Kapittel 7 Hvilket barn er du?
Etter den skremmende flukten kjentes beina til Sophia ut som gelé idet hun gikk inn på Evergreen sykehus. Hun var nær ved å kollapse der og da i vestibylen.
En sykepleier kom raskt bort og tok tak i henne for å holde henne oppe.
«Jeg må få vite om babyen min fortsatt lever,» ba Sophia. Leppene hennes var bleke og skalv.
Ti minutter senere kom sykepleieren tilbake og fulgte Sophia inn på legekontoret, med prøvesvarene i hånden.
Legen så på resultatene hennes og ristet på hodet. «Ut fra prøvene dine har du et subkorionisk hematom i livmoren. Det ga blødninger som fikk deg til å tro at du var i ferd med å spontanabortere. Men svangerskapet utvikler seg faktisk veldig fint. Det er ingenting å bekymre seg for.»
Da Sophia hørte forklaringen, gikk en isning gjennom hele kroppen hennes.
Med skjelvende lepper ba hun om å få det bekreftet: «Så… du sier at babyen min fortsatt lever?»
Legen nikket. «Og den er helt frisk. Så lenge du tar godt vare på deg selv, kommer dette barnet til å gå tiden ut.»
Sophia slapp ut et stille pust, takket legen og gikk ut på følelsesløse bein.
Hun sank nesten sammen på en benk i korridoren. Hun lente seg mot den skinnende hvite veggen og forsøkte å ta inn alt som hadde skjedd de siste dagene.
Zachary foraktet mannen som hadde gjort henne gravid. At dette barnet fantes, var en konstant påminnelse om at han hadde blitt sveket.
For Zachary var det en grense man ikke krysset. En utilgivelig grense. For Sophia føltes det som om utallige nåler stakk henne i hjertet.
Hun hadde aldri forestilt seg at Zachary kunne gå så langt. At han til og med kunne bestikke folk på sykehuset for å få fjernet barnet.
En tåre gled nedover kinnet. Sophia løftet hånden og tørket bort tårene som rant.
I det øyeblikket tok hun den endelige avgjørelsen.
Hun måtte forlate Zachary.
Hun skulle ta med seg dette barnet og starte et nytt liv. Et liv uten Zachary …
Etter å ha roet ned den vettskremte Paula, holdt Zachary seg våken hele natten. Så skyndte han seg til sykehuset med James tidlig neste morgen.
Da han skjøv opp døren til sykerommet, var det eneste han så krøllete laken.
Sophia, som skulle ha ligget der og kommet seg, var borte. Selv sykepleieren som var satt til å passe henne, var forsvunnet.
En blodåre pulserte tydelig i pannen hans. «Hvor er Sophia?»
Panikk flakket over ansiktet til James mens han febrilsk dro fram mobilen for å kontakte sykehusledelsen.
Hun hadde vært i god behold da de kom med henne i går. Hvordan kunne hun bare være borte i dag?
En halvtime senere sto sykehusdirektøren og sykepleieren som var ansvarlig for Sophia, foran Zachary. Begge så redde ut. Og skyldtyngede.
«Herr Spencer… i morges, mens sykepleieren vår gjorde fru Spencer klar til utskrapning, løp fru Spencer plutselig ut på egen hånd. Hun klarte på en eller annen måte å komme seg forbi vaktholdet, fikk tak i en taxi og forsvant.»
Zachary hang seg opp i én setning. Blikket hans ble mørkere. «Sophia spontanaborterte? Hvorfor ble jeg ikke varslet?»
Direktøren holdt hodet bøyd. Et flyktig glimt fór gjennom øynene hans. «Fru Spencer ble skadet i brannen. Under slike omstendigheter ville en spontanabort være… ikke uvanlig, så vi varslet ikke familien. Hvem kunne ha trodd—»
Zachary hadde ingen interesse av unnskyldninger. De lange fingrene hans dro utålmodig i slipset idet han ga James en ordre.
«Finn henne. Jeg driter i hva det koster—finn Sophia.»
I blikket hans lå et kaldt skjær. I brystet kokte det av lag på lag med følelser.
James våget ikke å drøye. Så snart han hadde fått beskjeden, satte han straks folk i gang med å lete etter Sophia.
…
Fem år senere.
Et fly satte seg sakte ned på rullebanen på Emerald City lufthavn. Sophia gikk ut med to barn, ett i hver hånd.
«Mamma, er dette Emerald City som du alltid forteller oss om?» spurte Julia Taylor. De store, søte øynene hennes sveipet nysgjerrig over omgivelsene.
Sophia trakk pusten dypt og nikket.
På bare fem korte år hadde Emerald City forandret seg så mye at det ikke lenger var byen hun husket.
«Simon, hvorfor sier du ingenting?» Julia kastet et blikk bort på broren sin, Simon Taylor.
Idet de satte seg inn i drosjen, skravlet Julia i vei som en liten spurv. Hun flakset med ordene og fylte rommet rundt dem begge.
Simon beholdt det kjølige uttrykket. «Du er altfor bråkete.»
Han hadde alltid vært litt på avstand. Det var sjelden han viste varme, selv ikke mot Julia.
Julia fnyste og gjorde en trutmunn, og grimaserte mot den skarpe profilen hans.
Hun krøp tett inntil armen til Sophia. «Mamma, hvem er det egentlig vi skal møte i dag?»
Sophia strøk henne varsomt over det myke, bustete håret. Et lite smil lekte i munnviken.
«Jeg vil si at han er litt som en bestefar for meg.»
«Hvordan er han?» Øynene til Julia glitret av nysgjerrighet, og selv Simon klarte ikke å la være å kaste et blikk bort.
Sophia hadde aldri fortalt dem om Dylan.
Hun så ham for seg, slik han pleide å være, og smilet hennes ble enda mildere.
«Det skjønner dere når dere møter ham.»
I minnene hennes hadde Dylan aldri vært sint på dem.
Ikke engang for fem år siden, da Sophia dro uten å si farvel. Da de endelig fikk kontakt igjen, hadde han bare vært urolig for om hun hadde det bra der ute.
Da hun tenkte på den bekymrede stemmen hans i telefonen, strammet det seg i brystet igjen.
For fem år siden, da hun reiste, hadde helsen til Dylan allerede begynt å svikte.
Denne gangen kom de tilbake fordi Dylan var kritisk syk.
Da Sophia skjøv opp døra til sykehusrommet og fikk øye på den skrøpelige Dylan i senga, klarte hun ikke å holde tårene tilbake.
Han var så mye tynnere nå. Han lignet knapt mannen hun husket.
Lyden fra døra fikk Dylan til å snu seg langsomt.
Da han så Sophia, lyste blikket hans opp med én gang.
«Sophia?»
Sophia nikket og tørket tårene. I det hun slapp taket, sprang Julia nysgjerrig bort til sengekanten.
«Er du den mamma kom hjem for å besøke?» Julia blunket med de store øynene, så hjertet nesten smeltet.
Dylan rettet seg litt opp. Da han så de to barna, nølte blikket hans et øyeblikk. «Du må være Julia?»
Julia nikket ivrig. De to pene flettern hennes hoppet lett da hun hilste søtt på Dylan.
Sophia ga Simon et forsiktig dytt, som for å oppmuntre ham til å gå bort til Dylan og si hei.
Dylan hadde hørt Sophia snakke om de to før. Men da de sto der foran ham, var det nesten som om han ikke våget å tro det.
Likevel—å se dem komme tilbake, fikk roen til å senke seg i ham.
Så så Dylan på Sophia med bekymring. «Sophia, har du ikke tatt vare på deg selv der ute? Du er jo mye tynnere enn før.»
Sophia kjempet mot tårene mens hun dro en stol inntil senga. «Hør på deg selv—se på deg! Du er jo bare skinn og bein!»
Idet hun begynte å snakke, bar stemmen hennes en tydelig hulking.
Dylan rakte ut hånden, nesten febrilsk, som om han ville tørke bort tårene hennes.
Julia satt stille først, men etter en stund ble hun rastløs.
Hun nappet i armen til Simon og dro ham med seg. På tå langs veggen snek de seg ut av rommet.
Sophia var opptatt med å ta igjen det tapte med Dylan og la ikke merke til barna i det hele tatt.
Ute i korridoren vandret Julia nysgjerrig av gårde, som om hele sykehuset var en ny verden å utforske—den lange gangen, lukten av desinfeksjon, lyset som falt kaldt over linoleumen.
«Mamma sa vi ikke får gå alene,» advarte Simon strengt.
Han rakte ut for å gripe Julia og dra henne tilbake.
Julia satte av gårde i små, raske steg. Hun snudde seg og rakte tunge ertende mot Simon. «Vi bare ser oss litt rundt, vi kommer tilbake med en gang …»
Hun rakk ikke å fullføre før hun braste rett inn i noe hardt og solid.
Det gjorde vondt.
Nesa hennes føltes som om den kunne være knekt av støtet.
Julia ramlet bakover og landet på gulvet. Hun gned seg på nesa mens tårene presset på.
«Hvem sine unger er dere? Hvor er foreldrene deres?» spurte en mannsstemme ovenfra.
James kastet først et blikk på Zachary for å forsikre seg om at han ikke var irritert, før han skulle til å gå frem for å hjelpe barnet som hadde falt.
Men Zachary var allerede i bevegelse. Han huket seg ned før James rakk fram.
Han hjalp Julia opp og spurte mildt: «Gjorde du deg vondt da du falt?»
