Kapittel 4 Den gråtende babyen

Aria hadde ingen anelse om konflikten mellom Ava og Olivia. Hun trodde bare at Olivia fortsatt var bitter over skilsmissen sin fra flere år tilbake.

Aria tok Olivias hånd igjen og smilte mykt. "Olivia, siden jeg giftet meg med Cody, har han vært bare snill mot meg. Og Ava? Hun er som min egen datter. Hun er en god person, og jeg vedder på at dere to ville komme godt overens."

"Jeg har ingenting å si til en hjemmeknuser," snappet Olivia og rev hånden sin bort. Aria ble stående helt forvirret.

"Olivia, hva snakker du om? Ava ville aldri gjort noe slikt," sa Aria, og så sjokkert på Ava og Daniel.

Olivia innså at Aria var uvitende om alt. Det ga mening, Aria hadde bodd i utlandet i flere år og kom nettopp tilbake.

"Hvorfor spør du ikke Daniel om vårt forhold?" sa Olivia og smilte hånlig til Daniel.

Aria kastet et blikk på Daniel, allerede mistenksom, men for redd til å tro det.

Før Daniel kunne si noe, brøt Ava inn, "Olivia, ikke glem at dere to skal skilles. Daniel elsker deg ikke lenger. Hva er galt med at han finner noen han faktisk elsker?"

"Skilsmisse? Det er akkurat det jeg vil nå. La oss få det gjort," sa Olivia kaldt, grep Daniels arm for å dra, men han ristet henne av seg.

"Det er nok," sa Daniel og stirret sint på Olivia.

Olivia pekte på seg selv og fnyste, "I morges hadde jeg det travelt, og du nektet å skille deg fra meg fordi jeg var sen. Nå har jeg tid, og du nøler! Du er verre enn en djevel. Bare det å se deg og den tøyta gjør meg kvalm."

Ava var rasende over Olivias ord og var i ferd med å svare, men Olivia dekket plutselig munnen og løp til badet. Snart hørtes lyden av at hun kastet opp der inne.

"Kaster hun virkelig opp? Den heksa våger å ydmyke meg slik!" raste Ava, klar til å storme inn på badet, men Aria stoppet henne.

"Dere to tar dere av barna først. Jeg skal prøve å snakke med Olivia," sukket Aria og gikk mot badet.

Inne på badet var Olivia bøyd over toalettet og kastet opp. Hun hadde ikke spist mye siden i går kveld, så alt hun kunne kaste opp var magesyre og blod.

Da hun endelig stoppet, trakk Olivia ned i toalettet og skylte bort de blodrøde flekkene.

Aria kom inn og klappet forsiktig Olivia på ryggen, og sa, "Kjære, hvordan føler du deg? Trenger du at jeg tar deg til sykehuset?"

"Jeg har det bra," sa Olivia og dyttet Arias hånd bort, og gikk glipp av det triste blikket i Arias øyne.

Olivia tørket munnvikene med et papir og kastet det i søpla. Hun grep vasken og stirret på sitt slitne speilbilde. "Forstår du nå? Mitt problem med Ava? Som en som en gang forrådte sin mann og sitt ekteskap, ser du litt av ditt gamle jeg i Ava?"

Hun snudde seg mot Aria, øynene fulle av forakt.

Aria så ned, stemmen hennes var smertefull og bedende. "Olivia, kan vi ikke gå dit? Ting er ikke alltid som de ser ut. Jeg sender over Ryders medisinske utgifter senere."

Aria prøvde å skifte tema, men Olivia ville ikke høre.

"Ingen grunn. Kanskje jeg ikke burde ha kommet til deg. Hvis Ryder våkner og finner ut at han bruker pengene dine, kan han like godt hoppe fra en bygning, og alle mine anstrengelser ville være forgjeves," sa Olivia og gikk ut av badet, klar til å forlate villaen som gjorde henne syk.

Aria fulgte etter, fortsatt prøvende å resonnere med henne. Akkurat da de gikk ut, fylte babyenes gråt villaen.

"Det er tvillingene. Hvorfor gråter de så høyt?" sa Aria, og glemte Olivia og løp mot barnerommet.

Dette var Olivias sjanse til å dra, men babyenes gråt fikk henne til å stoppe. Hun fant seg selv følge etter Aria til barnerommet.

Inne holdt Ava og Daniel hver sin baby, klappet dem forsiktig på ryggen og matet dem, prøvde å roe dem ned.

Da hun så dette, følte Olivia et stikk av tristhet. Hvis hennes baby ikke hadde dødd, ville den vært like stor som disse to nå.

Hun gikk mot Daniel, så på babyen i armene hans. Av en eller annen grunn følte hun en varme i hjertet og rakte instinktivt ut for å berøre babyens ansikt.

Hånden hennes stoppet midt i luften. 'Nei, dette er ikke min baby. Dette er Avas baby,' tenkte hun.

Men så grep en liten hånd Olivias finger. Mirakuløst sluttet babyen å gråte og smilte til henne.

Olivia brast plutselig i gråt. Denne babyen minnet henne om hennes tapte barn.

Hvis Daniel hadde valgt å redde henne den gangen, kunne hun vært mor nå.

Tanken på hennes avdøde baby fylte Olivias hjerte med intens hat mot Daniel. Hun slo ham hardt i ansiktet.

"Det er din skyld, din drittsekk, for å ta fra meg sjansen til å bli mor. Vi skal skilles i morgen! Jeg vil aldri se deg eller den tøyta igjen," sa Olivia, trakk hånden bort fra babyens grep og stormet ut av villaen.