Kapittel 9
George kjente at noe skurret, men med det strålende smilet hennes foran seg klarte han ikke å sette fingeren på hva som var galt.
Jaja, i det minste var hun ikke sint lenger.
«Hvor skal du?» spurte han nonchalant.
«Jeg har avtalt å dra og shoppe med Sadie og Flora. Jeg stikker ut.»
«Gjør det. Kjøp det du vil – ikke tenk på å spare.»
Louisa lo for seg selv. Spare, liksom. Hun dro inn millioner til ham hvert eneste år. Hvorfor skulle hun spare på kronene, bare for at andre kvinner skulle bruke dem?
Hun forlot huset, satte seg i bilen og kjørte for å møte de to venninnene.
De skulle visst på shopping, men Louisa hadde et viktigere ærend i dag: et jobbintervju.
Da hun kom til kafeen de hadde avtalt å møtes på, var Sadie og Flora Young allerede der.
De hadde bestilt drikke. De satt ved et rundt bord, vendt mot hverandre, med hver sin mobil i hånda. De pratet mens de scrolla.
Louisa satte seg på den ledige stolen mellom dem.
Sadie skjøv en av kaffekoppene bort til henne. «Latte, uten sukker.»
«Du kjenner meg godt.» Louisa tok av lokket og tok en slurk.
Da hun så at de fortsatt var limt til skjermene, spurte hun tilsynelatende likegyldig: «Hva er det dere ser på? Noe nytt i dag?»
Flora holdt mobilen opp så Louisa kunne se. «David Foster, svogeren til konsernsjefen i Taylor Group, blir saksøkt av Dreamscape Club.»
Louisa stivnet et øyeblikk. Ble David saksøkt?
Kunne det være på grunn av det som skjedde i går kveld?
Hun tok mobilen til Flora med én gang for å lese mer. Overskriften lyste mot henne: #Taylor Group-sjefens svoger David Foster saksøkt av Dreamscape Club for voldtektsforsøk.
Artikkelen var fattig på detaljer. Den beskrev ikke hendelsen og nevnte ikke Louisa ved navn. Bare redaktørens løse spekulasjoner, den ene etter den andre.
Flora og Sadie, som ikke ante at Louisa var selve midtpunktet i saken, fortsatte å snakke om det som om det var en hvilken som helst nyhetssak.
«For en jævla sleip drittsekk,» freste Flora. «Jeg har hørt at han har pressa kvinnelige kunder til seksuelle tjenester flere ganger. Endelig er det noen som tar ham.»
Sadie nikket. «Drittsekker er avskyelige, men la oss være nøkterne. Når sånt skjer inne på en klubb, og gjerningsmannen ikke lykkes, pleier utestedene å dysse det ned for å beskytte ryktet sitt. Hvorfor gjør de det motsatte nå og saksøker en kunde?»
Flora trakk på skuldrene. «Det er sånn vanlige steder gjør det. Men Dreamscape Club er en eksklusiv klubb under Tudor Group. Tudor-familien er blant toppsjiktet i Silverlight City og skryter av humanitære prinsipper. De vil vel ikke synke ned på bakromsordningene til gjennomsnittlige klubber.»
Sadie svarte: «Men hvis det er logikken din, burde ikke Tudor Group legge fram hele sannheten? Hvorfor er de så vage og gjør seg selv sårbare for kritikk?»
Flora ristet på hodet. «Hvem vet?»
Mens hun lyttet, husket Louisa plutselig at Dreamscape Club faktisk var eid av Tudor Group.
Hun klarte ikke å se for seg ansiktet hans. Likevel husket hun hvordan han hadde kommet bort til henne, med en aura av rå makt og en slags medfødt adel.
Kunne han være en av lederne i Tudor Group?
Hun skulle akkurat til å spørre Flora da Flora tilfeldigvis kastet et blikk på henne.
Da hun la merke til antrekket til Louisa, tok Flora på stoffet med tydelig oppgitthet. «Sa jeg ikke at du skulle ha på deg en søt, enkel kjole? Hva er det der for noe?»
Louisa forsvarte seg: «Dette er bokstavelig talt det mest avslappede antrekket jeg har, og jeg skal på intervju. Er ikke dette passende?»
Flora ble svar skyldig. «Vennen, menn er visuelle skapninger, særlig på en golfklubb. Vi skal ikke til hovedkontoret til Tudor Group.»
De ledige stillingene i Tudor Group akkurat nå passet uansett ikke for Louisa – alt ville vært under nivået hennes.
Flora hadde hørt fra vennen sin, Wallace Morgan, at Julian trengte en sjefssekretær, men ikke hadde funnet den rette.
Og det passet jo perfekt at Wallace hadde avtalt en golfrunde med Julian i dag.
Flora hadde ringt inn en tjeneste. Planen hennes var å ta med Louisa rett ut på banen.
Hun sendte Louisa et skarpt blikk. «Jeg har brukt sjarmen min for å skaffe deg denne muligheten. Ikke ødelegg den, hører du?»
Louisa svarte vennlig: «Takk, frøken Young. Jeg skal ikke la ‘sjarmen’ din gå til spille.»
Heldigvis var de på et kjøpesenter, så det var lett å kjøpe klær.
Deretter lot Louisa seg styles av Flora.
Til slutt valgte Flora et kjølig golfantrekk til henne – en hvit, ermeløs topp som satt tett mot kroppen og fremhevet den slanke, perfekte midjen, og et mørkegrått, plissert skjørt som viste fram de lange, snøhvite beina hennes.
Det lange håret var løst samlet i en hestehale og trukket gjennom åpningen bak på en caps.
Hun så frisk og nesten uvirkelig ut. Slående vakker.
Flora hvisket til Sadie: «Se på Louisaen vår – en ekte kameleon. Kunstnerisk, profesjonell, moden, uskyldig – hun mestrer alt.
«Jeg skjønner ikke om George har blitt blind. Hvordan kan den Vivian måle seg med Louisa, på noen som helst måte?»
Sadie gjorde tegn til henne om å senke stemmen.
Men Louisa hadde allerede fått det med seg. Hun lot bare som om hun ikke hadde hørt.
Etter å ha betalt forlot de tre kvinnene klesbutikken.
Sadie dro tilbake til advokatkontoret sitt, mens Flora og Louisa kjørte sammen til Golden Tee Golfklubb.
Louisa så ned på antrekket sitt gang på gang. «Er du sikker på at dette er passende?»
Jo mer hun så, desto mer ukomfortabel følte hun seg.
Flora kastet et blikk på Louisas glatte, sexy bein mens hun kjørte. «Med bein som det der blir jeg grønn av misunnelse. Menn hadde sikkert gjort hva som helst for å være med deg. Ha litt selvtillit, da.»
Louisa lo oppgitt. «Jeg skal på intervju, ikke for å forføre noen.»
Flora svarte: «Julian Tudor. Tredje sønnen i Tudor-familien. Overklasse, arving, leder av Tudor Group – han er jo nærmest en myte. Hva er galt med å forføre ham inn i en søt romanse?»
«Slutt!» protesterte Louisa med én gang. «Jeg er bare interessert i karrieren min akkurat nå. Menn er ikke aktuelt.»
Dessuten – startet ikke enhver romanse søtt?
Etter det som hadde skjedd med George, følte Louisa at hun hadde gjennomskuet alle illusjoner.
Mens de snakket, kom de fram til parkeringsplassen ved klubben.
Flora parkerte og hektet armen i Louisas mens de gikk mot inngangen.
To vakre kvinner – den ene kjølig og svevende, den andre lys og sjarmerende – tiltrakk seg straks mange menns blikk.
De gikk mot stedet de hadde avtalt å møtes.
Da de nådde midten av golfbanen, fikk de øye på en høy skikkelse som sto i sollyset.
