Kapittel 4: Mitt navn er Ronald
«Hva?» Adeline sperret opp øynene og stirret på Ronald, helt ute av stand til å tro det hun hørte.
Mannen hun hadde hatt et one-night stand med, som plutselig viste seg å være sjefen hennes, ville nå at hun skulle ta ansvar for ham?
Adeline gned seg i tinningene, som dunket. «Mr. Williams, jeg trodde at da du dro, så betydde det at vi ikke kom til å ha kontakt igjen.»
«Jeg dro ikke. Jeg gikk for å finne en fastlege,» svarte Ronald og lot blikket hvile på henne.
Han hadde faktisk ikke gått sin vei. Telefonen hans hadde gått tom for strøm, og det fantes ingen lader på rommet. Han hadde måttet låne en powerbank i resepsjonen.
Da han omsider fikk tak i fastlegen sin og kom tilbake til rommet, var Adeline allerede borte.
For å finne henne hadde Ronald sjekket bookinginformasjonen. Da oppdaget han at det var hans legitimasjon som var brukt ved innsjekk. Det var ikke et eneste spor etter jenta.
Akkurat idet han begynte å tenke at de kanskje ikke var ment å møtes igjen, dukket Adeline opp i selskapet hans.
Munnviken til Ronald løftet seg svakt. «Så drar vi først til sykehuset for en sjekk, greit?»
Stemmen var mild. Tonen nesten litt ettergivende. Adeline nikket før hun rakk å tenke.
Hun angret med én gang de kom fram. Ronald tok henne rett til gynekologisk avdeling.
På sykehuset som var i Williams-familiens eie, fikk hun naturligvis VIP-behandling. Tre erfarne overleger smilte til henne, som om de allerede ventet.
Etter undersøkelsen ble Adeline rød helt ut i ørene. Hun så ut som en kokt hummer. Hun krøp sammen og skulle ønske hun kunne forsvinne ned i en sprekk i gulvet.
«Det er litt rifter, ikke noe alvorlig. Smør med denne morgen og kveld,» sa legen rolig. Så kastet hun et blikk på Ronald. «Første ganger bør ikke være så… harde. Unngå sex en stund.»
Adeline lukket øynene og ønsket at hun kunne svime av der og da.
Ronald holdt ansiktet helt uforstyrret. «Finnes det noe hun kan ta som tabletter? Og er det noe hun bør styre unna i matveien?»
«Unngå kald mat, sterk mat og ting som irriterer. Vent til hun føler seg bedre. Jeg har skrevet ut betennelsesdempende—tabletter.»
Etter det vendte legen seg mot Adeline. «Har du tatt noen medisiner i det siste?»
«Nødprevensjon,» hvisket Adeline, så lavt at det nesten ikke hørtes.
Legen tenkte seg om. «Hvilket merke? Jeg må sjekke før jeg skriver ut noe mer.»
Adeline tok motvillig fram pakken med angrepille fra veska. Da Ronald så esken, ble blikket hans iskaldt.
Så det var den hun hadde stått og tatt ved heisen. Og han hadde til og med gitt henne vannet sitt?
Adeline merket raseriet hans og trodde han bare ville unngå komplikasjoner. «Det står at den virker hvis man tar den innen 24 timer. Det er ingen sjanse for graviditet!»
Da han så hvor nervøs hun var, vendte Ronald blikket bort uten å svare.
Legen ga dem noen flere råd før de endelig forlot sykehuset.
Kanskje på grunn av medisinene kjentes smerten allerede litt mindre. Men det kalde uttrykket til Ronald gjorde henne bare mer og mer urolig.
Han kunne da ikke tro at hun prøvde å bli gravid for å smigre seg inn hos ham? Eller at hun hadde visst hvem han var og oppsøkt ham med vilje?
Adeline innrømmet for seg selv at hun hadde skjønt i går at han var en mann med tyngde. Men alkoholen hadde lagt et slør over alt. Hun hadde bare villet miste jomfrudommen med en kjekk fyr, ikke noe mer.
Tanken på å måtte møte one-night standen sin hver dag fikk det til å krible ubehagelig i huden.
Da de kom til parkeringsplassen, stoppet hun opp før hun satte seg inn.
Ronald snudde seg, forvirret. «Føler du deg dårlig?»
«Nei, det er ikke det.» Adeline ristet raskt på hodet og trakk pusten dypt. «Mr. Williams, jeg søkte ikke på stillingen som sekretær.»
«Og?» Ronald åpnet passasjerdøra og så rolig på henne.
Adeline ble urolig og fuktet ubevisst leppene.
Da han la merke til de litt hovne leppene hennes, som så tørre og sprukne ut, mistet Ronald fokus et øyeblikk. Han kom plutselig til å tenke på følelsen av å kysse dem.
Da han ble stående taus, ble Adeline enda mer nervøs. «Hvis du ansetter meg, vil jeg fortsatt jobbe i designavdelingen. Jeg har studert smykkedesign.»
«Adeline, jeg vet.» Ronald gjorde et lite tegn til henne om å sette seg inn.
«Hva vet du?» Adeline så spørrende på ham.
Bortsett fra det intime som hadde skjedd i går kveld, hadde de knapt vært sammen mer enn tre minutter på jobben i dag. Hva kunne han egentlig vite om henne?
«Adeline. 23 år. Avgangsstudent i smykkedesign. To ganger vinner av førstepris i den nasjonale smykkedesignkonkurransen. Og vinner av en internasjonal hovedpris for studentarbeid.»
Ronalds stemme var lav, nesten med et lite drag av underholdning.
Da han så Adeline i lokalet med en portefølje under armen, hadde han skjønt at hun var der for intervju.
Elaine satt bare med CV-en hennes. Ronald hadde allerede sjekket nesten alt.
Han visste ikke helt hvorfor han hadde fulgt etter denne kvinnen i går. Men han visste at hun var annerledes for ham.
Da hun hørte ordene hans, stivnet Adeline.
Han visste til og med detaljer om priser fra studietiden som ikke sto i CV-en.
Men med tanke på posisjonen hans, slapp hun litt ned i skuldrene.
Han hadde sikkert mange kvinner rundt seg med skjulte hensikter. Da var det ikke rart at han hadde undersøkt bakgrunnen til et engangsligg.
Hun hadde nettopp fått tappet to glass med blod på legevakta—sannsynligvis for å sjekke om hun hadde smittsomme sykdommer. Betydde det at Ronald var frisk?
«Hva heter jeg?»
Mens Adeline var sunket inn i tankene, kom Ronald med et brått spørsmål.
Adeline lo anstrengt. «Mr. Williams?»
«Du kommer på intervju uten å vite navnet på eieren?» Ronald klarte ikke å la være å le av svaret hennes.
Adeline ble enda rødere.
Hun visste bare at toppsjefen i Opulent Treasures hadde etternavnet Williams. Men hun visste ikke fornavnet hans.
Og ingen på kontoret hadde sagt navnet hans tidligere. Adeline følte at hun hadde tråkket på tigerhalen i dag—nå var hun ille ute.
«Ronald. Jeg heter Ronald. Skjønner du?»
Ronalds milde stemme kom igjen, og Adeline nikket ivrig. «Skjønner, Ronald—nei, Mr. Williams!»
Hun rettet seg opp med en gang og gjentok: «Mr. Williams.»
Ronald sukket for seg selv, tok henne lett i armen og førte henne inn i bilen.
«Mr. Williams, jeg—» Adeline rakk så vidt å begynne å snakke før Ronald plutselig lente seg inn. Den velkjente duften fra i går kveld slo rundt henne og gjorde henne stiv av skrekk.
Hun holdt pusten, blikket låst på ansiktet hans som kom nærmere. Hun så de lange øyevippene hans og et glimt av noe ertende i øynene.
Ronald dro setebeltet over henne og festet det, før han lo lavt. «Det blir bot hvis du sitter foran uten belte.»
Adeline pustet ut og strøk håret på plass.
Hjertet hennes dundret, som om hun satt i en berg-og-dal-bane, vilt og ukontrollert.
Etter et øyeblikk skjønte hun plutselig at hun hadde vært i ferd med å snakke om å bytte avdeling. Så hadde hun stoppet midt i setningen.
Ved rødt lys snudde hun seg mot Ronald. «Mr. Williams, jeg tror sekretærstillingen—»
«Auksjonen begynner snart. Vi ser på gjenstandene først og noterer oss hvilke vi skal gå etter.»
Ronald rakte henne et nettbrett. Det første bildet var Nebulahjertet, og Adeline svelget resten av setningen.
Hvor mange mennesker fikk vel aldri i hele livet muligheten til å se slike kongelige skatter? Hun måtte i det minste få oppleve dette.
