En Baby For Udyret
R.A Higheels · Fullført · 81.1k Ord
Introduksjon
I de foregående årene har ingen avkom blitt produsert. Det er kjent at kun beistets make kan gi ham en valp.
Samfunnet velger alltid utstøtte jomfruer, av innviklet frykt for beistet.
Jeg er Ava Goodchild, en av de utvalgte jomfruene.
{BOK 1 i Dystopia-serien}
Kapittel 1
«Hele livet har jeg aldri blitt rørt av en mann. Jeg har forblitt ren og kyske» – Ava Goodchild
Prolog
«Spre beina, lille Ava. Åpne dem og la meg fortære deg.»
Jeg skalv ved lyden av ordene hans, med hendene hardt knuget rundt plagget mitt.
Stemmen hans hørtes ut som selve synden, og øynene hans hadde et lystent blikk, mørkt av begjær.
«V-Vær så snill, vi trenger ikke gjøre det på denne måten,» sa jeg.
«E-En inseminering ville f-fungere helt fint—»
Et sint knurr fylte hele rommet. Han kastet seg mot meg, ryddet alt i sin vei.
Øynene mine vandret til pelsen som spratt ut av skuldrene hans. Jeg svelget nervøst.
«Gjør det, eller mine vakter vil gjøre det for deg. Du ønsker ikke å teste et beist!!»
Han knurret kraftfullt, med en aura som utstrålte en farlig tilstedeværelse.
Det første jeg la øynene på da jeg våknet, var en gammel kiste. Brunaktig, med striper av rustet gull inngravert på kroppen.
Rommet virket som en liten celle. Med mange inngraveringer og malerier på veggene. Det ga et mystisk og gammelt inntrykk.
Jeg reiste meg opp og gned forsiktig på baksiden av pannen.
«Hvor er jeg?»
De ordene spurte jeg meg selv. I det svakt opplyste rommet hadde jeg vanskelig for å se tydelig.
Plutselig knirket en dør åpen.
Ved inngangen til døren lå en stor skygge.
Siden det var mørkt, hadde jeg virkelig vanskelig for å se hvem det var.
«Jeg ser at du er våken, lille Ava.»
Tunge skritt begynte å dunke mot meg.
Det var som om jeg var et bytte som ble jaktet på.
«H-Hvem er du? O-Og, h-hvor er jeg?»
Jeg stammet, stemmen min brøt ved hver setning.
Hender grep uventet rundt midjen min og trakk meg nærmere.
Lårene mine strammet seg, og jeg følte meg litt våt, akkurat mellom beina. Noe hardt presset mot meg, og ga meg en helt merkelig følelse som gjorde meg forvirret.
«Du ser ut til å ikke huske noe.» Hans grove og hese tone lød.
«I-ikke i d-detalj. En l-liten påminnelse kan h-hjelpe, vær så snill.»
Fortsatt i armene hans, fylte en engstelig følelse meg.
«Som min avler skal vi innvie hver del av dette slottet, lille en.»
Øynene mine ble store av sjokk.
«H-hva??»
Hodet mitt husket noen scener med en gang. Minnet begynte å håne fra dagen før...
Tilbakeblikk
«Mine damer og herrer, som dere alle vet, en gang hvert 200. år blir en jomfru utstøtt ofret til beistet.»
Talerens stemme drønnet gjennom vårt samfunn.
Han var en mann med et klovnete uttrykk. Kledd elegant i en av de fineste kappene landsbyen vår hadde å tilby.
Øynene mine søkte gjennom mengden, på jakt etter Moses. Jeg så opp til ham fordi han ikke behandlet meg som en raring som de fleste av landsbyboerne rundt.
Jeg lurte på hva som gikk gjennom hodet hans.
For å unnslippe utvelgelsen planla vi å rømme i dag. Jeg mener, det hadde blitt annonsert at det var neste dag.
Men det virket som om de spilte på vår intelligens. Det var i dag.
Og på en måte var vi fordømt.
«Lily, Tabitha, Rose…Trollkvinne…» Ulike navn på jenter som ble merket som rare ble ropt opp.
Jeg visste at dette fungerte på forskjellige måter.
I vår landsby ble jenter med eksentriske meninger merket som hekser.
Anomali.
De var som en pest. En utstøtt som skulle unngås.
Og jeg var en av dem.
«Ava Goodchild,»
Til slutt kunngjorde speakeren. Jeg så ut til å være den siste på listen. Det betydde ikke at jeg var annerledes enn de andre.
Jeg holdt i kantene på kjolen min og gikk mot utkanten av området hvor jentene ble bedt om å vente.
"NEI!! NEI!!! Ava kjære!!"
En stemme bønnfalt fra mengden. Jeg så håpløst tilbake, bare for å se kvinnen som oppdro meg, løpe mot meg.
"KOM TILBAKE, AVA!! Dette er ikke for deg!"
Hun ble straks holdt tilbake av vaktene, men hun kjempet fortsatt voldsomt.
Jeg gikk mot henne og holdt ansiktet hennes med begge hendene.
"Jeg kommer til å være ok, mamma."
Jeg sa til henne.
"ÅH KJÆRE. Dette er alt min feil. Jeg burde ha oppdratt deg bedre," hulket hun bittert.
Ansiktet hennes var rødt overalt, og hun gråt som om hun nettopp hadde mistet noen på en slagmark.
"Lov meg å ta vare på mamma," sa jeg til Moses, som hadde manøvrert seg for å roe henne ned.
"Hvis ting går galt, lov å alltid være med henne,"
Han ga meg et beroligende blikk, og sakte løsnet jeg hendene fra mammas ansikt. Øynene hennes, tårevåte, virket fortapte. Hun ble sakte tatt tilbake.
Raskt gikk jeg til trappene til scenen, klatret opp til der de andre jentene var.
"Vel, det var litt urovekkende drama," kommenterte speakeren.
Han knipset med fingrene.
"Ta frem lykkeboksen,"
Vi visste nøyaktig hva vi skulle gjøre, hver av oss plukket en lapp.
Og en etter en, gikk vi frem, og ga den til den utvalgte speakeren for å lese den opp.
"Du er trygg,"
Det var alt han sa til hver jente etter å ha sett på lappen deres.
Det ble gjort tur for tur, og det var mange hån fra mengden.
"Trygg…Trygg… Du er trygg,"
Tur for tur, gjorde han det kjent for jentene.
For å være trygg fra å bli valgt, måtte du ha et partall. Hvis du fikk et oddetall, ville du bli tatt for å representere udyrets oppdretter.
"Tatt,"
Et skrik ble sluppet ut, og en av jentene skalv av frykt. Et gisp fra mengden ble hørt da jenta prøvde å flykte fra å bli valgt.
Jeg kjente henne igjen fra biblioteket.
"Få tak i henne!!"
Et skudd ble avfyrt. Jeg så sjokkert på da jenta falt ned fra slaget.
Rødt blod strømmet ut av den livløse kroppen hennes. Umiddelbart falt hun død rett foran oss.
"Dette er en lærepenge for alle som prøver å unnslippe sin skjebne!"
Speakeren annonserte heftig.
"Fjern restene hennes," beordret han de voldsomme vaktene.
De gjorde som han sa, og han fortsatte.
"Trygg, trygg, trygg, tatt,"
Noen få runder igjen. Jeg gjespet av tretthet da jeg ga fra meg lappen. Det var forbudt å se inni utenom speakeren, det var derfor jeg ikke hadde tittet.
"Tatt,"
Et enkelt ord som jeg ikke kunne tro at jeg hørte.
"NEIIII!! Ikke min Ava? Ikke min lille vakre Ava! Hun er bare et barn! Hun er bare et lite barn!!"
Mamma ropte gjennom mengden.
Moses dro henne i sikkerhet, vel vitende om at hun kunne bli skutt når som helst.
"Vær trygg, kjære. Gjør som han sier, så blir du sluppet fri,"
Alle så håpløst på oss mens vi ble tatt bort.
Ingen jente hadde noen gang overlevd i udyrets hender.
På veien prøvde noen jenter å rømme, men det førte bare til at livene deres ble avsluttet.
Til slutt var vi bare to igjen.
Mysterisk nok ble vi bundet til et tre, midt i en skog med store og høye trær. Etterlatt til farene som kunne komme fra hvor som helst.
Og mest av alt, til å bli fortært av udyret.
Siste Kapitler
#60 Kapittel 60 Epilog
Sist Oppdatert: 7/28/2025#59 Kapittel 59 Melding fra udyret
Sist Oppdatert: 7/28/2025#58 Kapittel 58 Frykten for et rike
Sist Oppdatert: 7/28/2025#57 Kapittel 57 Mørk fortid tilgitt
Sist Oppdatert: 7/28/2025#56 Kapittel 56 Hevn er et kraftig verktøy
Sist Oppdatert: 7/28/2025#55 Kapittel 55 Nymfeisk kvinne
Sist Oppdatert: 7/28/2025#54 Kapittel 54 Sammenstøt
Sist Oppdatert: 7/28/2025#53 Kapittel 53 Skjebnen
Sist Oppdatert: 7/28/2025#52 Kapittel 52 Rikets ulykke
Sist Oppdatert: 7/28/2025#51 Kapittel 51 Lady Ada
Sist Oppdatert: 7/28/2025
Du Kan Lide Dette 😍
Min Ville Valentine
Dette er en mørk mafia-romanse. Leseren advares.
"Vel, om det ikke er lille Ophelia Blake." Stemmen hans var mørk som gift som falt fra hans perfekte munn. Han hadde tatoveringer som tittet frem fra sin hvite skjorte med knapper. Han så ut som synd, og det djevelske smilet kunne få engler til å falle bare for å få en smak av det. Men jeg var ingen engel, så begynte min dans med djevelen.
Dragekongene og Profetien
Lucian hvisker bare i øret mitt "Velkommen hjem, lille make."
Så la jeg merke til at det sto fem veldig høye, like vakre engleaktige menn rundt i rommet. Alle kjekke på sin egen måte, bygget veldig likt som Lucian.
"Make," sier de alle i kor. Øynene mine kommer sikkert til å poppe ut av hodet mitt så sjokkert som jeg er. Jeg lurer på om jeg kan bli blind av all den raske blunkingen øynene mine gjør.
For andre gang i kveld finner jeg meg selv si 'Unnskyld meg?'
Vel, pokker ta meg!
Everly lever i en verden hvor overnaturlige skapninger lever side om side med mennesker. Selv hennes beste venn Stella er en varulv.
Everly trodde hun var trygg fra å delta på EverMate-ballet siden hun nettopp fylte 18 i går og invitasjonene kom for flere uker siden. Hennes skjebne ble beseglet da Orakelet la andre planer.
Hva vil skje når hun fanger oppmerksomheten til ikke én, men seks overnaturlige, og ikke bare noen overnaturlige, men kongene? Dragekongene, for å være nøyaktig.
Hva vil skje med verden når Den Store Profetien blir avslørt å være sentrert rundt denne enkle menneskejenta?
Vil Everly flykte fra sin skjebne eller omfavne den?
Vil hun være i stand til å ødelegge mørket som lurer i skyggene før det ødelegger hennes verden?
La oss finne det ut.
Mafiaens Megler
Mitt navn er Emilia Rossi, faren min var megler for en rik og beryktet mafiafamilie. Han døde for noen år siden, og jeg bestemte meg for å ta over virksomheten hans. Den eneste forskjellen var at jeg ikke skulle jobbe for bare én familie; jeg vil jobbe for så mange kriminelle familier som mulig. Du lurer kanskje på hva en megler gjør, vel, vi kobler kundene våre med de rette folkene. Hvis de er på utkikk etter våpen, narkotika, diamanter, du nevner det, vi kan skaffe det. Jeg møtte en gruppe menn, de kommer fra forskjellige mafiafamilier, men bestemte seg for å jobbe sammen. Nå kaller de seg D.A.G.G. Det skapte mange problemer med fedrene deres. Navnet står for Dante, Antonio, George og Gio, ja, det er navnene deres, og de er alle utrolig hete, men jeg har en regel. Ingen blanding av forretninger og fornøyelser. Det eneste problemet er at disse gutta ikke har fått memoen min om å ikke blande forretninger med fornøyelser, for herregud kan de gi fornøyelse...
Arr
Amelie ønsket bare å leve et enkelt liv utenfor rampelyset fra sin Alfa-blodlinje. Hun følte at hun hadde det da hun fant sin første make. Etter år sammen, viste det seg at maken hennes ikke var den mannen han utga seg for å være. Amelie ble tvunget til å utføre Avvisningsritualet for å sette seg selv fri. Friheten hennes kom med en pris, en stygg svart arr.
"Ingenting! Det er ingenting! Bring henne tilbake!" Jeg skrek med hele mitt vesen. Jeg visste det før han sa noe. Jeg følte henne i hjertet mitt si farvel og slippe taket. I det øyeblikket strålte en ufattelig smerte til kjernen min.
Alfa Gideon Alios mister sin make på det som skulle være den lykkeligste dagen i hans liv, fødselen av tvillingene hans. Gideon har ikke tid til å sørge, etterlatt uten make, alene, og en nybakt alenefar til to spedbarnsdøtre. Gideon lar aldri sin sorg vises, da det ville være å vise svakhet, og han er Alfaen av Durit-vakten, hæren og etterforskningsarmen til Rådet; han har ikke tid til svakhet.
Amelie Ashwood og Gideon Alios er to knuste varulver som skjebnen har tvunnet sammen. Dette er deres andre sjanse til kjærlighet, eller er det deres første? Når disse to skjebnebestemte makene kommer sammen, kommer onde planer til live rundt dem. Hvordan vil de forenes for å holde det de anser som mest dyrebart trygt?
Luna på flukt - Jeg stjal Alphas sønner
Neste morgen, når klarheten vender tilbake, avviser Elena Alfa Axton. Rasende over hennes avvisning, lekker han en skandaløs video for å ødelegge henne. Når videoen blir offentlig, støter faren henne ut av flokken. Alfa Axton tror det vil tvinge henne tilbake til ham fordi hun ikke har noe annet sted å gå.
Lite vet han at Elena er sta og nekter å bøye seg for noen Alfa, spesielt ikke mannen hun avviste. Han vil ha sin Luna og vil ikke stoppe for noe for å få henne. Avskyet over at hennes egen partner kunne forråde henne, rømmer hun. Det er bare ett problem: Elena er gravid, og hun har nettopp stjålet Alfaens sønner.
Tropes & Triggers: Hevn, graviditet, mørk romantikk, tvang, kidnapping, stalker, voldtekt (ikke av hovedpersonen), psyko Alfa, fangenskap, sterk kvinnelig hovedperson, possessiv, grusom, dominerende, Alfa-drittsekk, dampende. Fra filler til rikdom, fiender til elskere. BXG, graviditet, Rømt Luna, mørk, Rogue Luna, besatt, grusom, vridd. Uavhengig kvinne, Alfa-kvinne.
Tabu
Noen netter etter hendelsen på klubben hvor jeg møtte Sir, dro jeg med faren min til en velkomstfest for en av hans venner som kom tilbake til Oslo. Siden min mor og bror døde, er jeg alltid min fars pluss én, ikke at vi er veldig nære, men jeg må gjøre det som forventes av meg. Min far er en veldig rik og innflytelsesrik mann, noe jeg prøver mitt beste for ikke å være. Kveldens velkomstfest var en av de jeg virkelig ikke ville gå til. Jeg mener, han er en gammel venn av faren min, hva i all verden skal jeg gjøre der? Jeg sto med ryggen til gruppen da farens venn sluttet seg til oss. Da han snakket, var jeg sikker på at jeg kjente den stemmen. Så snart jeg snudde meg rundt og faren min introduserte oss, var alt som kom ut av munnen min: Sir?.........
Skjebnetråder
Som alle barn, ble jeg testet for magi da jeg bare var noen dager gammel. Siden min spesifikke blodlinje er ukjent og min magi er uidentifiserbar, ble jeg merket med et delikat virvlende mønster rundt min øvre høyre arm.
Jeg har magi, akkurat som testene viste, men den har aldri stemt overens med noen kjent magisk art.
Jeg kan ikke puste ild som en drage Shifter, eller forhekse folk som irriterer meg som hekser. Jeg kan ikke lage eliksirer som en alkymist eller forføre folk som en succubus. Nå mener jeg ikke å være utakknemlig for den kraften jeg har, den er interessant og alt, men den har bare ikke så mye kraft og for det meste er den ganske ubrukelig. Min spesielle magiske ferdighet er evnen til å se skjebnetråder.
Det meste av livet er irriterende nok for meg, og det som aldri falt meg inn er at min partner er en frekk, pompøs plage. Han er en Alfa og min venns tvillingbror.
"Hva driver du med? Dette er mitt hjem, du kan ikke bare slippe deg inn!" Jeg prøver å holde stemmen fast, men når han snur seg og fester blikket på meg med sine gyldne øyne, krymper jeg meg. Blikket han gir meg er overlegen, og jeg senker automatisk øynene til gulvet som jeg pleier. Så tvinger jeg meg selv til å se opp igjen. Han legger ikke merke til at jeg ser opp fordi han allerede har sett bort fra meg. Han er frekk, jeg nekter å vise at han skremmer meg, selv om han definitivt gjør det. Han ser seg rundt og etter å ha innsett at det eneste stedet å sitte er det lille bordet med sine to stoler, peker han på det.
"Sett deg," beordrer han. Jeg glor på ham. Hvem er han til å kommandere meg på denne måten? Hvordan kan noen så ufyselig muligens være min sjelevenn? Kanskje jeg fortsatt sover. Jeg klyper meg i armen og øynene mine fylles litt med tårer fra smerten.
Knust Jente
"Unnskyld, kjære. Var det for mye?" Jeg kunne se bekymringen i øynene hans mens jeg tok et dypt pust.
"Jeg ville bare ikke at du skulle se alle arrene mine," hvisket jeg, og følte meg skamfull over den merkede kroppen min.
Emmy Nichols er vant til å overleve. Hun overlevde sin voldelige far i mange år, helt til han slo henne så hardt at hun endte opp på sykehuset, og faren hennes ble endelig arrestert. Nå er Emmy kastet inn i et liv hun aldri hadde forventet. Nå har hun en mor som ikke vil ha henne, en stefar med politiske motiver og bånd til den irske mafiaen, fire eldre stebrødre, og deres beste venn som sverger å elske og beskytte henne. Så, en natt, raser alt sammen, og Emmy føler at hennes eneste mulighet er å rømme.
Når stebrødrene hennes og deres beste venn endelig finner henne, vil de klare å samle bitene og overbevise Emmy om at de vil holde henne trygg og at deres kjærlighet vil holde dem sammen?
Flokken: Regel Nummer 1 - Ingen Mates
"Slipp meg," klynker jeg, kroppen min skjelver av begjær. "Jeg vil ikke at du skal røre meg."
Jeg faller fremover på sengen og snur meg for å stirre på ham. De mørke tatoveringene på Domonics veltrente skuldre skjelver og utvider seg med hans tunge pust. Hans dype smil, med smilehull, er fullt av arroganse når han rekker bak seg for å låse døren.
Han biter seg i leppen og går mot meg, hånden hans går til sømmen på buksene og den voksende bulen der.
"Er du sikker på at du ikke vil at jeg skal røre deg?" hvisker han, mens han løsner knuten og stikker en hånd inn. "For jeg sverger til Gud, det er alt jeg har ønsket å gjøre. Hver eneste dag fra det øyeblikket du kom inn på baren vår og jeg kjente din perfekte duft fra andre siden av rommet."
Ny i verdenen av shiftere, er Draven en menneskelig jente på flukt. En vakker jente som ingen kunne beskytte. Domonic er den kalde Alfaen av Rødulvflokken. Et brorskap av tolv ulver som lever etter tolv regler. Regler som de sverget aldri kunne brytes.
Spesielt - Regel Nummer En - Ingen Mates
Når Draven møter Domonic, vet han at hun er hans mate, men Draven har ingen anelse om hva en mate er, bare at hun har forelsket seg i en shifter. En Alfa som vil knuse hjertet hennes for å få henne til å dra. Hun lover seg selv at hun aldri vil tilgi ham, og forsvinner.
Men hun vet ikke om barnet hun bærer eller at i det øyeblikket hun dro, bestemte Domonic at regler var til for å brytes - og nå, vil han noen gang finne henne igjen? Vil hun tilgi ham?
Skjebnens Spill
Når Finlay finner henne, bor hun blant mennesker. Han er betatt av den sta ulven som nekter å anerkjenne hans eksistens. Hun er kanskje ikke hans make, men han vil ha henne som en del av sin flokk, latent ulv eller ikke.
Amie kan ikke motstå Alfaen som kommer inn i livet hennes og drar henne tilbake til flokkens liv. Ikke bare finner hun seg lykkeligere enn hun har vært på lenge, ulven hennes kommer endelig til henne. Finlay er ikke hennes make, men han blir hennes beste venn. Sammen med de andre toppulvene i flokken, jobber de for å skape den beste og sterkeste flokken.
Når det er tid for flokklekene, arrangementet som bestemmer flokkens rangering for de kommende ti årene, må Amie møte sin gamle flokk. Når hun ser mannen som avviste henne for første gang på ti år, blir alt hun trodde hun visste snudd på hodet. Amie og Finlay må tilpasse seg den nye virkeligheten og finne en vei fremover for flokken deres. Men vil den nye vendingen splitte dem?
En Mørk Rose
"Det er jeg... ser jeg ikke kongelig nok ut?" Han smiler skjevt, og jeg rødmer igjen... han har den effekten på meg, jeg vet ikke hvorfor.
"N-Nei, jeg ville bare få klarhet i ting... beklager." sier jeg sjenert, mens jeg ser at han holder øynene på veien.
"Neste spørsmål, kjære?" Han kaster et blikk på meg, og tar meg i å stirre, så jeg ser raskt bort.
Eh... hva mente du med at jeg er din... eh, hva var ordet du brukte igjen? Din..." Jeg stopper opp, prøver å huske hva han kalte meg i landsbyen.
"Make?" fullfører han, og jeg nikker kort, husker ordet.
Dani ble brakt til en merkelig verden av en demon. Hun sto på auksjonsscenen og hadde ingen håp for fremtiden sin. Men Lykan-kongen kjøpte henne og ga henne et drømmeliv.
Axel var Lykan-kongen over hele Revnok-landet. Han var sterk og mektig, men var kjent for å være forbannet uten make. Inntil en natt, da han kjøpte en... menneskelig make, en jente han hadde lett etter i et århundre. Han sverget å beskytte henne i den farlige verdenen.
Hvordan vil ting utvikle seg når fiender skjult i skyggene begynner å bevege seg?
Hva vil Lykan-kongen gjøre for å beskytte sin make fra fare?
Les den vakre historien for å finne ut!
