Det Kommer i Tre
Bethany D · Fullført · 201.8k Ord
Introduksjon
Charlotte innser snart at hun må rømme fra deres klør for å overleve... selv om det betyr å gjøre noe hun vil angre dypt på!
Mens hun flykter fra misbruket og fra sin forsømmelige mor og hjembyen, møter Charlotte Anna, en godhjertet jente som ikke ønsker noe annet enn å hjelpe henne.
Men kan Charlotte virkelig starte på nytt?
Vil hun klare å passe inn med Annas venner som tilfeldigvis er tre svært store, tungt kriminelt involverte gutter?
Den nye skolens bad-boy Alex, fryktet av de fleste som møter ham, mistenker umiddelbart at "Lottie" ikke er den hun utgir seg for å være. Han forblir kald mot henne, og vil ikke la henne få vite gruppens hemmeligheter uten å stole på henne - det vil si, inntil han avdekker Charlottes fortid, bit for bit...
Vil den steinkalde Alex til slutt slippe henne inn? Beskytte henne fra de tre demonene som hjemsøker hennes fortid? Eller vil han overlevere henne til dem frivillig for å spare seg selv bryet?
Kapittel 1
Charlottes perspektiv
Jeg var takknemlig for at regnet hadde bestemt seg for å komme i dag... det skjermet meg fra den nådeløse torturen som fulgte med å bo på Glenstone Drive.
Moren min raslet med pillene sine fra det nærliggende badet, og ørene mine krympet ved den velkjente lyden... men hun ville i det minste snart sovne.
Jeg satt stille, klemte de tynne knærne mine mot brystet, mens jeg bare stirret ut av soveromsvinduet mitt mens regnet hamret mot glasset.
Hvorfor måtte de alltid velge meg? Livet ville vært så mye enklere hvis de ikke valgte meg...
Jeg visste at regnet ikke ville beskytte meg for alltid, spesielt siden jeg måtte tilbake på skolen igjen i morgen.
På den lyse siden ville det endelig være en slutt på min sommer med tortur.
Moren min - som ofte latet som om hun var årets mor for resten av naboene våre - ville alltid ha meg ute.
Selv når jeg ba og ba om å få bli inne, sa hun ofte at 'det får meg til å se ut som en dårlig mor,' men jeg visste allerede sannheten.
Det var egentlig fordi hun slet med avhengighet og ville ha meg ute av syne så lenge som mulig... fordi innerst inne hater hun meg.
De eneste dagene hun faktisk ville vurdere å la meg bli inne, var hvis været var dårlig - som i dag.
Jeg presset hodet mot det kalde glasset mens det dystre været forble en refleksjon av hvordan jeg følte meg.
De tre av dem hang alltid rundt her siden foreldrene deres bodde langs samme gate som oss.
Da jeg var yngre, og da det hele først begynte, prøvde jeg til og med hardt å overbevise moren min om å flytte et annet sted, et fint sted, et varmt sted, men bryet var langt større enn hva hun brydde seg om.
Siden faren min forlot oss for en annen kvinne, ble hun bare verre. Det var et ventende spill på dette tidspunktet fordi jeg var sikker på at pillene snart nok ville ta livet av henne...
"Lottie!" roper hun, med en moderlig stemme, som ville lure noen til å tro at hun var en god forelder.
"Ja?" roper jeg tilbake, mens jeg ser regnet sakte avta - noe som får pulsen min til å øke.
"Regnet stopper... du kan gå ut nå." roper hun tilbake, mens jeg lukker øynene og puster.
Ingenting bra varer evig, gjør det vel?
"Mamma, jeg føler meg ikke så bra..." prøver jeg, før hun avbryter meg helt og roper tilbake-
"Hold kjeft! Den friske luften vil hjelpe... nå ut med deg." argumenterer hun tilbake, mens jeg sukker - vel vitende om at hun ikke ville gi seg før hun fikk det som hun ville.
Siden faren min dro, har hun slitt med å se på meg i mer enn ti sekunder om gangen...
Jeg beveget meg sakte, tok meg god tid til å ta på varmere klær. Jeg samlet deretter sokkene og støvlene mine - beveget meg i sneglefart for å ta dem på og knytte lissene.
Kanskje jeg kunne gjemme meg et sted i huset... på den måten slipper jeg å gå ut?
Jeg veide fordelene og ulempene ved ideen, og bestemte meg for at sist gang jeg prøvde det trikset, tok hun meg, og det endte verre for meg i det lange løp.
Ingen mat på en uke, og hun ville ikke la meg komme inn igjen før midnatt de fleste dagene... for ikke å nevne julingen jeg fikk for det...
Jeg krympet meg ved minnet, vel vitende om at det ikke skulle mye til for å få henne til å miste besinnelsen... jeg klandret ofte meg selv siden det virket som om de fleste jeg hadde møtt i livet mitt enten hadde forlatt meg eller uttrykt sitt hat for meg.
Jeg er problemet.
Jeg tok på meg den siste støvelen, knyttet lissene i sneglefart mens tankene mine raste med flere deprimerende tanker.
"Forbanna Charlotte! Hva er det du driver med?!" hører jeg moren min rope igjen, stemmen hennes hadde en svak hvislende tone mot slutten.
"Kommer!" roper jeg tilbake, tvinger svaret ut av halsen mens jeg står og tar på meg en mørk jakke fra bak døren.
Forhåpentligvis kan jeg gjemme meg et sted og blande meg inn med utsiden i disse triste fargene...
Jeg trasket ned trappen, så henne stå i bunnen - ventet på at jeg skulle komme. Armene hennes var stramt krysset over brystet, og ansiktet hennes matchet kroppsspråket godt - med en skarp grimase.
"Hvis du bruker så lang tid på å gjøre deg klar igjen, slipper jeg deg ikke inn i det hele tatt!" Når jeg var innen rekkevidde, grep hun meg og dro meg resten av veien ned trappen og slepte meg mot inngangsdøren.
"Ut med deg! Og ikke kom tilbake før om minst to timer!" Hun mumler og åpner døren for meg.
Jeg trer ut på verandaen, ser meg rundt på den stille gaten mens jeg trekker pusten dypt, og hører døren smelle igjen bak meg.
Jeg går ned trappen, og bestemmer meg for at det er best å finne et godt gjemmested så snart som mulig.
Jeg trekker hetten opp og småløper nedover fortauet i motsatt retning av huset til Jason og Tommy.
Det eneste problemet var at jeg fortsatt måtte forbi Holdens hus og håpe på det beste... Jeg tenkte at å unngå 2/3 av husene deres på gaten var bedre enn ingenting.
Jeg nærmer meg den marineblå pickupen til Tommys far mens jeg sakker farten forsiktig. Det var vanskelig å se på grunn av de store hekkene som skjulte stien inn til huset hans...
Hvis jeg kunne komme meg forbi og lenger ned i gaten, kunne jeg komme meg til skogen for å gjemme meg!
Jeg nærmer meg den blå pickupen forsiktig, uten å høre mye støy annet enn den myke vinden som hvisker.
Jeg bestemte meg for å kikke rundt, stirret inn i Tommys hage, og pustet lettet ut da jeg så at plenen foran var tom.
For en gjeng sekstenåringer, virket det som om de alltid hang rundt i gaten ved et av husene sine. Man skulle tro de hadde bedre ting å gjøre, kanskje til og med fester å gå på? Men her var de, alltid klare til å gjøre livet mitt til et helvete.
Jeg fortsetter nedover gaten, og føler meg litt bedre over at dette kanskje kunne bli en trygg dag. Snart kommer jeg til enden av veien, hvor stien for hundeluftere leder inn i skogen.
Selv om det var skummelt om natten, var det der jeg følte meg tryggest på dagtid - borte fra de tre.
Jeg går inn i skogkanten, ser et par naboer i det fjerne som lufter hundene sine mens jeg puster rolig.
I det minste, hvis noe skulle skje nå, ville de se det...
Jeg beundrer blomstene mens regnet får frem de livlige fargene, mens jeg fortsetter å gå.
Hvordan jeg skulle klare å slå ihjel to timer i dette kalde været, aner jeg ikke...
Jeg passerer noen av de kjente naboene våre og hilser på dem idet de snur for å gå tilbake nedover den steinete stien mot hjemmene sine igjen.
Det virket som om jeg var alene nå...
Jeg skulle ønske at jeg i slike stunder hadde min egen telefon, hvor jeg kunne slå ihjel tid ved å se på tilfeldige videoer eller spille dumme spill som de andre barna gjør på skolen.
"Vel, vel, du kan visst ikke få nok av oss, kan du, hore? Kunne ikke vente til i morgen med å se oss på skolen, hva?" Jeg hører Holdens velkjente hånlige tone, og kroppen min stivner.
"Følger du etter oss nå, eller?" Jason ler idet jeg snur meg og ser de tre nærme seg, komme frem fra bak trærne.
De må vite nå at det er her jeg prøver å gjemme meg fra dem...
Munnen min åpner og lukker seg mens hjertet hamrer av frykt for de tre guttene som står høyere enn meg.
De gikk nær nok til at jeg kunne kjenne lukten av sigaretter og aftershave.
"Vil du prøve å løpe unna i dag, eller skal du gjøre det lett for oss?" spør Tommy og dytter meg på skulderen, og jeg gisper av handlingen.
Skal jeg prøve å løpe?!
Hver gang jeg har prøvd å løpe, har de tatt meg igjen!
Jeg er ikke rask, så hva er poenget?!
Skal jeg bare bli her med dem og få det overstått?!
Men hva om de bestemmer seg for å drepe meg denne gangen? Hva om de går for langt?!
"Ser ut som du vil bli... ikke bekymre deg, vi skal ikke merke ansiktet ditt... vi holder deg pen til første skoledag!" Tommy (som ofte var lederen av de tre) trekker frem den velkjente springkniven fra lommen.
Ikke dette i dag... hva som helst annet enn dette...
"P-Please..." hvisker jeg nesten mens de ler og rister på hodet av min nytteløse bønn.
"Hold henne fast," instruerer Tommy, mens de andre to ler og gjør en rask bevegelse mot meg, drar meg av stien og inn i trærne mens øynene mine fylles med vann av den skremmende smerten jeg var i ferd med å tåle.
Vær så snill, Gud, la dem ikke drepe meg ennå...
Siste Kapitler
#130 Kapittel 130
Sist Oppdatert: 6/29/2026#129 Kapittel 129
Sist Oppdatert: 6/29/2026#128 Kapittel 128
Sist Oppdatert: 6/29/2026#127 Kapittel 127
Sist Oppdatert: 6/29/2026#126 Kapittel 126
Sist Oppdatert: 6/29/2026#125 Kapittel 125
Sist Oppdatert: 6/29/2026#124 Kapittel 124
Sist Oppdatert: 6/29/2026#123 Kapittel 123
Sist Oppdatert: 6/29/2026#122 Kapittel 122
Sist Oppdatert: 6/29/2026#121 Kapittel 121
Sist Oppdatert: 6/29/2026
Du Kan Lide Dette 😍
Tabu
Noen netter etter hendelsen på klubben hvor jeg møtte Sir, dro jeg med faren min til en velkomstfest for en av hans venner som kom tilbake til Oslo. Siden min mor og bror døde, er jeg alltid min fars pluss én, ikke at vi er veldig nære, men jeg må gjøre det som forventes av meg. Min far er en veldig rik og innflytelsesrik mann, noe jeg prøver mitt beste for ikke å være. Kveldens velkomstfest var en av de jeg virkelig ikke ville gå til. Jeg mener, han er en gammel venn av faren min, hva i all verden skal jeg gjøre der? Jeg sto med ryggen til gruppen da farens venn sluttet seg til oss. Da han snakket, var jeg sikker på at jeg kjente den stemmen. Så snart jeg snudde meg rundt og faren min introduserte oss, var alt som kom ut av munnen min: Sir?.........
Flokken: Regel Nummer 1 - Ingen Mates
"Slipp meg," klynker jeg, kroppen min skjelver av begjær. "Jeg vil ikke at du skal røre meg."
Jeg faller fremover på sengen og snur meg for å stirre på ham. De mørke tatoveringene på Domonics veltrente skuldre skjelver og utvider seg med hans tunge pust. Hans dype smil, med smilehull, er fullt av arroganse når han rekker bak seg for å låse døren.
Han biter seg i leppen og går mot meg, hånden hans går til sømmen på buksene og den voksende bulen der.
"Er du sikker på at du ikke vil at jeg skal røre deg?" hvisker han, mens han løsner knuten og stikker en hånd inn. "For jeg sverger til Gud, det er alt jeg har ønsket å gjøre. Hver eneste dag fra det øyeblikket du kom inn på baren vår og jeg kjente din perfekte duft fra andre siden av rommet."
Ny i verdenen av shiftere, er Draven en menneskelig jente på flukt. En vakker jente som ingen kunne beskytte. Domonic er den kalde Alfaen av Rødulvflokken. Et brorskap av tolv ulver som lever etter tolv regler. Regler som de sverget aldri kunne brytes.
Spesielt - Regel Nummer En - Ingen Mates
Når Draven møter Domonic, vet han at hun er hans mate, men Draven har ingen anelse om hva en mate er, bare at hun har forelsket seg i en shifter. En Alfa som vil knuse hjertet hennes for å få henne til å dra. Hun lover seg selv at hun aldri vil tilgi ham, og forsvinner.
Men hun vet ikke om barnet hun bærer eller at i det øyeblikket hun dro, bestemte Domonic at regler var til for å brytes - og nå, vil han noen gang finne henne igjen? Vil hun tilgi ham?
Den Alfa Kongens Menneskelige Mate
"Jeg har ventet i ni år på deg. Det er nesten et tiår siden jeg følte denne tomheten inni meg. En del av meg begynte å lure på om du ikke eksisterte eller om du allerede var død. Og så fant jeg deg, rett inne i mitt eget hjem."
Han brukte en av hendene sine til å stryke kinnet mitt, og kriblinger spredte seg overalt.
"Jeg har tilbrakt nok tid uten deg, og jeg vil ikke la noe annet holde oss fra hverandre. Ikke andre ulver, ikke min fulle far som knapt har holdt seg sammen de siste tjue årene, ikke familien din – og ikke engang du."
Clark Bellevue har tilbrakt hele livet sitt som det eneste mennesket i ulveflokken - bokstavelig talt. For atten år siden var Clark det tilfeldige resultatet av en kort affære mellom en av de mektigste Alfaene i verden og en menneskekvinne. Til tross for å bo med faren sin og sine varulv-halvsøsken, har Clark aldri følt at hun virkelig hørte hjemme i varulvenes verden. Men akkurat når Clark planlegger å forlate varulvenes verden for godt, blir livet hennes snudd på hodet av hennes make: den neste Alfa-kongen, Griffin Bardot. Griffin har ventet i årevis på sjansen til å møte sin make, og han har ingen planer om å la henne gå med det første. Det spiller ingen rolle hvor langt Clark prøver å løpe fra skjebnen sin eller sin make - Griffin har til hensikt å beholde henne, uansett hva han må gjøre eller hvem som står i veien.
En flokk for seg selv
Blodsbånd
Hans isblå øyne glitrer grusomt i det svinnende lyset fra peisen mens han blottlegger sine hoggtenner bare noen centimeter fra ansiktet mitt, leppene hans deler seg i et bredt smil.
"Det er tid for din straff, lille hore," knurrer han.
Når atten år gamle Arianna Eaves møter sin nye stefarens trettifem år gamle bror, blir hun umiddelbart tiltrukket av ham selv om han er nesten dobbelt så gammel som henne. Lite vet hun at Aleksandr ikke er en vanlig mann - og aldersforskjellen deres er mye verre enn hun noen gang kunne ha forestilt seg.
Om dagen er Aleksandr Vasiliev en notorisk arrogant, blendende vakker milliardær playboy. Om natten er han en syv hundre år gammel vampyr, en mester i både nytelse og smerte. Øyeblikket han får øye på sin brors sexy lille stedatter, vil han ha henne mer enn noe annet i verden, og han vil gjøre alt for å få henne.
Dykk inn i en verden styrt av nattens skapninger, hvor skitne forbudte lyster og erotiske fantasier slippes løs i en dampende, glødende het fortelling om begjær og lengsel som vil etterlate deg andpusten og tiggende om mer.
Advarsel: Denne boken inneholder erotisk innhold, smuss og veldig, veldig frekt språk. Dette er en erotisk roman og inneholder tung BDSM. Historien starter med en langsom oppbygging og blir deretter ekstremt het og skitten etter hvert som ting varmes opp ;) Nyt!
Den Hvite Ulven
Hun fulgte duften ned en gang til hun kom til en dør og innså at hun sto i kongens kvarter. Så hørte hun det. En lyd som fikk magen til å vrenge seg og brystet til å verke av smerte. Stønning kom fra den andre siden av døren.
Tårene begynte å falle. Hun tvang føttene til å bevege seg. Hun kunne ikke tenke, ikke puste, alt hun kunne gjøre var å løpe. Løpe så fort og så langt hun kunne.
Regnet øste ned. Tordenen rullet. Lynet slo i det fjerne, men hun brydde seg ikke. Nei, alt hun kunne tenke på var sin make. Hennes ene sanne make var for øyeblikket med en annen kvinne i sin seng.
Alexia var født til å være en hvit ulv. Hun er sterk og vakker og har sett frem til å møte sin make i atten år. Caspian var Alfa-kongen. Han ønsket sin luna, men han gjorde en stor feil. Han lå med en annen kvinne bare for sex. Han ville gjøre alt for å vinne tilbake sin lunas hjerte.
Men som konge må han ta på seg ansvaret for å patruljere grensen. Caspian falt uventet i fare, og det var den hvite ulven, Alexia, hans luna, som reddet ham. Caspian kunne ikke ta øynene fra henne. Vil Alexia tilgi Caspian og bli hans Luna-dronning?
Skjebnetråder
Som alle barn, ble jeg testet for magi da jeg bare var noen dager gammel. Siden min spesifikke blodlinje er ukjent og min magi er uidentifiserbar, ble jeg merket med et delikat virvlende mønster rundt min øvre høyre arm.
Jeg har magi, akkurat som testene viste, men den har aldri stemt overens med noen kjent magisk art.
Jeg kan ikke puste ild som en drage Shifter, eller forhekse folk som irriterer meg som hekser. Jeg kan ikke lage eliksirer som en alkymist eller forføre folk som en succubus. Nå mener jeg ikke å være utakknemlig for den kraften jeg har, den er interessant og alt, men den har bare ikke så mye kraft og for det meste er den ganske ubrukelig. Min spesielle magiske ferdighet er evnen til å se skjebnetråder.
Det meste av livet er irriterende nok for meg, og det som aldri falt meg inn er at min partner er en frekk, pompøs plage. Han er en Alfa og min venns tvillingbror.
"Hva driver du med? Dette er mitt hjem, du kan ikke bare slippe deg inn!" Jeg prøver å holde stemmen fast, men når han snur seg og fester blikket på meg med sine gyldne øyne, krymper jeg meg. Blikket han gir meg er overlegen, og jeg senker automatisk øynene til gulvet som jeg pleier. Så tvinger jeg meg selv til å se opp igjen. Han legger ikke merke til at jeg ser opp fordi han allerede har sett bort fra meg. Han er frekk, jeg nekter å vise at han skremmer meg, selv om han definitivt gjør det. Han ser seg rundt og etter å ha innsett at det eneste stedet å sitte er det lille bordet med sine to stoler, peker han på det.
"Sett deg," beordrer han. Jeg glor på ham. Hvem er han til å kommandere meg på denne måten? Hvordan kan noen så ufyselig muligens være min sjelevenn? Kanskje jeg fortsatt sover. Jeg klyper meg i armen og øynene mine fylles litt med tårer fra smerten.
Dragekongene og Profetien
Lucian hvisker bare i øret mitt "Velkommen hjem, lille make."
Så la jeg merke til at det sto fem veldig høye, like vakre engleaktige menn rundt i rommet. Alle kjekke på sin egen måte, bygget veldig likt som Lucian.
"Make," sier de alle i kor. Øynene mine kommer sikkert til å poppe ut av hodet mitt så sjokkert som jeg er. Jeg lurer på om jeg kan bli blind av all den raske blunkingen øynene mine gjør.
For andre gang i kveld finner jeg meg selv si 'Unnskyld meg?'
Vel, pokker ta meg!
Everly lever i en verden hvor overnaturlige skapninger lever side om side med mennesker. Selv hennes beste venn Stella er en varulv.
Everly trodde hun var trygg fra å delta på EverMate-ballet siden hun nettopp fylte 18 i går og invitasjonene kom for flere uker siden. Hennes skjebne ble beseglet da Orakelet la andre planer.
Hva vil skje når hun fanger oppmerksomheten til ikke én, men seks overnaturlige, og ikke bare noen overnaturlige, men kongene? Dragekongene, for å være nøyaktig.
Hva vil skje med verden når Den Store Profetien blir avslørt å være sentrert rundt denne enkle menneskejenta?
Vil Everly flykte fra sin skjebne eller omfavne den?
Vil hun være i stand til å ødelegge mørket som lurer i skyggene før det ødelegger hennes verden?
La oss finne det ut.
Falt for pappas venn
"Ri meg, Angel." Han kommanderer, pesende, mens han guider hoftene mine.
"Sett den inn i meg, vær så snill..." Jeg ber, biter ham i skulderen, prøver å kontrollere den behagelige følelsen som tar over kroppen min mer intenst enn noen orgasme jeg har følt alene. Han bare gnir pikken sin mot meg, og følelsen er bedre enn noe jeg har klart å gi meg selv.
"Hold kjeft." Sier han hest, graver fingrene enda hardere inn i hoftene mine, guider måten jeg rir på fanget hans raskt, glir min våte åpning og får klitoris til å gni mot hans ereksjon.
"Hah, Julian..." Navnet hans slipper ut med et høyt stønn, og han løfter hoftene mine med ekstrem letthet og drar meg ned igjen, lager en hul lyd som får meg til å bite leppene. Jeg kunne føle hvordan tuppen av pikken hans farlig møtte åpningen min...
Angelee bestemmer seg for å frigjøre seg selv og gjøre hva hun vil, inkludert å miste jomfrudommen etter å ha tatt kjæresten sin gjennom fire år i å sove med bestevenninnen hennes i leiligheten hans. Men hvem kunne være det beste valget, om ikke farens beste venn, en suksessfull mann og en overbevist ungkar?
Julian er vant til å ha flørter og one-night stands. Mer enn det, han har aldri vært forpliktet til noen, eller fått hjertet sitt vunnet. Og det ville gjort ham til den beste kandidaten... hvis han var villig til å akseptere Angelees forespørsel. Men hun er bestemt på å overbevise ham, selv om det betyr å forføre ham og rote fullstendig med hodet hans. ... "Angelee?" Han ser på meg forvirret, kanskje er uttrykket mitt forvirret. Men jeg bare åpner leppene, sier sakte, "Julian, jeg vil at du skal knulle meg."
Aldersgrense: 18+
Skjemt bort av milliardærer etter å ha blitt forrådt
Emily og hennes milliardærmann var i et kontraktsmessig ekteskap; hun hadde håpet å vinne hans kjærlighet gjennom innsats. Men da mannen hennes dukket opp med en gravid kvinne, mistet hun alt håp. Etter å ha blitt kastet ut, ble den hjemløse Emily tatt inn av en mystisk milliardær. Hvem var han? Hvordan kjente han Emily? Og viktigst av alt, Emily var gravid.
Alfaens barnepike.
Lori Wyatt, en sjenert og knust 22-åring med en mørk fortid, får tilbudet om en livstid når hun blir spurt om å være barnepike for en nyfødt som mistet moren sin under fødselen. Lori takker ja, ivrig etter å komme seg bort fra fortiden.
Gabriel Caine er Alfaen i den anerkjente Månetann-flokken og administrerende direktør i Caine Inc. En fuktig natt fører til fødselen av datteren hans, og han finner en barnepike etter morens død. Når han møter Lori, oppdager han at hun er hans utkårede og lover å beskytte henne mot sine fiender.
De to kan ikke stoppe den umiddelbare tiltrekningen mellom dem. Lori, som tror hun ikke er verdig kjærlighet, kan ikke forklare hvorfor den mektige milliardæren er etter henne, og Gabriel, som er fullstendig betatt av henne, er usikker på hvordan han skal være helt ærlig med Lori om at han er en varulv.
Skjebnen har ført dem sammen, og nå må de kjempe for kjærligheten sin, midt i konfliktene mellom flokkene og hemmelighetene som Loris fortid skjuler.
Vil kjærligheten deres overleve?
