Etter Affæren: Å falle i armene på en milliardær

Louisa Forbes kastet et blikk på veggklokka – snart midnatt, og George Capulet hadde fortsatt ikke kommet hjem. Etter ti år sammen og sju år i et hemmelig ekteskap var dette den første bursdagen hennes uten ham.

Fordi han var utro.

På bursdagen hennes var han på ferie i utlandet med elskerinnen sin.

Louisa spiste stille den siste biten av bursdagskaka og reiste seg for å rydde av bordet.

Idet hun var ferdig på kjøkkenet, kom han tilbake – med et strålende, fornøyd smil.

Tydeligvis hadde turen vært temmelig vellykket.

Da han kom inn i stua og fikk øye på Louisa i sofaen, stivnet han et øyeblikk.

Smilet falmet. Han slengte dressjakka nonchalant over sofaen. «Hvorfor er du ikke i seng ennå?» spurte han.

«Jeg ventet på deg.»

Ordene hennes var flate, uten en antydning til følelser.

George gikk bort mot henne. Den dype stemmen ble mykere. «Jeg sa jo at jeg har hatt det travelt i det siste. Du må legge deg når du trenger det. Ikke sitt oppe og vent på meg.»

Louisa visste altfor godt at «travelt i det siste» betydde travelt med å underholde elskerinnen.

Uten å konfrontere ham tok hun opp to dokumenter fra bordet, fortsatt like rolig. «Jeg ventet ikke egentlig på deg. Jeg trengte bare signaturen din på to hastepapirer.»

Hun bladde seg fram til sidene som skulle signeres og rakte ham en penn.

På jobb var hun tross alt hans personlige sekretær. Å få ham til å signere dokumenter var ingenting utenom det vanlige.

Så George signerte begge kontraktene uten å kaste så mye som et blikk på dem.

Da han var ferdig, ga han papirene og pennen tilbake og snudde seg for å gå opp trappa.

Idet han passerte, slo en tung parfyme mot henne.

Louisa kjente den igjen med én gang. Vivian Price – elskerinnens kjenneduft.

Plutselig ropte hun etter ham: «George, husker du hvilken dag det er?»

George rynket pannen og så tilbake på henne. «Hvilken dag?»

En eller annen merkedag? Han rakte etter mobilen for å sjekke datoen, da en varsling plinget.

Da han så hvem meldingen var fra, krøp smilet opp i munnviken av seg selv.

Han glemte å svare Louisa. Han skrev et raskt svar mens han sa: «Legg deg og hvil. Hva enn det er, kan vente til i morgen.»

Så gikk han opp.

Louisa så ham forsvinne. Litt etter hørte hun dusjen starte. Hun satte seg tilbake i sofaen med de to signerte dokumentene i hendene.

Hun brettet opp det øverste og avdekket kontrakten under – skilsmissepapirene.

Hun smilte bittert.

Hun sank tilbake mot sofaryggen og lukket øynene.

Hun og George. Fra videregåendeuniformer til brudekjole – et helt tiår sammen.

Ingen seremoni. Ingen bryllupsfest. Hun hadde bare giftet seg med ham, stille og enkelt.

Hun husket fortsatt kvelden de hentet vigselsattesten. Hvordan han hadde grått.

Han sa at han følte skyld for at han hadde gitt den kjære jenta si for lite.

Han lovet at en dag skulle han gi henne det store, storslåtte bryllupet hun fortjente. Et bryllup der hun skulle få hele verdens velsignelse, og aldri angre på årene de hadde hatt sammen.

Men sju år inn i ekteskapet, da de gikk fra oppstart til børsnotering, fikk hun ikke bryllupet han hadde lovet.

Hun fikk utroskap.

Greit. Da fikk disse skilsmissepapirene være gaven hennes. Et minne om affæren hans.

Hun åpnet øynene. De hadde en gang vært vakre og klare. Nå var det bare is igjen.

Hun tok fram mobilen, fotograferte den signerte skilsmisseavtalen og sendte den til svigermoren sin, Hazel Gray.

For tre dager siden hadde hun allerede forhandlet fram vilkårene med Hazel, bevæpnet med bevis på Georges affære.

Hazel hadde bedt henne om å ta initiativet til skilsmissen og holde det hemmelige ekteskapet deres stille.

Hun hadde krevd 2 milliarder dollar i kompensasjon.

Nå, etter den lovpålagte betenkningstiden på én måned, kunne hun fullføre skilsmissen og kaste George ut av livet sitt for godt.

Hun ville ikke lenger ha en mann som hadde gjort seg til skamme.

Neste morgen vekket hun ham ikke som hun pleide. Hun fikk i seg litt mat og dro tidlig til jobb.

På kontoret stakk hun innom kontoret til assistenten til George.

«Mr. Brooks», sa hun, «kan du ringe Mr. Capulet klokka 08.35 og vekke ham? Han har møte klokka ni.»

Jared Brooks stivnet.

Han var den eneste i The Capulet Group som visste at George og Louisa var gift.

Da han hørte det, spurte han nesten automatisk: «Mrs. Capulet… har du og Mr. Capulet kranglet?»

«Nei.» Louisa sa ikke mer og gikk tilbake til kontoret sitt.

Denne dagen sto et viktig prosjekt på planen—et samarbeid med The Taylor Group, med signering klokka 15.

Hun ringte for å bekrefte at tidspunktet ikke var endret.

Da hun var ferdig med forberedelsene, hørte hun klokka 08.57 aktivitet ved heisene.

Louisa og alle fra lederkontorene gikk bort mot heisområdet. De stilte seg pent opp i to rette rekker.

George kom ut av heisen. Høy og rak i ryggen. Dressen satt som støpt. Det kjekke ansiktet var like uttrykksløst som alltid.

Alle sa i kor: «God morgen, Mr. Capulet!»

George nikket så vidt, og blikket hans landet på Louisa.

I sju år, for å holde ekteskapet hemmelig, hadde han aldri sett på henne en gang ekstra når de var ute blant folk. Han var alltid kjølig. Som om det ikke fantes noe mellom dem.

Louisa pleide å tenke at selv om han ikke ville vedkjenne seg forholdet deres, ville ett eneste meningsfylt blikk vært nok til å gjøre henne glad.

Men nå spilte det ingen rolle. Hun brydde seg ikke lenger.

Da hun merket at flere og flere blikk søkte mot henne, ga hun George et profesjonelt smil. «Har du noen beskjeder, Mr. Capulet?»

Den uvanlig formelle tonen fikk ansiktet til George til å mørkne. «Nei.»

Så gikk han inn i møterommet.

Louisa skjønte at han var irritert. Det var nesten komisk—det var han som var utro, og likevel var det han som ble sint.

Etter møtet kalte han henne inn på kontoret sitt.

Han satt i sjefsstolen og fulgte henne med blikket mens hun ble stående et stykke unna, på den andre siden av det store skrivebordet.

Han rynket pannen. «Det er ingen andre her. Hvorfor står du så langt unna? Kom hit!»

Louisa rørte seg ikke. Hun ga ham bare et kaldt blikk. «Hva vil du? Si det.»

Rynken i pannen hans ble dypere idet han reiste seg og gikk mot henne.

Akkurat idet han skulle til å snakke, hørtes lyden av høye hæler ute i korridoren. Den sprø klakkingen var lett og nesten munter.

Så slo kontordøra opp.

En ung kvinne i rød kjole kom inn med lette steg.

Hun overså Louisa fullstendig. Ansiktet hennes strålte av ungdommelig friskhet idet hun gikk rett bort til George og hektet armen sin i hans. «George, jeg kom tidlig. Er du ferdig med jobben?»

George svarte ikke. Han skjøv armen hennes diskret bort og så mot Louisa.

Louisa svarte med et kaldt, spydig smil.

Han forsøkte virkelig ikke å skjule noe. Ikke bare tok han med seg elskerinnen ut—han dro henne like godt rett inn på kontoret.

Tålte de ikke å være fra hverandre engang et øyeblikk?

Uten et ord snudde hun seg for å gå.

Ansiktet til George mørknet enda mer da han ropte skarpt etter henne: «Louisa!»