Kapittel tjuefire

Henry marsjerte inn i stuen, og jeg har aldri kjent ham for å komme med tomme løfter.

Mark, som fortsatt satt på kanten av stolen, så nervøst opp da Henry nærmet seg.

"Mark," begynte Henry, med en tone som var bedragersk rolig, "Takk for tiden din i dag. Jeg tror Sophia har tatt nok av den. Du bør...