Aspen-kapittel tre

Aspen

"Åh, eh ... Jeg var bare ..." sier jeg og peker nedover veien, usikker på hva jeg egentlig skal si.

Han ler og åpner bildøren, stiger ut. Og søren, jeg synes han var kjekk da jeg så ham på banen, men nå som han er så nær at jeg tydelig kan se de mørkeblå stjernene rundt iris, får et førsteinntrykk av de leppene, og lukter colognen hans, fy søren.

Han smiler ned til meg, den store kroppen hans rager over alle mine fem fot og én tomme.

"Jeg er Boston, og det er broren min Lincoln," sier han og peker på fyren som jeg nå ser er den andre Jones-gutten, selv om jeg fortsatt ikke vet hvem av dem det er som tydeligvis har lagt merke til meg under kampen.

"Vi skal på fest. Vil du være med?"

Ja!

Men jeg kjenner jo ikke disse guttene fra Adam. For alt jeg vet, kan de ha planer om å utnytte meg eller noe.

Han må merke uroen min, for han sier: "Eller så kan vi gi deg skyss hjem. Men du bør ikke gå alene her ute om natten."

"Hvorfor? Er det farlig her eller noe?" finner jeg meg selv spørre i stedet for å svare på spørsmålet hans.

"Jeg antar at du er ny i området?" Ved nikket mitt fortsetter han, "trodde ikke jeg hadde sett deg før. Og for å svare på spørsmålet ditt, nei. Det er vanligvis ganske stille her, men det er alltid best å være trygg..."

"Sant," mumler jeg, biter meg i underleppen.

"Så, vil du være med på festen med oss eller ha skyss hjem?" spør han igjen, senker hodet for å se meg i øynene når jeg tar blikket mitt vekk fra ham.

Jeg ville dra på fest, og nå står hele grunnen til at jeg var interessert i festen, rett foran meg.

"Jeg kan feste," sier jeg, smilende mens jeg hører broren hans si ja inne i bilen.

Idet jeg går forbi ham, holder han bildøren på førersiden åpen for meg mens jeg prøver å finne ut av den beste måten å klatre opp i lastebilen hans på. Den er høyere opp enn en gjennomsnittlig lastebil, og det gjør det vanskelig når du allerede er vertikalt utfordret. Hender omslutter midjen min, får meg til å holde pusten idet han løfter meg opp i lastebilen."Takk," sier jeg til ham, skviser meg over til jeg er mellom Boston og Lincoln. Boston lukker førersiden og kjører videre ned veien, i samme retning som jeg skulle hjem.

"Jeg heter Aspen, forresten," sier jeg inn i lastebilens stillhet, og innser at jeg ikke hadde oppgitt navnet mitt.

"Så, Aspen, hva synes du om kampen?" spør Lincoln ved siden av meg, med et lurt smil om munnen.

"Det var flott. Jeg har ikke vært på en fotballkamp på så lenge. Og dere var fantastiske!" sier jeg, ser mellom brødrene mens Boston svinger ned samme vei som jeg bor på. "Selv om jeg er usikker på hvem som er wide receiver og hvem som er quarterback?" spør jeg, kaster et blikk fra Lincoln tilbake til Boston mens han kjører opp til fortauet.

Når jeg ser meg rundt, oppdager jeg at vi er nær nok til at jeg kan se huset mitt herfra. Det er nok en god ting for når jeg må hjem i kveld. Jeg trenger ikke å prøve å gi veibeskrivelser til en Uber, eller noen andre for den saks skyld.

"Jeg er QB," sier Lincoln, nikker deretter til Boston, "Bos er wide receiver." Ok, så det var Boston som la merke til meg.

Interessant.

Guttene åpner begge dørene og hopper ut av lastebilen. Boston snur seg og tilbyr å hjelpe meg ned, og jeg aksepterer gladlig for å unngå å falle på ansiktet. Mens jeg sklir av setet, omslutter hendene hans midjen min og kroppen min sklir nedover forsiden av hans. Bostons øyne blir mørkere ved berøringen mens han stirrer ned på meg, uten å fjerne hendene fra midjen min.

Hans øyne hopper fra mine, ned til munnen min, så tilbake til mine øyne, mens han slikker leppene. Berøringen av tommelen hans mot kinnet mitt jager meg ut av hva som enn foregikk da han børster et hårstrå bort fra ansiktet mitt, "takk," mumler jeg.

"La oss gå og få deg noe å drikke. Jeg skal hente en flaske til deg når vi kommer inn, bare ikke ta noe fra noen, ok?" Åh, burde jeg være bekymret? Han biter seg i leppen, ler, "det er bare alltid bedre å være forsiktig.""Dette er andre gangen du har sagt, og jeg siterer, 'det er bedre å være forsiktig', skal jeg være bekymret for noe?" Spør jeg, ser fram og tilbake mellom Boston og Lincoln. Boston ser over på Lincoln et øyeblikk før han retter oppmerksomheten mot meg, "det har vært tilfeller der jenters drikker har blitt dopet, noe som har ført til at de har blitt utnyttet." Han ser nesten bekymret ut, men jeg kjenner ham ikke godt nok til å vite om det virkelig er et bekymret uttrykk eller ikke.

"Oh," sier jeg, uten egentlig å vite hvordan jeg skal svare på det. I stedet ser jeg litt nedover veien, lurer på om jeg bare burde dra hjem likevel. "Det skal gå bra. Bare ta ingenting fra noen andre enn meg. Og jeg vil bringe drikken din til deg og åpne den foran deg så du vet at den ikke har blitt tuklet med." Han må ha kunnet merke min plutselige uro over det han avslørte.

Mens han legger hånden sin i min, lenker fingrene våre sammen og blunker ned til meg, flyr den uroen ut vinduet, erstattet av sommerfugler mens han ser på meg. Hans bekymring for en total fremmed er både tydelig og merkelig rørende. Jeg følger ham inn i festen, jubel og hyl høres ut så snart Boston går gjennom døren. Han gjør den rare håndtrykk-klapsaken med noen av gutta, andre gir han en enarms klem, komplett med et klapp på ryggen, samtidig som han aldri trekker hånden fra min.

I stedet får jeg et lempelig klem, som får meg til å se opp på ham, "Går det bra med deg?" Spør han, lener seg ned for å hviske i øret mitt slik at jeg kan høre ham. Ved mitt nikk, leder han oss gjennom folkemengden på jakt etter noe å drikke. Boston og jeg er ute på den midlertidige dansegulvet, øl i hånden hevet over hodene våre mens jeg gnisser mot hoftene hans og han trekker meg nærmere seg, drar håret mitt over skulderen, begynner å kysse nakken min og får en lengsel til å vokse mellom lårene mine.

Jeg har en fin rus gående, men jeg trenger ikke mer enn det. Jeg har det gøy med Boston, og jeg vil faktisk huske å ha det gøy med ham når jeg våkner om morgenen.Jeg snur meg i armene hans, ruller med hoftene og danser til musikkens rytme. Boston trekker meg nærmere, en av bena hans går mellom mine slik at jeg nesten sitter på låret hans. Jeg tar en ny slurk av ølen min for å fukte den tørre munnen min, og legger den ledige hånden rundt livet hans rett over rumpa, støtter meg mot ham mens vi danser.

Noen går forbi oss, og han gir dem begge ølflaskene våre, før han glir begge hendene sine ned i baklommene mine og senker hodet sitt til jeg kan lukte en blanding av mint og øl i pusten hans.

Jeg stirrer inn i øynene hans og ruller hoftene mot ham i takt med musikken. Boston legger en kyss mot kjeven min, beveger seg sakte mot munnen min, og leppene er akkurat så myke som jeg trodde de ville være.

Vi blir ute på dansegulvet, danser, gnikker oss mot hverandre og kysser hverandre til jeg er så opphisset at han sannsynligvis kan kjenne fuktigheten min på låret hans gjennom buksene.

Hendene hans har vært overalt på meg hele kvelden, stryker opp og ned armene, sidene og ryggen min, berøringen hans tenner meg som en livewire. Begge hendene hans klemmer bakhodet mitt, fingrene hans fletter seg inn i håret mitt mens kysset blir dypere, og han leder meg bakover, bort fra dansegulvet.

Han trekker seg unna, bryter kysset, og Boston lener pannen mot min. I øynene hans brenner det av begjær, og jeg skjønner at han er like tent som meg. Som om følelsen av den harde kuken mellom oss ikke var nok som tegn.

Han ser inn i øynene mine som om han spør om jeg vil gå et annet sted, og med mitt nesten umerkelige nikk, legger han hånden sin i min, fletter fingrene sammen og leder meg opp trappene og inn på et tomt soverom.

Når døren er lukket bak meg, står jeg med ryggen mot den, og Bostons munn er på min igjen, fortærer meg mens hendene hans utforsker kroppen min. "Er du sikker?" Spør han, bryter kysset og hviler pannene våre sammen mens han ser inn i øynene mine, "Du har drukket, og jeg..."