Kapittel 3 Det er noe skummelt
[Williams har noe på gang med den dama!]
[Når har han noen gang sett på noen sånn? Aldri!]
[Noe nytt fra Wilson-siden? Jeg holder på å sprekke av nysgjerrighet på hvordan denne mystiske kvinnen ser ut!]
I mellomtiden bladde Elaine gjennom en bunke intervjuresyméer. Irritasjonen lå synlig i ansiktet hennes, helt til én profil fikk henne til å stoppe.
Uttrykket hennes skiftet med én gang.
Akkurat da ringte kontortelefonen. Etter en kort prat fortalte assistenten at Ronald ennå ikke hadde kommet til kontoret.
Elaine smattet irritert. «Start møtet uten meg. Jeg går og finner ham.»
På kontoret hans dyttet hun opp døra uten å banke. «Hvor ble du av i går kveld?»
De var både søskenbarn og kollegaer. Hun trengte ikke noe høflighetsfjas.
Han gadd ikke engang å svare ordentlig. «Trenger du noe?»
Hun kjente temperamentet blusse. «Møtet! Selv uten sekretær burde du i det minste ha kontroll på klokkeslettet. Og mobilen din—var den avslått?»
Han senket blikket og svarte rolig: «Beklager. Batteriet døde i går kveld. Hvordan går det med jakten på ny sekretær?»
Den forrige sekretæren hans hadde jobbet i tre år. Hun hadde gått rundt og innbilt seg at hun kunne bli kona hans. Til slutt ble det et skikkelig opptrinn.
Siden hadde han nektet å ansette en ny.
At han tok det opp nå, fikk Elaine til å stusse. «Har du noen i tankene?»
Blikket hans falt på bunken i hendene hennes. Ett ark skilte seg ut med en gang. «En nykommer er helt greit.»
En nykommer?
Elaine så ned og rakte ham bunken. «Disse kandidatene er solide, men ingen av dem har søkt på sekretærstilling.»
Den øverste CV-en tilhørte Adeline.
Etter det hun hadde sett i går—og nå denne brå interessen—skurret det. Noe var ikke som det skulle. Han bladde gjennom sidene uten hastverk. Fingeren hans trommet lett ved ett navn.
«Adeline. Interessant.»
Uten å si mer reiste han seg og gikk ut.
Elaine ble stående igjen og knep øynene sammen. Måten han hadde sett på den kvinnen i går, hadde allerede virket mistenkelig. Og nå dette? Skulle han virkelig sette i gang så fort?
Samtidig kjente Adeline nervene stramme seg idet hun ble fulgt opp til øverste etasje.
HR-ansatte stoppet ved døra, mumlet et raskt farvel og skyndte seg videre.
Denne etasjen var strengt forbudt for vanlige ansatte.
Den tilhørte bare de to som styrte selskapet.
Uten å bli tilkalt kom ingen hit.
Adeline klemte mobilen i hånda og nølte. Hun var klar til å ringe etter hjelp hvis noe gikk galt.
«Adeline, kom inn.» En munter stemme brøt stillheten.
Hun så opp og stivnet et øyeblikk. «Du?»
«Verden er jammen liten, hva? Kom inn.» Det varme smilet roet henne litt.
I går natt hadde bare vært et engangslig. Han kom sikkert ikke til å nevne det.
Hun visste ikke helt hva slags forhold de to hadde, men likheten var umulig å overse. Sannsynligvis i slekt.
Det hun ikke hadde ventet—
—var å få tilbud om stillingen som direktørsekretær.
«Beklager, men jeg søkte på en designstilling,» sa hun bestemt. «Og jeg har aldri jobbet som sekretær før. Jeg tror ikke jeg er kvalifisert.»
«Jeg har sett på CV-en din. Du er mer enn kapabel,» kom det rolige svaret. «Og Mr. Williams er svært fornøyd med deg.»
«Mr. Williams?» Forvirringen flakket over ansiktet hennes. Hun kjente ingen med det navnet.
Han trakk på skuldrene, som om det var den mest naturlige saken i verden. «Det er hans beslutning. Men ikke bekymre deg—startlønna blir på seniornivå. Fire ganger en junior designers lønn.»
«Hva?» Øynene hennes ble store av vantro.
Fire ganger? I den farta ville det jo ikke ta lang tid før hun var økonomisk uavhengig.
«Og du kan fortsatt være med på designprosjekter, med provisjon.»
Tilbudet var fristende – nesten for fristende.
Likevel ristet hun på hodet. «Beklager, jeg—»
«Hvorfor møter du ham ikke først?»
Før hun rakk å fullføre, ble hun allerede dratt mot kontoret til daglig leder.
Idet de nådde døra—
Krasj!
Den skarpe lyden av knust glass ekkoet innenfra.
Hjertet hennes gjorde et byks.
Så det var sånn. Ikke rart lønna var så høy – det var helt klart noe som ikke stemte.
Skulle hun løpe? Eller skulle hun slå ned noen først?
Før hun rakk å bestemme seg, gikk døra opp.
«Adeline, begynn umiddelbart. Gjør bilen klar. Vi skal til Valor auksjoner.»
Den kalde stemmen ga ikke rom for innsigelser.
«Hva? Meg?»
Hun stirret, målløs, stemmen skalv.
Var han daglig leder?
Hennes one-night stand… var sjefen hennes?
Blikket hans senket seg litt. Han fanget panikken i ansiktet hennes – og de svake merkene langs halsen.
Et kort opphold.
Da stillheten dro ut, gikk Elaine inn for å forklare. «Dagens høydepunkt er safirkjedet til dronning Valorian den tolvte. Det er målet vårt.»
«Nebulaens hjerte?» Øynene hennes lyste med ett.
Denne auksjonen hadde vært annonsert i månedsvis. Kongelige smykker og design var selve kjernen i masteroppgaven hennes.
Muligheten til å se et så legendarisk stykke på nært hold fikk henne til å glemme alle mulige farer og problemer.
Hun skyndte seg mot heisen, stoppet brått og snudde seg tilbake, rød i kinnene. «Mr. Williams, jeg kan ikke kjøre.»
«Jeg kjører. Kom.» Han gikk forbi henne uten å nøle.
Bak dem ble Elaine stående og måpe. Én tanke dunket i hodet hennes: Det er noe som foregår.
Da de hadde gått, ble hun stående der til assistenten hennes kom bort. «Frøken Wilson, går det bra?»
«Jeg vil ha alt på den kvinnen. Alt.»
Hun knyttet nevene svakt.
Kunne det være… at iskongen endelig var i ferd med å tine?
I bilen vred Adeline seg urolig i passasjersetet.
Første dag på jobb – og daglig leder kjørte henne?
Hvem ville trodd det?
Enda verre var det at sjefen hennes var one-night standen hennes.
Den seige ømheten som fortsatt hang i kroppen gjorde alt enda mer pinlig.
Hun gned seg i tinningene. Det føltes som om hele verden hadde gått av hengslene.
Etter en stund sa hun forsiktig: «Mr. Williams, om i går kveld… det var en misforståelse.»
«Det er jeg som burde beklage,» kom det rolig. «Jeg skjønte ikke at det var første gang for deg. Jeg håper jeg ikke skadet deg.»
Ansiktet hennes blusset med en gang.
Han holdt blikket på veien, stemmen var litt mykere.
På vei til kontoret hadde han tenkt det gjennom. Måten hun hadde vært på – ivrig, men uerfaren – hadde allerede gjort det tydelig.
Og det hun bar med seg på kroppen, hadde bekreftet det.
Hun åpnet munnen, klar til å nekte—
—men bilen svingte brått.
«Mr. Williams, vi skal rett fram her,» sa hun lavt og kastet et blikk på navigasjonen.
«Jeg tar deg til legevakta først.»
Den nonchalante setningen sendte panikken rett gjennom henne.
Legevakta?
Skulle han sjekke henne? Mistenkte han noe? Eller verre – trodde han at hun ville prøve å fange ham i en felle?
Tankene hennes løp løpsk. «Mr. Williams, jeg sa i går—»
«At du ikke kom til å ta ansvar for meg.» Bilen stanset ved veikanten. Skygger fra trærne falt over ansiktet hans og skjulte uttrykket.
Et øyeblikk stille. Så, lavt—
«Så… du har altså ikke tenkt å ta ansvar?»
