Kapittel 4
«Ikke nødvendig!» avslo Louisa uten å nøle.
George skulle til å si noe da Vivian avbrøt fra passasjersetet. «Frøken Forbes, unnskyld. Dette er min feil, og nå må du rydde opp etter rotet mitt.
«Jeg føler meg forferdelig, så jeg ville komme og beklage personlig. George ble bekymret og insisterte på å bli med meg.
«Vær så snill, sett deg inn. La oss dra sammen. Med George som passer på oss, er det ingen som våger å utnytte oss.»
Ordene hennes hørtes uskyldige nok ut.
Men Louisa fikk med seg det selvtilfredse smilet som lekte i munnviken til Vivian. Det var en åpenbar maktdemonstrasjon, helt annerledes enn den tårevåte forestillingen hun hadde levert på kontoret tidligere.
Tydeligvis hadde George trøstet henne mer enn effektivt.
Louisa smilte også. Hun gadd ikke engang svare idet hun gikk bort mot sin egen bil.
Likevel fanget Vivian glimt av forakt i det smilet.
Som en bortskjemt arving som alltid hadde lent seg på familiens innflytelse, var Vivian ikke vant til å bli sett ned på.
Hun mistet fatningen med én gang. «Louisa, hva er problemet ditt? Jeg ber oppriktig om unnskyldning, og så svarer du sånn?»
«Nå er det nok. Slutt å krangle.»
George irettesatte dem begge, før han ga Vivian et beroligende blikk.
Han vendte seg mot Louisa. «Hun er bare en uerfaren, ung kvinne. Det er forståelig at hun klønet det til med prosjektet. Er du ikke litt for hard? Bare si unnskyld til henne, så legger vi dette bak oss.»
Et øyeblikk trodde Louisa at hun hadde hørt feil. Var dette en eller annen syk spøk?
Hun snudde seg og møtte Georges blikk gjennom bilvinduet. «Jeg skal be henne om unnskyldning? Fordi hun er Price-familiens dyrebare datter? Eller fordi hun stjal prosjektet mitt? Eller kanskje fordi hun ødela prosjektet mitt, og jeg må rydde opp etter henne?»
Etter de tre spisse spørsmålene ble ansiktet til George skremmende mørkt. Han kjempet for å holde sinnet i sjakk. «Hvor mange ganger har jeg ikke sagt det? Hun er bare en bortskjemt ungjente som er vant til å handle på impuls. Hvorfor gjør du så stort nummer ut av dette?»
Så, ifølge ham, uansett hvor ille Vivian oppførte seg, var det bare «impulsivt».
Mens Louisa, som ikke hadde gjort noe galt, ble fremstilt som smålig og urimelig. Louisa fnyste hånlig. Skjønte han i det hele tatt hvor partisk han hadde blitt?
Ved siden av ham var Vivian tydelig fornøyd. Hun så på Louisa med et overbærende, overlegent blikk.
Louisa slapp ut en kald latter. «Herr Capulet, jeg kan ikke se at jeg har sagt noe støtende. Den lille jenta di kan være så impulsiv hun vil – bare ikke i nærheten av meg.»
Georges uttrykk ble enda mørkere.
Louisa orket ikke å fortsette denne meningsløse ordvekslingen. Hun kastet et blikk på klokka, og stemmen hennes var bevisst lett. «Vi har femten minutter før middagen med Taylor Group. Herr Capulet, er du sikker på at du vil at jeg skal beklage til den lille jenta di?»
George sa ikke mer. Han bare festet henne med et kaldt, hardt blikk som fikk lufta rundt dem til å kjennes flere grader kaldere.
Louisa ignorerte ham fullstendig og satte seg i bilen sin.
Under kjøreturen presset hun de røde leppene hardt sammen. I øynene lå det lag på lag med rimfrost.
Hun prøvde alt hun kunne å overse den skarpe smerten i brystet.
Hun ville ikke tenke på at George hadde forsvart Vivian.
Hun ville ikke huske blikket av avsky han hadde gitt henne.
Ingenting av det betydde noe lenger. Ingenting.
Tross alt var det bare 29 dager igjen.
Hun kjørte uvanlig fort til parkeringsplassen ved Dreamscape Club. Litt fortere, og hun hadde fått bot av UP.
Etter at hun hadde parkert, lente hun seg tilbake i setet og lukket øynene.
Etter et kort øyeblikks stillhet presset hun alle følelsene ned. Hun tok seg sammen. Så tok hun fram sminkepungen, fikset litt på ansiktet og gikk ut av bilen.
Da hadde George og Vivian også kommet. Bilen deres ble parkert rett ved siden av Louisas igjen.
Louisa skjenket dem ikke et eneste blikk.
Ansiktet til George mørknet enda mer.
Ingen av dem sa noe. Likevel lå spenningen mellom dem så tykt i lufta at hvem som helst kunne merke den.
Vivian fortsatte å helle bensin på bålet og sa til George: «George, du er jo hennes nærmeste overordnede. Hun er bare en personlig sekretær – hun er ikke engang høyere rangert enn Jared. Hva gir henne retten til å behandle deg sånn?»
Louisa gikk flere meter foran dem. Hun hørte ordene tydelig, men snudde seg ikke.
George sendte Vivian et advarende blikk. Det fikk henne endelig til å tie, om enn motvillig.
De tre gikk til det reserverte, private rommet på Dreamscape Club.
Louisa gikk inn først.
Representanten fra Taylor Group og to kollegaer hadde allerede kommet.
Representanten het David Foster. Han var avdelingsdirektør i Taylor Group og svoger til konsernsjefen – en lubben mann i førtiårene.
David lot blikket gli over Louisa. Magen hans stakk fram, og øynene var sultne, selv om ordene var skarpe. «Frøken Forbes, endelig! Jeg trodde du skulle la meg stå igjen i stikken i dag også!»
Louisa hadde forutsett det. Hun visste at den brå utskiftningen med Vivian i siste liten hadde fornærmet David, og at han kom til å holde henne ansvarlig.
I stedet for å forsvare seg, smilte Louisa. «Jeg beklager virkelig, herr Foster. Ikke hold det mot meg. La meg få gjøre det godt igjen.»
Når hun selv tok initiativ til å be om unnskyldning, og i tillegg var kvinne, kunne han ikke helt presse saken videre.
David vendte seg mot kollegaene sine. «Hva var det jeg sa? Frøken Forbes er rett fram.»
Han klappet på stolen ved siden av seg. «Frøken Forbes, kom, sitt her.»
Hensikten hans var åpenbar.
Louisa visste at David ikke bare var glad i alkohol. Han var også beryktet for vandrende hender.
Hvis hun satte seg ved siden av ham, ville han garantert prøve seg.
Så hun lot som hun ikke så gesten. Hun satte seg slik at det var én stol mellom dem.
Ansiktet til David mørknet med en gang. Han skulle til å si noe da George og Vivian kom inn.
David ble først litt overrasket, men tok seg raskt inn. Han gikk fram og rakte hånden mot George, og stemmen ble mer forsiktig, nesten underdanig. «Herr Capulet! For en overraskelse! David Foster. Det er en ære å hilse på Dem.»
George ville selvsagt ikke nedlate seg.
Han ignorerte Davids ivrige hilsen og svarte bare med et kjølig blikk.
David ble brydd, men fant seg fort igjen. Han trakk ut en stol. «Herr Capulet, vær så god, ta plass.»
George satte seg. Det kalde blikket hans feide over alle som var til stede.
Louisa oppførte seg som om han ikke eksisterte. Hun hilste på de andre og holdt samtalen gående med David, lett og livlig.
David helte personlig opp til henne med et lurt smil. «Frøken Forbes, du lovet nettopp å gjøre det godt igjen, ikke sant? La oss begynne med en skål.»
