En Baby For Udyret
R.A Higheels · Fullført · 81.1k Ord
Introduksjon
I de foregående årene har ingen avkom blitt produsert. Det er kjent at kun beistets make kan gi ham en valp.
Samfunnet velger alltid utstøtte jomfruer, av innviklet frykt for beistet.
Jeg er Ava Goodchild, en av de utvalgte jomfruene.
{BOK 1 i Dystopia-serien}
Kapittel 1
«Hele livet har jeg aldri blitt rørt av en mann. Jeg har forblitt ren og kyske» – Ava Goodchild
Prolog
«Spre beina, lille Ava. Åpne dem og la meg fortære deg.»
Jeg skalv ved lyden av ordene hans, med hendene hardt knuget rundt plagget mitt.
Stemmen hans hørtes ut som selve synden, og øynene hans hadde et lystent blikk, mørkt av begjær.
«V-Vær så snill, vi trenger ikke gjøre det på denne måten,» sa jeg.
«E-En inseminering ville f-fungere helt fint—»
Et sint knurr fylte hele rommet. Han kastet seg mot meg, ryddet alt i sin vei.
Øynene mine vandret til pelsen som spratt ut av skuldrene hans. Jeg svelget nervøst.
«Gjør det, eller mine vakter vil gjøre det for deg. Du ønsker ikke å teste et beist!!»
Han knurret kraftfullt, med en aura som utstrålte en farlig tilstedeværelse.
Det første jeg la øynene på da jeg våknet, var en gammel kiste. Brunaktig, med striper av rustet gull inngravert på kroppen.
Rommet virket som en liten celle. Med mange inngraveringer og malerier på veggene. Det ga et mystisk og gammelt inntrykk.
Jeg reiste meg opp og gned forsiktig på baksiden av pannen.
«Hvor er jeg?»
De ordene spurte jeg meg selv. I det svakt opplyste rommet hadde jeg vanskelig for å se tydelig.
Plutselig knirket en dør åpen.
Ved inngangen til døren lå en stor skygge.
Siden det var mørkt, hadde jeg virkelig vanskelig for å se hvem det var.
«Jeg ser at du er våken, lille Ava.»
Tunge skritt begynte å dunke mot meg.
Det var som om jeg var et bytte som ble jaktet på.
«H-Hvem er du? O-Og, h-hvor er jeg?»
Jeg stammet, stemmen min brøt ved hver setning.
Hender grep uventet rundt midjen min og trakk meg nærmere.
Lårene mine strammet seg, og jeg følte meg litt våt, akkurat mellom beina. Noe hardt presset mot meg, og ga meg en helt merkelig følelse som gjorde meg forvirret.
«Du ser ut til å ikke huske noe.» Hans grove og hese tone lød.
«I-ikke i d-detalj. En l-liten påminnelse kan h-hjelpe, vær så snill.»
Fortsatt i armene hans, fylte en engstelig følelse meg.
«Som min avler skal vi innvie hver del av dette slottet, lille en.»
Øynene mine ble store av sjokk.
«H-hva??»
Hodet mitt husket noen scener med en gang. Minnet begynte å håne fra dagen før...
Tilbakeblikk
«Mine damer og herrer, som dere alle vet, en gang hvert 200. år blir en jomfru utstøtt ofret til beistet.»
Talerens stemme drønnet gjennom vårt samfunn.
Han var en mann med et klovnete uttrykk. Kledd elegant i en av de fineste kappene landsbyen vår hadde å tilby.
Øynene mine søkte gjennom mengden, på jakt etter Moses. Jeg så opp til ham fordi han ikke behandlet meg som en raring som de fleste av landsbyboerne rundt.
Jeg lurte på hva som gikk gjennom hodet hans.
For å unnslippe utvelgelsen planla vi å rømme i dag. Jeg mener, det hadde blitt annonsert at det var neste dag.
Men det virket som om de spilte på vår intelligens. Det var i dag.
Og på en måte var vi fordømt.
«Lily, Tabitha, Rose…Trollkvinne…» Ulike navn på jenter som ble merket som rare ble ropt opp.
Jeg visste at dette fungerte på forskjellige måter.
I vår landsby ble jenter med eksentriske meninger merket som hekser.
Anomali.
De var som en pest. En utstøtt som skulle unngås.
Og jeg var en av dem.
«Ava Goodchild,»
Til slutt kunngjorde speakeren. Jeg så ut til å være den siste på listen. Det betydde ikke at jeg var annerledes enn de andre.
Jeg holdt i kantene på kjolen min og gikk mot utkanten av området hvor jentene ble bedt om å vente.
"NEI!! NEI!!! Ava kjære!!"
En stemme bønnfalt fra mengden. Jeg så håpløst tilbake, bare for å se kvinnen som oppdro meg, løpe mot meg.
"KOM TILBAKE, AVA!! Dette er ikke for deg!"
Hun ble straks holdt tilbake av vaktene, men hun kjempet fortsatt voldsomt.
Jeg gikk mot henne og holdt ansiktet hennes med begge hendene.
"Jeg kommer til å være ok, mamma."
Jeg sa til henne.
"ÅH KJÆRE. Dette er alt min feil. Jeg burde ha oppdratt deg bedre," hulket hun bittert.
Ansiktet hennes var rødt overalt, og hun gråt som om hun nettopp hadde mistet noen på en slagmark.
"Lov meg å ta vare på mamma," sa jeg til Moses, som hadde manøvrert seg for å roe henne ned.
"Hvis ting går galt, lov å alltid være med henne,"
Han ga meg et beroligende blikk, og sakte løsnet jeg hendene fra mammas ansikt. Øynene hennes, tårevåte, virket fortapte. Hun ble sakte tatt tilbake.
Raskt gikk jeg til trappene til scenen, klatret opp til der de andre jentene var.
"Vel, det var litt urovekkende drama," kommenterte speakeren.
Han knipset med fingrene.
"Ta frem lykkeboksen,"
Vi visste nøyaktig hva vi skulle gjøre, hver av oss plukket en lapp.
Og en etter en, gikk vi frem, og ga den til den utvalgte speakeren for å lese den opp.
"Du er trygg,"
Det var alt han sa til hver jente etter å ha sett på lappen deres.
Det ble gjort tur for tur, og det var mange hån fra mengden.
"Trygg…Trygg… Du er trygg,"
Tur for tur, gjorde han det kjent for jentene.
For å være trygg fra å bli valgt, måtte du ha et partall. Hvis du fikk et oddetall, ville du bli tatt for å representere udyrets oppdretter.
"Tatt,"
Et skrik ble sluppet ut, og en av jentene skalv av frykt. Et gisp fra mengden ble hørt da jenta prøvde å flykte fra å bli valgt.
Jeg kjente henne igjen fra biblioteket.
"Få tak i henne!!"
Et skudd ble avfyrt. Jeg så sjokkert på da jenta falt ned fra slaget.
Rødt blod strømmet ut av den livløse kroppen hennes. Umiddelbart falt hun død rett foran oss.
"Dette er en lærepenge for alle som prøver å unnslippe sin skjebne!"
Speakeren annonserte heftig.
"Fjern restene hennes," beordret han de voldsomme vaktene.
De gjorde som han sa, og han fortsatte.
"Trygg, trygg, trygg, tatt,"
Noen få runder igjen. Jeg gjespet av tretthet da jeg ga fra meg lappen. Det var forbudt å se inni utenom speakeren, det var derfor jeg ikke hadde tittet.
"Tatt,"
Et enkelt ord som jeg ikke kunne tro at jeg hørte.
"NEIIII!! Ikke min Ava? Ikke min lille vakre Ava! Hun er bare et barn! Hun er bare et lite barn!!"
Mamma ropte gjennom mengden.
Moses dro henne i sikkerhet, vel vitende om at hun kunne bli skutt når som helst.
"Vær trygg, kjære. Gjør som han sier, så blir du sluppet fri,"
Alle så håpløst på oss mens vi ble tatt bort.
Ingen jente hadde noen gang overlevd i udyrets hender.
På veien prøvde noen jenter å rømme, men det førte bare til at livene deres ble avsluttet.
Til slutt var vi bare to igjen.
Mysterisk nok ble vi bundet til et tre, midt i en skog med store og høye trær. Etterlatt til farene som kunne komme fra hvor som helst.
Og mest av alt, til å bli fortært av udyret.
Siste Kapitler
#60 Kapittel 60 Epilog
Sist Oppdatert: 7/28/2025#59 Kapittel 59 Melding fra udyret
Sist Oppdatert: 7/28/2025#58 Kapittel 58 Frykten for et rike
Sist Oppdatert: 7/28/2025#57 Kapittel 57 Mørk fortid tilgitt
Sist Oppdatert: 7/28/2025#56 Kapittel 56 Hevn er et kraftig verktøy
Sist Oppdatert: 7/28/2025#55 Kapittel 55 Nymfeisk kvinne
Sist Oppdatert: 7/28/2025#54 Kapittel 54 Sammenstøt
Sist Oppdatert: 7/28/2025#53 Kapittel 53 Skjebnen
Sist Oppdatert: 7/28/2025#52 Kapittel 52 Rikets ulykke
Sist Oppdatert: 7/28/2025#51 Kapittel 51 Lady Ada
Sist Oppdatert: 7/28/2025
Du Kan Lide Dette 😍
Tabu
Noen netter etter hendelsen på klubben hvor jeg møtte Sir, dro jeg med faren min til en velkomstfest for en av hans venner som kom tilbake til Oslo. Siden min mor og bror døde, er jeg alltid min fars pluss én, ikke at vi er veldig nære, men jeg må gjøre det som forventes av meg. Min far er en veldig rik og innflytelsesrik mann, noe jeg prøver mitt beste for ikke å være. Kveldens velkomstfest var en av de jeg virkelig ikke ville gå til. Jeg mener, han er en gammel venn av faren min, hva i all verden skal jeg gjøre der? Jeg sto med ryggen til gruppen da farens venn sluttet seg til oss. Da han snakket, var jeg sikker på at jeg kjente den stemmen. Så snart jeg snudde meg rundt og faren min introduserte oss, var alt som kom ut av munnen min: Sir?.........
Skjebnetråder
Som alle barn, ble jeg testet for magi da jeg bare var noen dager gammel. Siden min spesifikke blodlinje er ukjent og min magi er uidentifiserbar, ble jeg merket med et delikat virvlende mønster rundt min øvre høyre arm.
Jeg har magi, akkurat som testene viste, men den har aldri stemt overens med noen kjent magisk art.
Jeg kan ikke puste ild som en drage Shifter, eller forhekse folk som irriterer meg som hekser. Jeg kan ikke lage eliksirer som en alkymist eller forføre folk som en succubus. Nå mener jeg ikke å være utakknemlig for den kraften jeg har, den er interessant og alt, men den har bare ikke så mye kraft og for det meste er den ganske ubrukelig. Min spesielle magiske ferdighet er evnen til å se skjebnetråder.
Det meste av livet er irriterende nok for meg, og det som aldri falt meg inn er at min partner er en frekk, pompøs plage. Han er en Alfa og min venns tvillingbror.
"Hva driver du med? Dette er mitt hjem, du kan ikke bare slippe deg inn!" Jeg prøver å holde stemmen fast, men når han snur seg og fester blikket på meg med sine gyldne øyne, krymper jeg meg. Blikket han gir meg er overlegen, og jeg senker automatisk øynene til gulvet som jeg pleier. Så tvinger jeg meg selv til å se opp igjen. Han legger ikke merke til at jeg ser opp fordi han allerede har sett bort fra meg. Han er frekk, jeg nekter å vise at han skremmer meg, selv om han definitivt gjør det. Han ser seg rundt og etter å ha innsett at det eneste stedet å sitte er det lille bordet med sine to stoler, peker han på det.
"Sett deg," beordrer han. Jeg glor på ham. Hvem er han til å kommandere meg på denne måten? Hvordan kan noen så ufyselig muligens være min sjelevenn? Kanskje jeg fortsatt sover. Jeg klyper meg i armen og øynene mine fylles litt med tårer fra smerten.
Flokken: Regel Nummer 1 - Ingen Mates
"Slipp meg," klynker jeg, kroppen min skjelver av begjær. "Jeg vil ikke at du skal røre meg."
Jeg faller fremover på sengen og snur meg for å stirre på ham. De mørke tatoveringene på Domonics veltrente skuldre skjelver og utvider seg med hans tunge pust. Hans dype smil, med smilehull, er fullt av arroganse når han rekker bak seg for å låse døren.
Han biter seg i leppen og går mot meg, hånden hans går til sømmen på buksene og den voksende bulen der.
"Er du sikker på at du ikke vil at jeg skal røre deg?" hvisker han, mens han løsner knuten og stikker en hånd inn. "For jeg sverger til Gud, det er alt jeg har ønsket å gjøre. Hver eneste dag fra det øyeblikket du kom inn på baren vår og jeg kjente din perfekte duft fra andre siden av rommet."
Ny i verdenen av shiftere, er Draven en menneskelig jente på flukt. En vakker jente som ingen kunne beskytte. Domonic er den kalde Alfaen av Rødulvflokken. Et brorskap av tolv ulver som lever etter tolv regler. Regler som de sverget aldri kunne brytes.
Spesielt - Regel Nummer En - Ingen Mates
Når Draven møter Domonic, vet han at hun er hans mate, men Draven har ingen anelse om hva en mate er, bare at hun har forelsket seg i en shifter. En Alfa som vil knuse hjertet hennes for å få henne til å dra. Hun lover seg selv at hun aldri vil tilgi ham, og forsvinner.
Men hun vet ikke om barnet hun bærer eller at i det øyeblikket hun dro, bestemte Domonic at regler var til for å brytes - og nå, vil han noen gang finne henne igjen? Vil hun tilgi ham?
Luna på flukt - Jeg stjal Alphas sønner
Neste morgen, når klarheten vender tilbake, avviser Elena Alfa Axton. Rasende over hennes avvisning, lekker han en skandaløs video for å ødelegge henne. Når videoen blir offentlig, støter faren henne ut av flokken. Alfa Axton tror det vil tvinge henne tilbake til ham fordi hun ikke har noe annet sted å gå.
Lite vet han at Elena er sta og nekter å bøye seg for noen Alfa, spesielt ikke mannen hun avviste. Han vil ha sin Luna og vil ikke stoppe for noe for å få henne. Avskyet over at hennes egen partner kunne forråde henne, rømmer hun. Det er bare ett problem: Elena er gravid, og hun har nettopp stjålet Alfaens sønner.
Tropes & Triggers: Hevn, graviditet, mørk romantikk, tvang, kidnapping, stalker, voldtekt (ikke av hovedpersonen), psyko Alfa, fangenskap, sterk kvinnelig hovedperson, possessiv, grusom, dominerende, Alfa-drittsekk, dampende. Fra filler til rikdom, fiender til elskere. BXG, graviditet, Rømt Luna, mørk, Rogue Luna, besatt, grusom, vridd. Uavhengig kvinne, Alfa-kvinne.
Arr
Amelie ønsket bare å leve et enkelt liv utenfor rampelyset fra sin Alfa-blodlinje. Hun følte at hun hadde det da hun fant sin første make. Etter år sammen, viste det seg at maken hennes ikke var den mannen han utga seg for å være. Amelie ble tvunget til å utføre Avvisningsritualet for å sette seg selv fri. Friheten hennes kom med en pris, en stygg svart arr.
"Ingenting! Det er ingenting! Bring henne tilbake!" Jeg skrek med hele mitt vesen. Jeg visste det før han sa noe. Jeg følte henne i hjertet mitt si farvel og slippe taket. I det øyeblikket strålte en ufattelig smerte til kjernen min.
Alfa Gideon Alios mister sin make på det som skulle være den lykkeligste dagen i hans liv, fødselen av tvillingene hans. Gideon har ikke tid til å sørge, etterlatt uten make, alene, og en nybakt alenefar til to spedbarnsdøtre. Gideon lar aldri sin sorg vises, da det ville være å vise svakhet, og han er Alfaen av Durit-vakten, hæren og etterforskningsarmen til Rådet; han har ikke tid til svakhet.
Amelie Ashwood og Gideon Alios er to knuste varulver som skjebnen har tvunnet sammen. Dette er deres andre sjanse til kjærlighet, eller er det deres første? Når disse to skjebnebestemte makene kommer sammen, kommer onde planer til live rundt dem. Hvordan vil de forenes for å holde det de anser som mest dyrebart trygt?
Trone av Ulver
Hans avvisning traff meg umiddelbart.
Jeg kunne ikke puste, klarte ikke å få pusten tilbake mens brystet mitt hevet og senket seg, magen vrengte seg, og jeg klarte ikke å holde meg sammen mens jeg så bilen hans suse ned oppkjørselen og bort fra meg.
Jeg kunne ikke engang trøste ulven min, hun trakk seg umiddelbart tilbake til baksiden av sinnet mitt, og hindret meg i å snakke med henne.
Jeg kjente leppene mine skjelve, ansiktet mitt krølle seg sammen mens jeg forsøkte å holde meg sammen, men mislyktes miserabelt.
Uker hadde gått siden jeg sist så Torey, og hjertet mitt syntes å brytes litt mer for hver dag som gikk.
Men nylig oppdaget jeg at jeg var gravid.
Graviditeter hos varulver var mye kortere enn hos mennesker. Siden Torey var en Alfa, ble tiden redusert til fire måneder, mens en Beta ville være fem, Tredje i Kommando ville være seks, og en vanlig ulv ville være mellom syv og åtte.
Som foreslått, gikk jeg til sengs, hodet fullt av spørsmål og undringer. Morgendagen kom til å bli intens, det var mange beslutninger som måtte tas.
Kun for aldersgruppen 18 år og eldre.---To tenåringer, en fest og den uforglemmelige partneren.
En flokk for seg selv
Lykan Kongen og Hans Mystiske Luna
Duften av sandeltre og lavendel invaderer sansene mine, og lukten blir sterkere.
Jeg reiser meg og lukker øynene, så kjenner jeg kroppen sakte begynne å følge duften.
Jeg åpner øynene og møter et par nydelige grå øyne som stirrer tilbake inn i mine grønne/hasselbrune.
Samtidig kommer ordet "Kjære" ut av våre munner,
og han tar tak i meg og kysser meg til vi må stoppe for å få luft.
Jeg har allerede funnet min kjære. Jeg kan ikke tro det.
Vent. Hvordan er dette mulig når jeg ikke har min ulv ennå?
Du kan ikke finne din kjære før du har din ulv.
Dette gir ingen mening.
Mitt navn er Freya Karlotta Cabrera, datter av Alfa i Dansende Måneskinn-flokken. Jeg er klar for å bli myndig, få min ulv og finne min kjære. Mine foreldre og bror presser meg stadig til å være sammen med vår flokk sin Beta. Men jeg vet at han ikke er min kjære. En natt sovner jeg og møter min skjebnebestemte kjære i drømmen, hans navn er Alexander. Jeg vet ikke hvilken flokk han tilhører, kanskje er dette bare en drøm og når jeg våkner, vil alt forsvinne.
Men når jeg våkner om morgenen, vet jeg på en eller annen måte at drømmen er sann, jeg finner min kjære før jeg får min ulv.
Jeg er Alexander, Alfa Lykan Kongen, og min kjære Freya kaller meg Alex. Etter et århundres leting, møter jeg endelig min kjære, men jeg må vente til hun fyller 18 år eller får sin ulv (hvilken som kommer først) før jeg kan presentere meg for henne personlig. Alt dette er på grunn av noe min 10x tippoldefar gjorde som fornærmet Månegudinnen.
Jeg vet Freya er veldig spesiell, kanskje hun er en av våre. Alt vil bli kjent på natten av hennes forvandling.
Vil Freya klare alt?
Med hennes bursdag nærmer seg også farene som lurer?
Milliardærens Ultimate Bedrag
Alfaens barnepike.
Lori Wyatt, en sjenert og knust 22-åring med en mørk fortid, får tilbudet om en livstid når hun blir spurt om å være barnepike for en nyfødt som mistet moren sin under fødselen. Lori takker ja, ivrig etter å komme seg bort fra fortiden.
Gabriel Caine er Alfaen i den anerkjente Månetann-flokken og administrerende direktør i Caine Inc. En fuktig natt fører til fødselen av datteren hans, og han finner en barnepike etter morens død. Når han møter Lori, oppdager han at hun er hans utkårede og lover å beskytte henne mot sine fiender.
De to kan ikke stoppe den umiddelbare tiltrekningen mellom dem. Lori, som tror hun ikke er verdig kjærlighet, kan ikke forklare hvorfor den mektige milliardæren er etter henne, og Gabriel, som er fullstendig betatt av henne, er usikker på hvordan han skal være helt ærlig med Lori om at han er en varulv.
Skjebnen har ført dem sammen, og nå må de kjempe for kjærligheten sin, midt i konfliktene mellom flokkene og hemmelighetene som Loris fortid skjuler.
Vil kjærligheten deres overleve?
Fellen Ekskone
Til tross for deres to år lange ekteskap og samvær, betydde ikke forholdet deres like mye for Martin som Debbies tilbakekomst.
For å behandle Debbies sykdom, ignorerte Martin hjerteløst Patricias graviditet og bandt henne grusomt til operasjonsbordet. Martin var hjerteløs, og han etterlot Patricia følelsesløs, noe som fikk henne til å forlate ham og dra til et fremmed land.
Martin ville imidlertid aldri gi opp Patricia, selv om han hatet henne. Han kunne ikke nekte for at han hadde en uforklarlig fascinasjon for henne. Kunne det være at Martin, uten å vite det, har blitt hjelpeløst forelsket i Patricia?
Når hun kom tilbake fra utlandet, hvem er den lille gutten ved Patricias side? Hvorfor ligner han så mye på Martin, djevelen selv?
Brudd til Lykke
På forlovelsesfesten min brøt det ut en brann. Min forlovede stormet heroisk inn i flammene. Men han kom ikke for å redde meg—han reddet en annen kvinne.
I det øyeblikket falt verden min i grus.
