Kapittel 2
Louisa stanset midt i steget uten å snu seg. Hun ville ikke se den kvalmende scenen.
Ved siden av dem ble Vivian irritert av å se at han bare hadde blikk for Louisa. Hun trakk leppene barnslig i en trassig mine. «George, sa du ikke at jeg kunne representere selskapet ditt på signeringen med Taylor Group i ettermiddag? Jeg kom tidlig nettopp for å sette meg inn i prosjektet ditt. Blir du ikke engang litt rørt?»
Så kom hun med en frekk ordre til Louisa: «Frøken Forbes, hent prosjektdokumentene og kontraktene.»
Uttrykket til Louisa frøs til is på et øyeblikk.
Hun overså Vivian fullstendig. I stedet så hun rett på George, med øyne uten varme. «Du gir prosjektet mitt til henne?»
Visste han ikke hvor mye hun hadde ofret for dette prosjektet?
For en måned siden, da George ville sikre seg Taylor Groups KI-prosjekt, hadde hele markedsavdelingen mobilisert. De hadde likevel mislyktes.
Til slutt hadde de kommet krypende til henne og bedt om hjelp.
Hun hadde tatt utfordringen uten å nøle.
For å få avtalen i havn hadde hun drukket til magen blødde.
Da moren til direktøren i Taylor Group ble syk og lagt inn på sykehus, hadde Louisa vært der i tretten døgn i strekk. Hun hadde stilt opp og tatt seg av henne, helt til hun endelig sikret prosjektet.
Og nå skulle han bare rekke det videre til den lille elskerinnen sin?
Hun kunne kanskje være villig til å la ham gå. Men karrieren hun hadde bygget med egne hender? Den slapp hun ikke uten videre.
Ansiktet til George ble mørkt. Likevel svarte han ikke med en gang. Han vendte seg mot Vivian. «Vent ute.»
«Hvorfor skulle jeg det? Du er jo konsernsjef i Capulet Group. Siden når forklarer du deg for en sekretær?» klaget hun.
«Jeg sa: vent ute.» Stemmen hans ble dypere, med et drag av frost.
Vivian ble satt ut av tonen. Hun våget ikke å protestere mer. Hun sendte Louisa et giftig blikk før hun gikk.
Tilbake på kontoret var det bare George og Louisa.
Han lukket døra, gikk bort til henne og sa med alvorlig stemme: «Ikke misforstå. Det er ingenting mellom Vivian og meg. Hun er arving i Price-familien, og jeg har et prosjekt med broren hennes, Caden Price. Derfor har vi uunngåelig tilbrakt en del tid sammen i det siste.»
Utro var én ting. Å gjemme seg bak «forretninger» gjorde det bare verre.
Trodde han virkelig at han skjulte det godt?
Louisa lo kort og kaldt og så opp på ham. «Hvis du samarbeider med Price-konsernet, trenger du vel bare å forholde deg til Caden … med mindre du mener han ikke vil jobbe med deg uten at du underholder søsteren hans?»
Den milde tonen han så vidt hadde funnet frem, ble hard igjen. «Louisa, jeg prøver å forklare. Må du være så spydig?»
Louisa var stille et øyeblikk. Så nikket hun, rolig i stemmen. «Greit. La oss legge det til side for nå. Men å gi bort prosjektet jeg har slitt meg i stykker for å sikre — hva handler det om?»
George svarte: «Jeg gir det ikke til henne. Broren hennes vil at hun skal få litt erfaring. Taylor Group-prosjektet er allerede i boks. Det eneste som gjenstår, er signeringen. Jeg lar henne ta signeringen som en høflighetsgest til Caden. Du får fortsatt bonusen. Kan du ikke bare gjøre dette én gang for Capulet Group — for oss?»
Han gikk et skritt nærmere, som om han hadde tenkt å omfavne henne slik han pleide.
Louisa trakk seg kjølig unna. Hun hadde planlagt å komme seg gjennom denne måneden i fred før de gikk hver til sitt.
Men nå …
Hun nikket, og stemmen fant tilbake til den velkjente kulden. «Klart. Jeg kan la henne få denne. Eller kanskje til og med mer.»
«Hva er det du sier?»
«Skilsmisse. Jeg lar henne få mannen min også.»
Det var bedre sånn – da slapp hun i det minste å late som den siste måneden.
Uventet ble Georges ansikt helt hardt idet han stirret på henne. «Ikke tenk på det engang. Skilsmisse er ikke et alternativ for oss.»
Stemmen hans var fast, uten antydning til nøling.
Louisa lo plutselig. Kort og iskaldt. Ville han ha en føyelig kone hjemme mens han underholdt elskerinnen ute?
Da han hørte latteren, mørknet uttrykket hans enda mer.
Men siden hun ikke nevnte skilsmisse igjen, gikk han ut fra at hun bare hadde et raserianfall. Han myknet til og gjorde seg klar til å glatte over.
Da sa hun brått: «Jeg sier opp.»
Ordene kom uten å vakle.
George rynket pannen. Han hadde tidligere foreslått at hun skulle si opp og være hjemme på heltid, men hun hadde alltid nektet.
Hun hadde heller valgt å sjonglere både jobb og hjem enn å gi seg.
Til slutt hadde han sluttet å ta det opp.
Og nå, akkurat nå, snakket hun om å si opp?
«Bare på grunn av Vivian?» Det lå et snev av utålmodighet i tonen. «Louisa, du pleier ikke å komme med urimelige krav. Slutt å snakke om å si opp. Når jeg kommer meg gjennom denne travle perioden, tar jeg deg med på ferie. Var det ikke alltid Snowlandia du ville til? Vi kan dra om noen dager, greit?»
Louisa så på ham, hørte utålmodigheten, og fikk plutselig lyst til å le. Et manns hjerte kunne snu seg på et øyeblikk.
Uten å si mer snudde hun seg og gikk ut av kontoret hans.
Rundt to på ettermiddagen hørte hun at Vivian hadde dratt alene til Taylor-konsernet med prosjektkontraktene.
George hadde tenkt å bli med, men måtte avlyse på grunn av noe som dukket opp i siste liten.
Louisa brydde seg ikke lenger. Når hun først slapp taket i George selv, hva betydde vel ett prosjekt?
Hun stålsette seg og lot det fare.
Hun pakket sammen sakene sine og gikk før arbeidsdagen var over.
Hun kjørte planløst gjennom gatene, forbi folk som hastet over fortauene. Byen lå grå og kald rundt henne. Inni henne var det enda tommere, som om hun ikke hadde noe sted å dra.
Til slutt dro hun hjem til den gode venninnen sin, Sadie Watson.
Sadie var advokat. Det var hun som hadde hjulpet Louisa med å utforme skilsmisseavtalen.
Nå, da Sadie hørte om Louisas plan om å si opp, nikket hun ivrig. «Hør på meg: Du burde ha sluttet i den jobben for lenge siden. Vet du hvem du er? Et naturtalent fra handelshøyskolen. Et forretningsgeni!
«Hvis ikke du hadde holdt den knallsterke presentasjonen på det internasjonale toppmøtet og sikret prosjektet alle selskapene sloss om, tror du Capulet-konsernet hadde blitt børsnotert på bare noen få år og klatret helt til toppen i bransjen?
«Og nå brenner han broer? Klipper vingene dine? Skal et forretningsgeni sitte hjemme og vaske klærne hans og lage middag til ham? Har han fått vann i hodet, eller har han blitt sparket av en hest?»
