var pasienten som skulle ligge rolig i sengen, sporløst borte.
I mellomtiden gjemte Sophia seg i sykehusets trappeoppgang. Hun hadde munnbind på og gispet etter luft.
Foten sendte fortsatt lynende smerter opp i beinet. Med kroppen som en tung byrde slepte Sophia seg skritt for skritt mot utgangen.
Hun nektet å tro at barnet hennes bare var borte, sånn uten videre.
Og enda mindre stolte hun på den sykepleieren som ikke engang klarte å lyve troverdig.
Da hun endelig kom seg ut, vinket Sophia inn en taxi.
Hun sank tilbake i setet og fikk igjen pusten. «Evergreen sykehus!»
Selv om barnet var borte, måtte hun få bekreftet det med egne øyne.
Hun strøk forsiktig over magen. Blikket hennes ble stadig mer besluttsomt.
