Kapittel 4
Summers POV
Jeg våknet av at noen ristet meg i skulderen. Stemmen var presset, men lav, og i et øyeblikk var det eneste jeg hørte skriket av metall som revnet, glass som eksploderte, og den forferdelige, siste knasingen idet alt traff.
«Summer? Summer? Vi må til kontaktlærertime. Vi kommer til å bli for seint.»
Stemmen var kjent, men feil. For ung. For nær. Jeg rykket opp så brått at synet flimret, og hjertet hamret mot ribbeina. Ansiktet mitt var vått – hadde jeg grått? – og hele kroppen føltes overopphetet, klam av svette. Jeg klarte ikke å kjenne etter om jeg fortsatt satt fast i marerittet, eller om jeg på en eller annen måte hadde våknet inn i noe verre.
«Hei, går det bra?» Stemmen kom igjen, mykere nå, bekymret. «Herregud, Summer, du har jo grått. Hadde du et mareritt?»
Jeg blunket hardt og prøvde å fokusere. Jeg var i et bibliotek – det merket jeg på takhøyden og lukten av gamle bøker – men det var ikke et bibliotek jeg kjente fra voksenlivet. Dette var mindre. Tettere. Ettermiddagssola strømmet inn gjennom en rund kuppel i taket og la flekker av farget lys over trebordene, som om vinduene var gamle og pyntet med glass som hadde sett mange årstider.
Og jenta som lente seg over meg, med hånden fortsatt på skulderen min – jeg kjente det ansiktet.
«Mia?» hørte jeg meg selv si, hes og forvirret.
Hun så akkurat ut som jeg husket henne fra videregående: kort hår klippet til like under ørene, små, fine trekk, tynne øyenbryn som nå var hevet i uro. Men det ga ikke mening. For sist jeg hadde sett Mia Harper, var for tre år siden på TV. Da sto hun utenfor tinghuset og sa til kameraene at jeg ikke var en kriminell, at jeg også var et offer.
«Ja, det er meg,» sa Mia og sendte meg et merkelig blikk. «Er du sikker på at du er ok? Du høres skikkelig rar ut.»
Jeg stirret på henne, og hjernen min jobbet febrilsk for å få det jeg så til å henge sammen. Hun hadde på seg uniformen til St. Jude’s, og hun så umulig ung ut. Som om noen hadde skrudd henne ti år tilbake. Ansiktet var glatt, uten en eneste linje. Øynene var klare, fulle av rastløs energi. Og da hun bet seg nervøst i leppa, så jeg det lille hakket i fortanna hennes. Det hun fikk i gymmen i tiende.
Tiende.
Jeg så ned på hendene mine der de lå presset mot bordflaten, og de var feil de også. Mindre enn jeg husket. Neglene var malt i en munter rosafarge i stedet for den nøytrale jeg pleide å bruke. Håndflatene var glatte, uten harde merker.
«Summer, du skremmer meg helt seriøst,» sa Mia, stemmen steg. «Skal jeg hente helsesykepleier?»
«Det går bra,» klarte jeg å få ut, selv om stemmen skalv. «Jeg bare… jeg trenger et minutt.»
Mia nølte, så nikket hun og begynte å samle sammen tingene mine. «Ok, men vi må faktisk gå. Frøken Thompson kommer til å drepe oss hvis vi er for seint.»
Frøken Thompson. Navnet sendte et nytt støt gjennom kroppen, for frøken Thompson hadde sluttet for mange år siden. Men hvis hun var her nå, hvis Mia så sånn ut, da betydde det—
Vi gikk ut av biblioteket sammen. Mia skravlet om kjemileksa, og jeg prøvde å fokusere på én ting av gangen. Én fot foran den andre. Korridoren var akkurat som jeg husket – slitte gulv, mørkeblå skap, oppslagstavler som var fulle av plakater for elevråd og klubber – men alt kjentes litt feil. Som å se på et bilde av mine egne minner, der fargene var nesten riktige, men ikke helt.
«Hørte du om den nye eleven?» sa en jente idet vi gikk forbi.
«Å herregud, ja! Jeg så ham på kontoret i morges, og han er dritpen. Sånn seriøst pen. Mye hotter enn Evan.»
«Jeg hørte han er et slags fysikkgeni,» svarte venninna hennes. «Tyler sa at skolen kasta penger etter ham for å få ham til å bytte hit. Fullt stipend, pluss sånne… signeringsbonuser.»
Mia lente seg nærmere meg. «Jeg hørte han er fra South Boston. Og at han havna i trøbbel på den gamle skolen? Hele greia høres litt shady ut.»
Hjertet mitt begynte å løpe løpsk. Det hamret så hardt at jeg kjente det overalt, som et ekko i huden. En ny elev. Et fysikkgeni. Fra South Boston.
Nei. Det kunne ikke være.
Vi var nesten ved klasserommet da noen kom farende rundt hjørnet og smalt rett inn i en pult som sto ute i gangen. Pulten skled sidelengs og traff foten min. Det tunge treverket presset ned mot de nye, hvite Adidas-skoene mine og etterlot en mørk stripe i skinnet.
«Å faen! Unnskyld, unnskyld!» sa fyren, rød i ansiktet av flauhet.
«Det går bra», sa jeg av ren vane. Men jeg fulgte knapt med, for foten min dunket. Den verket på en måte drømmer ikke verker. Da Mia satte seg på huk med et lommetørkle for å tørke bort den grå stripa på skoen min, kjente jeg hver eneste bevegelse mot huden.
Drømmer gjorde ikke vondt sånn. Drømmer hadde ikke sånne detaljer.
«Du er helt fjern i dag,» sa Mia og så opp på meg. «Er du sikker på at du har det bra?»
Jeg nikket og lot henne dra meg bort til klasserommet. Fru Thompson dukket opp i døråpningen med en bunke prøver, og bråket døde momentant.
«Jeg sverger, hvis jeg må be dere en eneste gang til om å dempe dere,» sa hun skarpt. «Dette er en skole, ikke en dyrepark.» Hun la papirene på kateteret og snudde seg mot oss. «Nå regner jeg med at dere har gjort fysikkleksa fra i går?»
Jeg stirret på henne og tok inn hvert eneste trekk – den svarte drakten som satt helt stramt og nypresset, den strenge knuten i nakken, brillene som fanget lyset. Dette var fru Thompson akkurat slik hun hadde vært for ti år siden, før pensjonisttilværelsen hadde rundet av kantene hennes.
«Greit, ro dere ned,» sa fru Thompson og kastet et blikk mot døra. «Kom inn. Ikke vær sjenert.»
Jeg sluttet å puste.
En gutt trådte inn i klasserommet.
Han var høy – godt over én og åtti – med mørkebrunt hår som falt ned i panna og dype, grå øyne som virket å skjære rett gjennom alt de så på. Han hadde på seg den vanlige St. Jude’s-uniformen, marineblå blazer som satt perfekt over de brede skuldrene, hvit skjorte stiv og skarp under, mørke bukser som på et vis fikk ham til å se eldre ut enn sytten. Over blazeren hadde han en slitt, grå hettegenser, litt nuppete ved mansjettene. På føttene hadde han gamle Converse – de eneste tingene som antydet at han kanskje ikke hørte hjemme i denne verdenen av arvede penger og selvsikker privilegier.
Men herregud, han var vakker. Markerte kinnbein. Sterk kjeve. Og den munnen, satt i en hard strek som gjorde at du fikk lyst til å finne ut hva som skulle til for å få ham til å smile. Han beveget seg med en kontrollert eleganse, hvert skritt bevisst. Ansiktet var helt uleselig.
«Dette er Kieran Cross,» sa fru Thompson kort. «Han begynner her etter å ha gått på Boston Latin. Jeg forventer at dere får ham til å føle seg velkommen.» Hun pekte mot en ledig pult. «Kieran, du kan sitte der foreløpig.»
Hviskingen startet med én gang – «så kjekk», «litt skummel», «fysikk-konkurranse» – men jeg klarte ikke å feste meg ved noe av det. Alt jeg så, var ham. Han gikk forbi pulten min uten å kaste et eneste blikk i min retning, med et ansikt som en perfekt maske.
Dette var Kieran som syttenåring. Ikke den kalde milliardæren som hadde styrt hver eneste del av livet mitt. Ikke ektemannen som hadde tatt på meg som om jeg var noe han eide. Ikke mannen som hadde smilt idet han forsvant under vannflata, og formet jeg elsker deg med leppene på sitt siste åndedrag.
Dette var Kieran før alt det. Før formuen, før ekteskapet, før døden. Kieran da han fortsatt bare var en gutt som prøvde å overleve i en verden som ikke ville ha ham.
Han gled ned på den ledige plassen og dro fram en notatbok. Høyrehånden hans beveget seg over arket i raske, presise strøk. Den hånden. Hånden som hadde skjøvet meg mot trygghet ved Walden Pond, som hadde strukket seg etter meg selv mens han druknet.
Tårene kom uten forvarsel. Jeg måtte bite hardt sammen for ikke å lage en lyd. Mia klemte hånden min under pulten, bekymret og forvirret, men jeg kunne ikke forklare. Hvordan skulle jeg forklare at jeg gråt fordi jeg så på en gutt som kom til å dø om ti år? En gutt som kom til å ofre alt for meg. En gutt jeg aldri egentlig hadde kjent før det var for sent.
Jeg nappet til meg mobilen til Mia og sjekket datoen.
11. september, fredag.
Ellevte september. Dagen Kieran hadde begynt på St. Jude’s Preparatory Academy. Dagen alt hadde startet.
Jeg så på ham igjen. Måten han krøp sammen over notatboka på, som om han prøvde å bli usynlig. Og jeg kjente noe slå sprekker i brystet. Han så så ung ut. Så på vakt, så alene, omgitt av ungdommer som aldri hadde visst hva det betydde å slite.
Jeg kom tilbake, tenkte jeg. Jeg kom tilbake, og du lever. Denne gangen skal jeg se deg. Denne gangen skal jeg ikke se bort.
«Summer?» hvisket Mia. «Går det virkelig bra? Du gråter.»
Jeg tørket øynene fort og fikk til noe som lignet et smil. «Jeg har det bra,» sa jeg, og denne gangen var stemmen stødig. «Jeg har det bedre enn bra.»
