Kapittel 5: Gaven

I øyekroken la Ronald merke til at Adeline zoomet inn og ut på bildet av Nebulaens Hjerte, og smilet hans ble bredere.

Før Adeline kom til kontoret, hadde han skumlest masteroppgaven hennes i rekordfart.

Det var tydelig at hun hadde inngående kunnskap om klassiske smykker. Slike stykker kunne man som regel bare se på bilder, og det var sjelden man fikk sjansen til å oppleve dem i virkeligheten.

Særlig de mest sjeldne samlerobjektene, som lå gjemt i private samlinger, var utilgjengelige selv for museer.

Han visste at Adeline ikke kom til å klare å motstå en slik fristelse.

Da de ankom auksjonen, var det fortsatt ti minutter til den skulle begynne.

Ronald ble vist til en VIP-plass på første rad.

Idet han kom inn, reiste folk seg for å hilse.

Som arvingen til landets største smykkemerke var Ronalds posisjon umulig å overse.

Blikkene gled uunngåelig over på kvinnen ved siden av ham.

Jenta så ung og frisk ut, med en ubeskrivelig naturlig sjarm.

I årevis hadde Ronald hatt sekretæren sin, Shirley Walker, ved sin side. Dette var første gang han hadde med seg noen ny.

Mange hadde spekulert i at siden Ronald tilsynelatende ikke hadde noen kvinner i livet sitt, ville kanskje Shirley ende opp som den fremtidige fru Williams.

Men nå som han hadde tatt med seg en annen, og attpåtil en med et så pent ansikt som Adeline, begynte folk å hviske om hvem hun kunne være.

En middelaldrende mann som satt ved siden av Ronald, reiste seg med et jovialt smil og rakte fram hånden. «Mr. Williams, kommer De så sent? Var De ute og fulgte denne vakre damen?»

«Hun følte seg ikke helt i form. Vi var innom sykehuset.»

Så snart Ronald sa det, gikk det et gisp gjennom salen.

Ronald – forretningslegenden i smykkebransjen. En vinner i livet, langt utenfor rekkevidde for de fleste. Mannen som aldri viste varme mot noen – skulle han virkelig ha brydd seg om helsa til en ung jente og fulgt henne til sykehuset personlig?

Adeline kjente de nysgjerrige blikkene rundt seg, og det prikket ubehagelig i hodebunnen.

Tankene hennes løp i ring før hun fikk presset fram en forklaring. «Ja, Mr. Williams er hensynsfull mot de ansatte. Han var redd for at jeg ikke skulle klare å gjøre jobben min.»

«Ansatte?» Den middelaldrende mannen blunket.

Adeline nikket raskt. «Jeg er Mr. Williams’ sekretær. Adeline.»

Den middelaldrende mannen laget en lyd som om han skjønte. «Derfor jeg ikke har sett Shirley. Så det har skjedd en endring.»

Han sendte Ronald et menende blikk, før han lot øynene gli over til Adeline.

Ronald flyttet seg nonchalant, akkurat nok til å sperre for mannens utsyn.

Adeline knyttet hendene og kjempet for å holde masken, den profesjonelle, uttrykksløse sekretærfasaden.

Men inni seg gråt hun. Hun hadde nettopp sagt at hun ikke ville være sekretær, og nå hadde hun innrømmet det selv. Det var sikkert ingen vei tilbake.

Da hun så på folkene rundt dem – enten bransjetopper i smykkeverdenen eller representanter for velkjente familier – skjønte hun at hvis hun fornærmet Ronald, kom hun antakelig til å ende opp med å levere take-away for å overleve.

Med en dyster framtid som presset i brystet satte Adeline seg ved siden av Ronald, mekanisk, som om en tung sky hang over henne.

Men da auksjonen først begynte, kom energien tilbake.

Denne auksjonen besto utelukkende av sjeldne smykker. Hvert eneste var utsøkt.

Hun hadde vært på auksjoner før, men aldri sett så mange smykker i verdensklasse samlet på ett sted.

Bare de tre første objektene var på nivå med nasjonalskatter, og hjertet hennes hamret av begeistring.

Mens hun fulgte med på hvert smykke som ble vist fram, skisset hun raskt ut grove design i notatboken sin.

Det hadde vært en vane i årevis.

Når hun så noe som inspirerte henne, eller fikk en idé, tegnet hun det ned i notatboken hun alltid bar med seg.

Inspirasjon var flyktig. Hun lot aldri en sjanse gå fra seg.

Ronald fikk øye på notatboken og lo lavt. «Vil du bli med bak og se nærmere på dem etterpå?»

«Virkelig?» Stemmen til Adeline spratt opp av begeistring, og flere rundt dem snudde seg.

Ronald nikket overbærende. Så vendte han blikket tilbake mot gjenstanden på podiet, tok hånden hennes og løftet den.

«Budgiver nummer 01, fem millioner!»

Adeline skvatt til og så opp på ringparet som lå i montren. Hun gled raskt tilbake i jobbmodus. Dette var en av gjenstandene Ronald hadde nevnt tidligere.

Til slutt var ringene, som opprinnelig var vurdert til fem–seks millioner, presset opp til ti millioner. Hånden til Adeline skalv da hun holdt budskiltet i været.

Ronald godtok prisen uten å blunke.

Da han så hvor slukøret hun ble, spurte han, med et glimt av underholdning: «Du mener ikke de er verdt det?»

«Det er ikke det.» Hun sendte et hemmelig, surt blikk til den middelaldrende mannen ved siden av Ronald.

Hvis det ikke hadde vært for den feite fyren som hadde dratt prisen i været, kunne de ha landet på seks millioner.

Ronald så uttrykket hennes, og smilet i øynene ble dypere. «Disse ringene har en spesiell betydning, har de ikke?»

«Jo. Jeg har hørt at de ble laget av en europeisk konge selv. Når man først tar dem på, kan de ikke tas av,» blandet den middelaldrende mannen seg inn. «Kona mi ville prøve dem, men når jeg så hvor bestemt herr Williams var, måtte jeg gi slipp.»

Adeline studerte ringene nøye. Den omvendte V-formen var vakker og særegen, men hun kunne ikke se noen mekanisme som skulle hindre at de ble tatt av.

Tanken på ikke å kunne få dem av fikk øynene hennes til å sperre seg opp. «Vent… de er vel ikke gravrøvet?»

Hvordan ellers kunne slike ringer dukke opp på en auksjon?

De hadde vel ikke skåret av dronningens fingre etter at hun døde?

Det makabre bildet fikk Adeline til å grøsse.

Den middelaldrende mannen ble målløs, mens Ronald så uttrykksløst mot podiet. «Følg med på neste gjenstand.»

Adeline merket misnøyen hans og klappet igjen. Hun kjente likevel et lite snev av lettelse.

En toppsjef burde holde maska. Det hadde vært uhyggelig om sjefen hennes gikk og smilte til henne hele dagen.

Heldigvis var ikke konkurransen om de neste objektene like hard, og Adeline fikk gjort det hun skulle.

Snart var det tid for kveldens siste høydepunkt: Nebulatåren.

«Jeg tror mer enn halvparten av dere som er her i kveld, har kommet for Nebulatåren, som også er kveldens siste objekt.»

Idet konferansierens stemme runget, strammet stemningen seg i rommet.

Utstillingsplattformen gled sakte opp. Nebulatåren ble vist frem for alle.

Adeline sperret øynene opp. Hun våget ikke å gå glipp av en eneste detalj.

Den enorme safiren satt som et hjerte i midten av smykket. Rundt den lå fargede diamanter, lagt som et mønster som minnet om en stjernehimmel.

Under lysene kastet hver diamant sitt eget spill, som små gnister i vintermørket.

Det var en glans ingen skjerm kunne gjengi. Der hun satt på første rad og så dette utsøkte smykket på nært hold, lyste øynene hennes enda sterkere.

Da pusten hennes ble raskere, gled Ronalds tanker tilbake til kvelden før. Hun hadde pustet slik da også, i et helt bestemt, avgjørende øyeblikk.

Myke, lokkende åndedrag som fikk pulsen hans til å løpe.

«Startbudet på dette smykket er åtti millioner!»

Så snart konferansieren var ferdig, brøt summingen løs i salen.

Da budene nådde hundre millioner, kastet Adeline et nervøst blikk på Ronald.

«Herr Williams… fortsetter vi?»

Hun visste ikke hvor grensen hans gikk. Hun så bare at leppene hans var presset sammen til en tynn strek.

Da prisen klatret til tre hundre millioner, tok Ronald hånden hennes og løftet den sakte.

«Fem hundre millioner.»

Alle stirret på ham i sjokk. Det gjorde Adeline også, selv om det fortsatt var hun som holdt budskiltet.

Hun senket det brått. Hjertet hennes var nær ved å hoppe ut av brystet.

Fem hundre millioner?

En sum hun ikke engang våget å drømme om!

Ronald lente seg plutselig tett inntil øret hennes og hvisket: «Liker du denne gaven?»