Kapittel fjorten

Cheyenne

Når vakten min endelig er over, føles kroppen min uthult.

Ikke tom. Ikke nummen. Bare skrapet tynn, som om hver nerve har blitt gnidd rå av timer med årvåkenhet som aldri helt gikk over i en nødsituasjon, men heller aldri lettet. Det mellomrommet er verre enn kaos. Kaos har regler. Kaos ha...

Logg inn og fortsett å lese