Kapittel 3: Bryllupet, første gang hun følte seg verdsatt

Da Isabella kom tilbake til hotellet, var styling-teamet allerede på plass.

«Du skal gifte deg, og så har du vært ute hele natta? Godt du ikke gifter deg hjemmefra, du har virkelig dratt skammen over familien,» klarte ikke Sophia å la være å spydde.

«Isabella, nå som John ikke vil ha deg, hvem skal betale dem?» la Bianca til, høyt nok til at hele styling-teamet hørte det.

Isabella kom plutselig på at det var Williams-familien som hadde ordnet både hotell og bryllup. Det hadde hun helt oversett.

Makeupartisten merket hvor anspent Isabella var, og sa rolig: «Frøken Taylor, ikke vær redd. Vi er hyret inn av herr Johnson.» Hun la trykk på ordene, som et tydelig hint om at de ikke hadde noe med den John å gjøre som Bianca snakket om.

Isabellas mobil ringte. Ukjent nummer. Hun tok den, og oppdaget at det var Michael.

«Hvordan fikk du nummeret mitt?» spurte Isabella. Hun kom jo på at hun aldri hadde gitt det til ham.

Michael ignorerte spørsmålet hennes. «Har stylistene kommet? Ikke bekymre deg for dem. Jeg har ordnet alt til bryllupet. Bare vent på at jeg kommer og henter deg.»

Den rolige stemmen hans virket mer beroligende enn noe annet.

«Tusen takk,» sa Isabella lavt, oppriktig takknemlig.

Hun var redd for at Michael skulle angre på det impulsive valget han hadde tatt dagen før. Samtidig føltes det for kleint å trekke seg. Hun sa forsiktig: «Hvis du angrer, er det fortsatt tid til å avlyse bryllupet. Altså… om du uansett kunne hjelpe meg med å få gjennomført et bryllup, ville jeg vært veldig takknemlig.»

«Jeg angrer aldri på valgene mine. Og livet mitt er ikke et teaterstykke,» svarte Michael kort, før han brått la på.

Isabella ble stående med mobilen i hånda. «Er Michael sinna?» tenkte hun. «Samme det, vi får gifte oss først. Kanskje vi slipper å ha noe særlig med hverandre å gjøre etter bryllupet.»

Da Isabella kom ut etter stylingen, klarte Bianca ikke å ta øynene fra henne.

«Mamma, tiaraen hennes glitrer sånn. Jeg vil ha den. Og se, brudekjolen hennes er fra den klassiske kolleksjonen til favorittdesigneren min, den magasinet skrev at ikke var til salgs. Jeg vil ha den! Mamma!» Bianca grep Sophia hardt i armen og ropte nesten av opphisselse.

At Isabella fikk all oppmerksomheten denne dagen, gjorde Sophia ubehagelig til mote. Misunnelsen stakk som en kald trekk.

«Hva er det å være misunnelig på?» hånte Sophia. «Hun ble dumpa av Williams-familien. Det finnes ikke en sjans i havet for at hun har funnet noen å gifte seg med på én dag. Jeg vedder på at hun er holdt av en eller annen gammel gris, sikkert eldre enn faren din. Hun drar skammen over familien vår.»

Ordene til Sophia spredte seg som ild i tørt gress. Snart gikk hviskingen fra munn til munn om at Isabella ble holdt av en mann eldre enn faren hennes, Aiden Taylor.

Det ble bråk ute i gangen, og noen ropte at bryllupsbilene hadde kommet.

Sophia dro med seg Bianca ut, ivrig etter å se Isabella bli ydmyket.

Bryllupsfølget besto av luksusbiler, med en ekstra lang Rolls-Royce i front. Bak fulgte blankpolerte, mørke biler på rekke og rad, slik man bare så i store selskaper på Vestkanten.

Da hun så dette, ble Sophia enda mer overbevist om at bare en styrtrik, gammel mann kunne stille med et sånt følge.

Da Michael steg ut av Rolls-Roycen, var Bianca på gråten av misunnelse.

«Herregud! Han er så kjekk! Han er akkurat drømmemannen min,» sa hun og klamret seg til armen til Sophia. «Mamma, du sa det var en gammel mann. Hvordan kan han se sånn ut?»

Sophia fikk vondt av grepet og dyttet henne irritert bort. «Han er sikkert bare en innleid skuespiller. En ung, kjekk og rik mann ville aldri giftet seg med ei som Isabella.»

Siden Sophia hadde tatt så grundig feil tidligere, var det ingen som trodde på henne nå. Folk sto i små klynger og mumlet. De diskuterte hvor ung Michael var, hvor rik han måtte være, hvor pen han var, og spekulerte heftig i hvem han kunne være.

Bruden skulle snart føres ut mot vielsesstedet.

Michael gikk rolig bort til Isabella. Uten å nøle løftet han henne opp i armene, som om hun ikke veide noen ting, og det gikk et gisp gjennom forsamlingen.

Isabella hadde aldri før vært midtpunktet på denne måten.

Det var prangende, nesten litt over toppen, men hun elsket det.

Aiden klarte ikke å slutte å stirre på luksusbilene. Han hadde aldri sett så mange forskjellige modeller på én gang, langt mindre sittet i en. Han valgte seg ivrig ut en bil og hoppet inn, som om den var hans egen. Den feige, selvopptatte mannen som alltid gjemte seg når Isabella ble mobbet, var nå den første til å nyte luksusen.

Sophia og Bianca skyndte seg også for å sikre seg sete, redde for at det ikke skulle være nok biler. Bianca prøvde til og med å snike seg inn i den første Rolls-Roycen som brudepike, men ble stoppet av livvaktene.

Michael fikk med seg alt og skjønte tegninga.

Da Isabella satte seg inn i bilen sammen med Michael, oppdaget hun at gatene rundt hotellet var fulle av mennesker som sto og så på. Det ble nesten i meste laget.

«Hvorfor et så stort opplegg?» Hun ble urolig og tenkte at Michael hadde tatt litt for hardt i.

«Hvorfor? Liker du det ikke?» spurte Michael.

Isabella rødmet, og et lite smil gled fram. Hun ristet på hodet og sa: «Jo, jeg liker det. Det er bare det at…» Ingen hadde noen gang gjort noe lignende for henne før. Det var første gang.

Michael forsto hva hun tenkte, strøk henne lett over neseryggen med fingertuppen og beroliget henne: «Ikke tenk på det. Det kostet ikke all verden. Dette er bare venner som stiller opp.»

Isabella undret: «Hvem er han egentlig? Hvordan kan han ha så mange venner med luksusbiler?»

Bryllupet ble holdt på det eksklusive Royal Crest Resort, som var pyntet med oransje roser. Det var som å stå midt i en varm, intens solnedgang over en norsk fjord, med lyset som la seg mykt over alt.

Presis klokken tolv ga vigsleren tegn til at seremonien kunne begynne, men Michael ba ham vente. En viktig person var ikke kommet enda.

Isabella trodde det måtte være en av slektningene hans og sa ingenting.

Aiden derimot mumlet misfornøyd: «Hva for en viktig person da? Å komme for sent til noe så viktig og la alle stå og vente, det er jo helt på trynet.»

En av vertene ga tegn om at vedkommende nå hadde ankommet.

Michael brydde seg ikke om Aidens klaging. Han tok Isabellas hånd og gikk mot inngangsdøren.

Isabella smilte behersket ved siden av Michael. Hun gjorde sitt beste for å skjule nervøsiteten, så hun ikke skulle sette ham i forlegenhet foran den viktige gjesten.

De gikk hånd i hånd mot døren, og verten åpnet den langsomt. I det skarpe middagslyset utenfor satt den viktige personen: Ella.

Hun hadde på seg en burgunderrød kjole med blomster, det kritthvite håret var pent kjemmet, og hun satt i rullestol. Rynkene i ansiktet lå som en utsprunget blomst.

Isabella kastet seg begeistret om halsen på Ella. For henne var bryllupet ikke helt før Ella var der.

Ella klappet Isabella mykt på ryggen og trøstet henne: «Isabella, jeg vet alt. Du har blitt så urettferdig behandlet, min kjære Isabella. Heldigvis er den tunge tiden over nå. Michael er en god mann. Lev godt sammen med ham.»

Isabella nikket kraftig mot Ellas skulder.

Så rettet hun seg opp og begynte å trille Ellas rullestol mot bryllupslokalet. Hun så på Michael og spurte lavt: «Var det du som fortalte mormor det?»

Michael ristet på hodet og hvisket henne i øret: «Jeg så i papirene i firmaet at du hadde en bestemor, så jeg hentet henne hit.»

Han la hånden sin oppå rullestolhåndtaket, så de skjøv den sammen, og sa med en stemme bare de to kunne høre: «Isabella, vi er ett nå. Hvis det er noe, må du si det til meg.»

Isabella svarte ikke, men tenkte for seg selv: «Du forteller ikke meg tingene dine. Hvorfor skal jeg fortelle deg mine?»

Likevel klarte hun ikke å skjule gleden og varmen i ansiktet.

Bryllupet var for det meste fylt av brudens slektninger. Brudgommens side hadde bare noen få bord. Seremonien var enkel, men høytidelig, og den endte med et langt kyss.