Kapittel 6
Louisa snudde seg brått og smilte. «Det ser ut som vi ikke kan spise denne fisken likevel. Det gjør ingenting. Vi får restauranten til å lage en ny.»
«Men jeg har hørt at all fisken restauranten har fått inn i dag, er ganske stor. Jeg er redd dette fatet ikke holder. Og restauranten har nok ikke større serveringsfat heller.»
Hensikten hennes var krystallklar: Capulet-konsernet var kanskje ikke Taylor-gruppens drømmevalg, men kravene til Taylor-gruppen var altfor omfattende. Uansett var det ingen andre enn Capulet-konsernet som hadde kapasitet til å håndtere hele prosjektet.
Det var nettopp derfor Taylor-gruppen hadde valgt Capulet-konsernet i utgangspunktet.
Louisas budskap var tydelig. Hun hadde gjort hjemmeleksa si på Taylor-gruppen. Capulet-konsernet var det eneste reelle alternativet deres, så de burde ikke prøve å utnytte situasjonen.
George slapp endelig opp i skuldrene. Hun visste visst hva hun drev med, likevel.
Davids ansikt stivnet. Han presset fram gjennom sammenbitte tenner: «Ser ut som du har gjort grundig forarbeid.»
Louisa smilte tilbake og løftet glasset. «Mr. Foster, nå smigrer du. Skål!»
Etter det gikk møtet videre uten flere komplikasjoner, og kontrakten ble signert.
Louisa kjente at hun ble dårligere for hvert minutt som gikk. Det brant i magen, som om hun hadde fått glør i seg. Smerten var så intens at ansiktet hennes ble likblekt. Synet flimret. Små svettedråper perlet seg i panna, og blusen ble gjennomvåt.
En drink til ville trolig ta livet av henne.
Men David fortsatte å fylle på glasset hennes. Nå var hensikten hans pinlig åpenbar.
Siden han ikke klarte å presse fram bedre vilkår fra Capulet-konsernet, skulle Louisa betale med kroppen.
Vivian så det også.
Hun la merke til Louisas forpinte uttrykk og smilte kaldt, med et ondt glimt i blikket. Hun ville gjerne se hvordan Louisa skulle komme seg ut av dette uten Georges beskyttelse.
Med den tanken vendte hun seg mot George. På et øyeblikk forandret hun seg til en uskyldig, stakkars ung kvinne. «George, jeg er sliten. Lukta av alkohol gjør meg kvalm. Kan du kjøre meg hjem først?»
«Vel …» George nølte og kastet et instinktivt blikk mot Louisa.
Vivian grep hånden hans med én gang. Hun så bønnfallende på ham, med en stemme som var ren koketteri. «George.»
George vurderte situasjonen. Louisa trengte sikkert tjue minutter til for å runde av. Det var akkurat nok tid til at han kunne kjøre Vivian hjem.
David, som kjente muligheten komme, sa til George: «Mr. Capulet, bare dra og følg assistenten din hjem. Ms. Forbes kan bli igjen og ta et par glass til med meg.»
George nikket kjølig og sa til Louisa: «Jeg lar dette ligge hos deg. Jeg tar henne hjem først.»
Uten å vente på svar, tok han frakken sin og gikk sammen med Vivian.
Han fikk ikke med seg det triumferende blikket Vivian sendte Louisa da han så en annen vei. En åpenbar hån: «Louisa, jeg gleder meg til å se deg dø!»
Louisa knyttet nevene hardt. Da døra smalt igjen bak dem, kjente hun blodet fryse til is.
Kunne ikke George se at David hadde skjenket henne ned fordi han ville utnytte henne?
Faen heller! Faen ta George!
For Vivians skyld brydde han seg egentlig ikke om hun ødela prosjektet hans.
Hvis det var sånn, hva hadde hun igjen å være redd for?
Kroppen hennes hadde nådd grensa. All kraft var som sugd ut av henne, og en metallisk sødme steg fra magen og opp i halsen.
Hun tvang seg til å svelge blodet tilbake.
Tida var i ferd med å renne ut. Hun måtte redde seg selv, og det fort.
Men nå var det bare hun og David igjen i det private rommet. I en direkte konfrontasjon hadde hun ingen sjanse til å slippe unna.
Uten andre til stede skjulte David ikke lenger hensiktene sine.
Han gikk mot Louisa. De små øynene hans glinset mens han slikket over jekslene og smilte. «Herr Capulet ser ung ut, men han kan spillet. Han så at jeg hadde lyst på deg, så han tilbyr deg i praksis til meg.»
Louisa holdt seg rolig utad mens David kom nærmere. Hånda gled ned i veska. Hun knep hardt rundt hanken, samtidig som hun lot blikket gli diskret rundt i rommet etter en mulig fluktvei.
Likevel var ansiktet hennes behersket. Hun klarte til og med å smile til David. «Ja, herr Capulet dro, men fru Foster er fortsatt her.»
«Hva mener du?» David skjønte ingenting.
Smilet til Louisa ble lysere. «Snakker ikke du og kona di sammen? Visste du ikke at hun hadde avtalt å møte venninnene sine på Dreamscape Club til middag i dag? Jeg sjekket for deg. Fru Foster er i denne etasjen, i rom D. Burde du ikke gå og hilse?»
Louisa hadde valgt Dreamscape Club helt bevisst, fordi Davids kone kom til å være der. Det var hennes vei ut.
David hadde giftet seg til penger og levd mesteparten av livet under konas kontroll og oppsyn.
Men denne gangen lot han seg ikke skremme. Han sendte Louisa et hardt blikk. «Selv om den gamle kjerringa er her i dag, skal jeg fortsatt ha deg. Du kommer deg ikke unna!»
Han rakte ut for å gripe henne.
Louisa vred seg unna. Så ropte hun plutselig mot døra: «Fru Foster!»
David, preget av år med ekteskap, snudde instinktivt hodet mot døra.
I samme øyeblikk brukte Louisa hver eneste rest av krefter på å storme mot utgangen.
David skjønte at han var blitt lurt. Han bannet og satte etter henne med en gang.
Nå klarte Louisa knapt å stå, langt mindre løpe. Hun ba desperat om å støte på en ansatt som kunne redde henne.
Men til hennes ulykke var ikke et menneske å se da hun kom ut. Kort etter tok David henne igjen.
Han gliste rovdyraktig mot kroppen hennes og slikket seg om leppene. «Din kjerring. Vi får se hvordan du skal slippe unna denne gangen.»
Før han rakk å si mer, grep han henne i håndleddet og dro henne tilbake mot rommet.
Hun strakte instinktivt den andre hånda ut og klamret seg desperat til kanten av en vinduskarm.
Men hun hadde allerede drukket altfor mye i kveld, og med magesykdommen som blusset opp, kjentes det som om det brant i henne.
Den lille styrken som var igjen, forsvant fort.
Hun hadde ikke mer å sette imot. En bølge av håpløshet skylte over henne.
Fingrene hennes slapp gradvis taket i vinduskarmen, og David, med et ondt glis, dro henne tilbake mot rommet.
