Det 10. året med Ulykkelig kjærlighet

[Bea, det er fem år siden. Hvordan har du det? Jeg vil se deg.]

Avsenderen var Lucius Jones, Beatrice Jennings’ første kjærlighet.

Beatrices fingerspisser svevde over skjermen. Hun ble sittende helt stille i tretti lange sekunder, mens en kvelende stramhet bygde seg opp i brystet. Fem år kunne forandre mye. Som at hun var gift nå.

Hun skrev [Jeg er gift], men klarte ikke å trykke send. Etter å ha nølt lenge, slettet hun setningen og svarte bare: [Ok.]

Ekteskapet hennes hadde vært en familieavtale. Uten kjærlighet fra første stund. Og slik hadde det blitt værende.

Hun kom på at hun fortsatt hadde mange gaver fra Lucius som hun aldri hadde levert tilbake. Cartier-armbåndet. Den håndlagde modellen. Til og med kjærlighetsbrevene deres, alt sammen pakket bort i esken fra vitnemålsdagen.

Alt hadde skjedd så fort. Akkurat som for fem år siden, da han tok imot sjekken på ti millioner dollar fra Stuart-familien og dro uten å se seg tilbake. Han forlot henne. Han kastet alle løftene deres på båten. Det gikk så fort at hun aldri rakk å kvitte seg med gavene. De søte samtalene deres lå fortsatt lagret på mobilen.

Mens Beatrice drev inn i minnene, ble livet hennes plutselig omsluttet av sterke armer. Et varmt bryst presset seg mot ryggen hennes. Mannen hennes luktet rent og skarpt, som sedertre og nystrøket skjorte. Duften la seg rundt henne som en skog i vinterkulde.

Beatrice fór til. Hun slo raskt av skjermen og klemte mobilen hardt i hånden.

«Var ikke du på jobbreise?» spurte hun, nervøs i stemmen. «Når kom du hjem?»

Hvor lenge hadde han vært hjemme? Hadde han sett meldingene hennes?

Mannen bak henne svarte ikke med en gang. I stedet la han haken i gropen ved halsen hennes. Den varme pusten hans strøk over huden, og kuldegysninger løp nedover ryggraden hennes.

«Hva er det som fenger deg sånn?» mumlet han.

Hjertet hennes hoppet over et slag. «I-ingenting. Jeg… jeg ordner bare noen jobbmailer.»

Hun våget ikke å snu seg. Hun var redd for at han skulle lese noe i ansiktet hennes.

Denne mannen var ektemannen hennes, Frederick Stuart. Den samme mannen som hadde betalt ti millioner dollar for å få slutt på forholdet hennes til Lucius.

Fredericks armer strammet seg rundt henne. Brennhete kyss fulgte bak øret hennes, og kroppen hennes ble svak. Leppene hans beveget seg nedover, uvanlig krevende.

Han var langt mer lidenskapelig enn ellers. Så mye at hun knapt klarte å være med.

Beatrices stive kropp gikk fra å smelte til å stramme seg i ubehag idet forståelsen slo ned i henne. Hun telte dagene. I dag var eggløsningen hennes.

Så det var derfor. Ikke rart han hadde avbrutt jobbreisen og hastet hjem. Ikke rart han ville ha henne så intenst akkurat i dag.

Det var på tide at hun ga ham et barn, tenkte Beatrice, med en stille, tung resignasjon.

For fem år siden, da Jennings-familiens forretninger gikk over ende, og adoptivforeldrene hennes prøvde å gifte henne bort til en skallet konsernsjef i femtiårene for å redde økonomien, hadde Frederick trådt inn og reddet henne.

Han hadde stått blant folk, rak i ryggen, høflig og utilnærmelig, og bare sagt: «Jeg gifter meg med henne.»

Da de registrerte ekteskapet, hadde hun samlet mot og spurt: «Hvorfor meg?»

Frederick hadde tent en sigarett. Røyken sløret de pene trekkene hans. «Bestemoren min begynner å dra på årene og vil ha oldebarn,» hadde han sagt. «Vi har kjent hverandre lenge nok. Du passer som kone. Og som mor.»

Helt fra starten hadde han bare villet ha et barn. Og hun, Beatrice, var bare et dyrt og passende kar han hadde kjøpt for å føde barna hans. «Lidenskapen» hans var bare et middel. En måte å oppfylle bestemors ønske på.

...

Etterpå var Beatrice gjennomvåt av svette, som om hun var blitt dratt opp av vann. Uten et ord gled hun ut av sengen, plukket opp nattkjolen fra gulvet og gjorde seg klar til å gå inn på gjesterommet.

Dette var den usagte regelen deres. På bryllupsnatta hadde han ikke kommet hjem. Hun hadde ventet alene i den enorme brudesuiten deres fra skumring til daggry.

Hun tenkte at dette hastverksbryllupet kanskje likevel var for påtatt for ham.

For å skåne ham, og for å bevare den lille verdigheten hun hadde igjen, hadde hun siden den gang—bortsett fra når de var på Stuart Manor—gått inn på rommet ved siden av etter at de hadde elsket.

Frederick hadde vist henne godhet. Han hadde gitt henne plassen som hans kone da hun var på sitt aller laveste. Han hadde reddet henne fra å bli solgt videre som en vare. Hun var takknemlig, og hun ønsket naturlig nok ikke å gjøre ting vanskelig for ham.

Men etter bare to skritt sviktet knærne hennes brått, og hun stupte fremover uten å klare å stoppe seg selv.

Smerten hun ventet på, kom aldri. Fredericks sterke armer grep henne rundt livet i siste liten og løftet henne opp. Beatrice ble nærmest kastet tilbake på den myke senga.

Den høye skikkelsen hans la seg over henne og holdt henne fast under seg. «Beatrice,» stemmen hans var kald og dyp, «er du så desperat etter å slippe å dele seng med meg?»

I mørket stod høyre øre hennes og dirret i en øredøvende stillhet.

Det var hemmeligheten hun bar på for alltid. Da hun var barn, hadde adoptivfaren slått henne i fylla. Høyre øre hadde aldri blitt det samme.

Hun hadde ikke hørt Fredericks sinte spørsmål tydelig. Hun merket bare misnøyen hans i den iskalde måten han var på.

Var han sint? Hadde hun vært for dårlig, så han ikke var blitt tilfreds? Eller trodde han at hun hadde snublet med vilje, at hun egentlig ville bli?

På et øyeblikk skylte uro og engstelse over henne. Hun var kona han hadde betalt for. Hun skulle tilfredsstille ham i alt, og likevel gjorde hun ham stadig sint.

Beatrice løftet haken og brukte det bleke måneskinnet fra vinduet til å skimte den mørke figuren over seg.

Hun strakte hånden ut og berørte armen hans forsiktig. Stemmen hennes var liten, mild. «Er du sint?»

Fredericks kropp stivnet synlig.

Da hun trodde den forsonende tonen virket, senket hun stemmen enda mer. «Unnskyld. Vær så snill, ikke vær sint.»

Hun forstod ikke at det hun trodde var å blidgjøre ham, i realiteten var å helle bensin på bålet. Det han ville ha, hadde aldri vært unnskyldninger og underkastelse.

Fredericks fingre knyttet seg brått idet han lente seg ned. Den varme pusten hans strøk over ansiktet hennes, men han sa ingenting.

Det føltes som en evighet. Akkurat da Beatrice trodde de kom til å sovne slik, rullet Frederick av henne og la seg ved siden av i stedet.

Han vendte ryggen til henne. Hun så bare en kald, stiv silhuett. «Sov.»

De korte ordene, dype og iskalde, bar ikke et snev av varme.

Beatrices hjerte sank. Han var virkelig rasende. Kulden strålte fra ham, og hun krøp sammen på sin side av senga og holdt god avstand mellom dem.

Etter at hun hadde glidd inn i en urolig søvn, lyste mobilen hennes opp med en adresse.

Beatrice oppdaget adressen først neste morgen. Distré gikk hun ned trappa og fant Frederick allerede ved spisebordet. Han hadde på seg en skreddersydd dress som satt feilfritt. Han leste Finansavisen, og bak de gullinnfattede brillene var ansiktet hans uleselig.

Som om den ukontrollerte, sinte Frederick fra i går bare hadde vært en drøm.

De spiste stille, som vanlig. Frederick tok en telefon og dro. Beatrice spurte ikke hvor han skulle, eller når han ville komme tilbake.

Å ikke blande seg inn i privatlivet hans var en annen betingelse i det arrangerte ekteskapet deres. I årevis hadde hun fulgt reglene strengt, slik en kone skulle.

Men denne gangen kom hun ikke til å klare å holde sin del av avtalen.